Abida Raja, søster av Abid Raja, leverte en bok for to år siden om en oppvekst fylt med trusler fra familien om å bli drept, vold, dumping i foreldrenes hjemland og derav en avbrutt og aldri fullført skolegang, tvangsekteskap i ung alder (18 år), et iskaldt ekteskap preget av vold og voldtekter fra første stund, den ekstreme tvangen om å holde ut i det ulykkelig og voldelige ekteskapet, angsten for å bryte ut grunnet utstøtelse fra både storfamilie og eget miljø. Ja, hun fortalte om forhold så smertefulle, så nær sagt uvirkelige, at man mistet pusten mens man leste side opp og side ned i Frihetens øyeblikk om et liv som det burde være umulig å bli påført i et frihetsbasert Norge. Boken rystet landet – med rette.
Da jeg registrert at hennes sønn, Jawad Raja, også skulle komme med en bok om sine opplevelser i en barndom fylt med vold og redsel, tenkte jeg at nå var det vel mer enn nok fra Raja-familien. Tross alt skrev hans onkel, Abid Raja, en bok om sine erfaringer fra voldshelvetet han opplevde som barn (Min skyld – en historie om frigjøring) i 2021, og året etter kom altså Abida Raja med sin nakne og rystende beretning fra den samme familien. Men jeg bestemte meg for å lese Jawads bok, og jeg angrer ikke et sekund på det.
Helt uten kjærlighet
Jawads beretning om frykt, psykisk og fysisk vold, inkludert regelrett tortur (en klassisk metode i Pakistan) utført av faren mot ham, bør ta pusten fra ethvert menneske som har empatievner. Boken er så vibrerende nær, så ekte og oppriktig formidlet, at man kjenner på et inderlig ønske om å holde rundt gutten som opplevde at han kun var født for å skape ære for foreldrene og familien, derav bokens tittel: Skapt for ære. Han var en gjenstand som skulle fortelle omgivelsene om den plettfrie familien, en gjenstand som aldri, ikke en eneste gang, fikk høre fra mor eller far at de var glade i ham.
Anerkjennelsen han fikk i oppveksten var kun når han hørte foreldrene skryte av ham til omgivelsene (og den anerkjennelsen «var bedre enn ingenting», s. 58). Og skrytet kom kun for å skape et plettfritt ytre, den perfekte fasaden.
Da jeg anmeldte morens bok for to år siden, trakk jeg frem at hennes troverdighet ble understreket gjennom at Abida Raja vedgikk at hun selv hadde utøvd vold mot barna sine. Jawad kan fortelle mer, som at moren til stadighet uttalte at han ikke duger til noe, at han var verdiløs, og at han gjennom ungdomsårene ble truet av moren med at han skulle sendes til Pakistan («Vi skal sende deg til slektningene dine, så du kan lære deg hva respekt er», som moren stadig truet med), uten å vite når eller om han fikk komme tilbake til Norge. Men ungdommen Jawad hadde «et hemmelig våpen» som faren ikke visste om (s. 51). For det var ikke kun vold hjemme, det var også juling i idretten, nemlig i taekwondo, idretten som ble hans hemmelige våpen og som førte ham til topps i nordisk mesterskap. Men den gjeve tittelen betydde kun én ting for foreldrene: en blomst i deres æres-knappehull.
En usynlig gutt
Det er en sår streng gjennom hele boken fra en sensitiv, empatisk ung mann, ført glitrende i pennen av Vilde Sagstad Imeland. Som når han beskriver seg selv på skolen på Grorud (der «homohat var et safe space», s. 70). Han var sjenert, innesluttet, forsiktig. Han skulle ikke bli lagt merke til, og han visste ikke hvordan han skulle kunne få venner. Fra 8. klassetrinn forteller han dette om medelevene sine: «Å kalle læreren rasist, når han eller hun hysjet på elever som bråkte, var nærmest en daglig øvelse i klassen vår» (s. 71), altså et våpen elevene hadde lært seg og som kunne ha en ønsket effekt.
Jawad klaget aldri sin nød overfor andre. Han tok det for gitt at alle norskpakistanske barn ble utsatt for vold slik han ble – i ærens navn – inkludert å bli slått helseløs med jernstang av faren. Han var et lydig og dydig barn. Han pugget koranen, hadde online koranlærer fra Pakistan. Han ba sine bønner (stort sett) pliktskyldig. Han prøvde å være en plettfri muslim. En medelev sådde dog tvil i hans tanker. Imran sa rett ut til Jawad på tomannshånd:
«Jeg er ikke muslim lenger», sa han en dag vi var i gymgarderoben. Vi brukte begge lang tid på å skifte, og hadde blitt sittende på de harde trebenkene mens vi pakket sakene våre.
«Helt ærlig, jeg gidder ikke», sa Imran.
«Foreldrene mine bryr seg ikke, de sier det er opp til meg.»
Jeg var stille, trakk på meg sokker og bukse mens jeg lyttet til det han fortalte (s. 76).
Han beskriver ungdomsårene slik:
Livet mitt hadde alltid vært en dekkoperasjon. Jeg var blitt vant til å skjule for omverden hvordan jeg hadde det hjemme. Blåmerkene bortforklarte jeg med taekwondotrening. Hjemme var jeg en troende muslim som bidro til familiens plettfrie fasade, i hemmelighet spiste jeg svinekjøtt, skulket bønn og gamet når jeg egentlig skulle lese Koranen. Konsepter som ære og en skinnende fasade var noe av det tåpeligste jeg kunne tenke meg.
Slik kom hijaben på søsterens hode
Den religiøse tvilen ble sådd i ungdomsårene, og at Jawad i dag 31 år gammel ikke er troende, er han helt åpen om, der han har etablert seg med ikke-muslimsk, etnisk norsk samboer og deres hund Nellie. Altså trippelt brudd med æreskulturen. «Ettersom jeg ble eldre, fristet Jannah (paradis, red.) stadig mindre. Det var på jorda jeg ville leve»(s. 169).
Det religiøse hykleriet som jeg kjenner så godt til som journalist og forfatter i over 30 år er svært utbredt innen de muslimske rekkene, både her og i opprinnelseslandene. Det blir gjerne hykleri når religionen er så ytre regelstyrt og sanksjonene er så harde som innen islam. Mor Abida brukte ikke hijab i barnas oppvekst (og heller ikke senere så vidt meg bekjent). Hvordan hijaben kom på hodet til datteren Maria, er således en meget interessant beretning, som igjen handler om det plettfrie muslimske ytre:
Det hadde vært mammas forslag at Maria skulle begynne å gå med hodeplagget. Mamma fortalte henne om det hun mente var fordelene med plagget, som at man aldri trengte å tenke på hvordan man så ut på håret, eller at man uansett måtte ha det på seg når man dro på pilegrimsreise til Mekka, som alle muslimer måtte gjøre en gang i løpet av livet. Når en kvinne hadde vært i Mekka, kunne hun aldri ta av seg hijaben, forklarte mamma. Derfor var det like greit å bli vant til å bruke hodeplagget allerede nå.
Men den viktigste grunnen handlet, ifølge mamma, om hvor fornøyd alle rundt Maria ville bli. Pappa ville bli fornøyd, bestemor og bestefar ville bli fornøyde, alle vi kjente ville bli fornøyde, og slekten i Pakistan ville bli fornøyd.
Maria syntes det hørtes fint ut. Hun var fremdeles et barn som gjerne ville gjøre alle glade, og begynte å gå med hodeplagget uten å protestere. Dessuten var det mange på skolen som brukte det allerede. Det gikk fint en stund, men da hun begynte i niende klasse, ville hun slutte. Hun fortalte mamma at hun ikke likte hijaben, og at den ga henne problemer med hodebunnen, men det var lite forståelse å hente.
«Ta den på deg», sa mamma.
Det som først hadde vært frivillig var blitt tvang (s. 79-80).
Nådeløst ærlig
Jawad sin beretning er særdeles naken. Han bretter ut sider ved sin kulturbakgrunn som ikke akkurat setter pakistanere i et hyggelig lys. Som når han forteller hva pakistanere i Norge mener om andre:
Jeg var vokst opp med at folk som Huy (katolikk, red.) var vantro, og at måten de levde på, var forkastelig. Fordommene lå i bakhodet hver gang jeg møtte nye mennesker, som et ekstra filter av informasjon. Usømmelig, uten ære, skitten, var ting jeg kunne tenke om jøder, homofile eller folk med innvandrerbakgrunn fra andre land enn Pakistan, som tilhørte andre religioner eller hadde annen hudfarge. Hele oppveksten hadde jeg lært at jeg ikke skulle like mennesker som verken Huy eller Jibril (muslim fra Somalia, red., s. 105).
Jawad forteller om mekanismene så mange dessverre har opplevd. Hvordan politiet svikter, hvordan moren prøver å løsrive seg men ikke makter det, om opphold i barnevernet, om en splittet familie, om en mor som i frykt dekker over volden både hun og barna utsettes for. Jawad var heldig, for tante Nadia og onkel Abid åpnet hjemmet sitt for ham i fire år. Han fikk normalitet rundt seg. Han kunne også frigi seg fra foreldrenes planer om at alle barna skulle giftes bort arrangert i Pakistan, helst til søskenbarn.
Arrangert ekteskap var en prosess som ofte startet mens barna var små. Subtile hint i barndommen ble til stadig sterkere press i ungdommen, før de som ble ansett som gifteklare, til slutt sto uten annet valg enn å gjøre det som var forventet av dem. Foreldrene mine hadde selv blitt utsatt for det. Selv om mamma ikke hadde villet, måtte hun til slutt si ja til en av mennene besteforeldrene mine presenterte for henne. Hun hadde hatt et håp om at ekteskapet ville gi henne mer frihet, og at forholdet hennes til faren endelig ville bli bra.
Hun tok feil i begge deler, men det kunne hun ikke fortelle til noen. Å si at man er ulykkelig i ekteskapet, ville bringe skam over familien.
Et feilskjær
Jawad har tilgitt sin mor, av to årsaker. For hvordan kunne hun med sin voldsbakgrunn fra barneårene og i ekteskapet bli «en kjærlig mor når man ikke selv har opplevd kjærlighet?» (s. 200), og dessuten la Abida seg umiddelbart flat da konfrontasjonen en dag kom fra Jawad. Hun beklaget, og hun mente det fra dypet av sitt indre. Hun hadde sviktet Jawad og hans tre søsken. Men faren – han innrømmer den dag i dag ikke noe som helst og kan forvente en lang fengselsstraff for grov vold mot familien og seksuelle overgrep mot sin tidligere hustru.
Boken har dessverre et feilskjær, det samme feilskjæret som står å lese i Abida Rajas bok der forfatteren Håkon Høydahl har et eget etterord hvor han sier at det Abida har gått gjennom ikke har noe med religion eller kultur å gjøre. Jeg nevnte ikke dette i min anmeldelse for to år siden, jeg tenkte at dette fikk forfatteren ta på egen kappe. Det samme sies med andre ord i boken om Jawads liv på (s. 247):
Jeg er lei meg for at mye av det jeg har gått gjennom bekrefter fordommene om norskpakistanere og det norskpakistanske miljøet. Historier om sosial kontroll, ære, arrangerte ekteskap og voldelige fedre er akkurat det mange av de innvandringskritiske, rasistiske og islamofobe miljøene på ytre høyreside ønsker å høre. Det plager meg at historien min passer perfekt inn i kampsakene deres, i fortellingen om at islam er en primitiv og voldelig religion, eller at personer med visse typer innvandrerbakgrunn har større sjanse for å være voldelige og kontrollerende ektefeller og foreldre.
Men hvorfor har vi handlingsplaner mot æresrelatert vold, minoritetsrådgivere ved skoler i Oslo øst som skal bistå elever som utsettes for æreskontroll, ja, faktisk en egen NOU på over 500 sider som kom tidligere i år? En NOU om negativ sosial kontroll, dumping av barn, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold. Som utvalgets leder sa det i Dagsnytt 18 om de nye lovforslagene: «… straffeloven bør tydeliggjøre denne type kriminalitet». Er den norske staten fordomsfull, islamofobisk og rasistisk? At Kagge forlag slapp slike påstander gjennom i Abidas bok, og J. M. Stenersens forlag nå i Jawads bok, svekker den uhyre viktige saken og budskapet.
Skapt for å leve
For at volden og oppdragelsen er kulturelt betinget, forklarer Jawad indirekte selv da han sier dette om hvordan han ikke vil oppdra barna sine (s. 234):
Jeg har så mange tanker om hva foreldre ikke skal gjøre. Ikke slå, ikke kjefte, ikke skrike, ikke skjelle, ikke mase, ikke skremme, ikke kreve, ikke presse, ikke bruke barna til å oppnå bekreftelse, ikke snakke nedsettende til barnet, ikke bruke barna som trofeer, ikke gifte bort barna til noen de ikke elsker, ikke true med å sende dem til Pakistan, ikke stenge dem inne, ikke stenge dem ute, ikke hindre barna i å gjøre det de vil, ikke forby barnet å gråte, ikke forby barnet å være lei seg eller sint.
Men Jawads historie står støtt, bunnsolid. Boken er en page turner, og boken til Jawad er etter min hukommelse den første fra innsiden av æreskulturen formidlet av en ung mann. Det er å håpe at den når ut til mange mannlige unge som trenger et vennlig puff i ryggen for å klare å stå opp for seg selv og stå opp mot urettferdighet.
For man er ikke skapt for ære, man er skapt for å leve.
Jawad Raja, ført i pennen av Vilde Sagstad Imeland:
Sakprosa/selvbiografi: Skapt for ære
J.M. Stenersens forlag
256 sider