Jyllands-Posten trykker Storhaugs tale, der hun blant annet sier dette:
«Trykkefrihedsselskabet kunne ikke gjort et bedre valg når deres første ytringsfrihetspris i dag skal utdeles. Flemming Rose er et eksempel på mot, kløkt og standhaftighet til etterfølgelse for både redaktører, journalister, kunstnere, artister, samfunnskritikere og politikere – verden over. Flemming Rose har skapt verdenshistorie. Det er derfor med stor ydmykhet jeg har mottatt det ærefulle oppdraget å overrekke deg Sappho-prisen.
Vi i Human Rights Service tror knapt det er mulig for dere her i Danmark å fatte hvor uendelig meget det betydde for oss at både Flemming Rose, Jyllands-Posten og den danske regjeringen anført av Anders Fogh Rasmussen, stod opp da det gjaldt. Da danske og norske flagg ble brent, da våre ambassader ble angrepet, da uskyldige menneskeliv gikk tapt og drapstrusler ble fremmet – da selve livsnerven i våre frie demokrati, ytringsfriheten, ble satt under et voldsomt angrep – da vek ikke Flemming Rose eller Fogh Rasmussen til side i appeasement med de intolerante og frihetsfiendtlige kreftene. Danmark ble således forskånet for en Chamberlain-repetisjon. I Norge var det motsatt.
Våre ledende statsråder, inkludert statsminister Jens Stoltenberg, løp fra skanse til skanse, fra det ene TV-studioet til det andre radiostudioet, med disse formuleringene: ”Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke.” ”Ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytrings- eller trykkeplikt (…) På vegne av alle frihetselskende nordmenn, vil jeg beklage overfor Flemming Rose og Danmark vår regjering og store deler av medias knefall for de krefter som står for ren formørkelse av våre opplyste samfunn. Det var en veritabel smertens prosess å bivåne sviket. Smerten ble dog langt på vei lindret ved den standhaftighet og klarsynthet, ved det motet, som du, Flemming Rose, og den danske regjeringen utviste da stormen hylte. Nå i etterkant er det nesten ufattelig at både Norge, Sverige og Finland, som skulle være Danmarks beste og nærmeste venner, kunne vende ryggen til under en slik voldsom nasjonal og internasjonal krise. Det er vår tids mest skammelige svik av de fantastiske, frie demokratiene som gjennom flere århundre møysommelig er bygd opp her.”
Storhaug avslutter talen slik:
”Jeg vil avrunde med de ordene som har gjort dypest inntrykk på meg i mitt voksne liv, ordene til moren til Theo van Gogh under bisettelsen av sønnen. Hun sa: ’Frihet er ikke for redde mennesker.’ Og hun avsluttet talen ved kisten slik: ’Pass godt på fremtiden.’
Takk for at du tar ansvar for fremtiden, Flemming Rose.”
Les hele talen til Storhaug hos Jyllands-Posten.dk
Flemming Rose sin takketale
I Flemming Rose sin takketale fremhever han blant annet Storhaugs siste bok med følgende ord:
«Jeg er rørt og taknemlig, og må sige, at din fremragende bog ‘Men størst af alt er friheden’ om etniske og religiøse parallelsamfund i Norge også har efterladt sig spor i den danske debat.» Flemming Rose kommenterer også et debattmøte som ble avholdt på den internasjonale menneskerettighetsdagen i 2005 – altså et par måneder etter at Muhammed-tegningene ble publisert. Debattmøtet ble avholdt av Det Danske Center for Menneskerettigheder og Amnesty International. Han sier: «Titlen var som et stykke absurd teater, og debatten virkede til tider surrealistisk: Ytringsfrihedens ofre, lød titlen. Den lader vi lige stå.
En debat, der på den internationale menneskerettighedsdag skulle sætte fokus på krænkelser af menneskerettigheder rundt omkring i verden, kom i stedet til at handle om ‘ytringsfrihedens ofre’ i Danmark. Hvad bliver det næste? Demokratiets ofre, retsstatens ofre, frihedens ofre, kontanthjælpens ofre, den gratis uddannelses ofre? ( … ) Ak ja, ytringsfrihedens ofre. Som generalsekretæren for det norske presseforbund Per Edgar Kokkvold har formuleret det: Aldrig har så mange lavet så meget ballade over noget, som så få har set.»
Les hele takketalen til Flemming Rose hos Jyllands-Posten.dk