Å forutse hvem som vinner det amerikanske presidentvalget er åpenbart umulig. Bettingselskapene vil ha det til at det blir Trump, mens utallige meningsmålinger viser resultater som er så jevne at det med feilmargin er umulig å se annet enn at det ligger dårligere an for Harris enn det gjorde for noen uker siden, men at det er helt jevnt.
Målinger og odds er likevel bare målinger og odds – at det er vanskelig å predikere med sikkerhet vet de fleste. Noe av grunnen til at det er vanskelig å fastslå hvordan et jevnt valg vil ende er at valganalytikere og skravleklassen forøvrig antar at velgere tenker som dem selv. Det er ofte en feilslutning. Velgere bruker ikke dag ut og dag inn på å lese kronikker og analyser og politiske detaljer. Men det betyr ikke nødvendigvis at mannen i gata mangler overblikk.
Muslimske velgere
Et godt eksempel på at psykologi kan slå annerledes ut enn antatt kan være den ganske paradoksale meningsmålingen som omtales i The Spectator. En ny meningsmåling foretatt av Arab News/YouGov viser at Trump overtak på Harris blant arabiskamerikanske velgere.
Man kunne kanskje anta at noe slikt var umulig, ikke minst fordi muslimer tradisjonelt anses som demokratenes stemmekveg i likhet med Aps her hjemme, og at krigen i Midtøsten skulle tilsi at avstanden til Trump ble enda tydeligere.
Muslimene i Michigan er en hodepine som har plaget Det demokratiske partiet helt siden krigen i Gaza brøt ut mot slutten av fjoråret. Som visepresident, og som den demokratiske nominerte, har Harris forsøkt å følge Biden-administrasjonens vinglete linje: å forsikre palestinske støttespillere om at USAs regjering er for våpenhvile samtidig som de støtter Israels rett til å forsvare seg selv. (Det er verdt å merke seg at Pennsylvania, en enda mer avgjørende slagmarkstat, har mer enn 400 000 jødiske velgere.)
Trump er mer ivrig pro-Israel. Han kaller seg selv Israels «store beskytter» og mener at den jødiske staten står overfor «total utslettelse» hvis han ikke blir valgt. Likevel er arabisk-amerikanske velgere ikke på langt nær så allergiske mot ham som demokratene kunne håpe på – i hvert fall hvis man skal tro gårsdagens meningsmåling.
Freddy Gray, som har forfattet artikkelen i The Spectator, har tenkt ut noen årsaker til at det kan være sånn.
En åpenbar grunn er at arabiske amerikanere ikke er så opptatt av utenrikspolitikk som mange analytikere tror. En annen er at mange arabiske muslimer føler seg forrådt over Gaza av Det demokratiske partiet, som er uttalt sympatiske om palestinere selv om de sender milliarder mer til Israel i militærhjelp. Trump er i det minste tydelig i sin analyse av Midtøsten.
Kanskje også arabiske velgere forstår, eller har en intuisjon om, at selv om Trump neppe er en venn av islam, er han ikke en konvensjonell hauk når det kommer til Midtøsten.
Av disse analysene er Gaza-analysen antakelig den beste, fordi den belyser til fulle hvor følelsesstyrte mange velgere er. Til tross for at Trump har en «verre» politikk i de muslimske velgernes øyne, er det viktigste å hevne demokratene for at de ikke har vært pro-palestinske nok. Det er kanskje umiddelbart kontraintuitivt, men følelser styrer valg i stor grad. Også når utfallet blir at velgerne stemmer på noen de egentlig ikke ville stemt på.
Tilsvarende er det liten tvil om at mange velgere forakter Trump iherdig nok til å stemme på Harris, til tross for at de ikke har tro på hennes kommende ferdigheter som statsleder. Følelser styrer. Svært mange stemmer med tilsynelatende overfladiske begrunnelser. Begrunnelsene handler ofte om sympatier og antipatier, ofte vel så mye som de handler om politikken kandidatene fører. Det er nettopp dette poenget som gjør partienes nominasjon av «riktig» kandidat viktig.
Overvurdering pluss undervurdering er lik feilvurdering
For oss som sitter på lang avstand ser det absurd ut at republikanerne har gått for en aldrende, brautende Trump som kandidat, men det er ikke så rart som det ser ut. Trump-velgerne har vist seg svært så lojale, og til tross for mannens mange underlige utspill og regelrette løgner, er han en tydelig figur.
Med norske øyne synes det derimot nær umulig for kommentariatet å forstå at folk kan mislike Harris så mye at de velger å bruke sin stemme på Trump. Det er kanskje ikke så underlig i et land der pressen ser ut til å drive valgkamp for det amerikanske demokratiske partiet, men tankeøvelsen der man ser for seg hva Harris sier og gjør som er verdt å mislike bør de likevel foreta. (De er kjent med øvelsen fra å tenke mye og negativt på Trump, en øvelse som forøvrig er særdeles enkel.)
For det er åpenbart ting å mislike ved Harris også, til tross for at hun smiler og tar hånden til hjertet. Det er umulig å skjønne hva hun mener om politikk, annet enn at hun lover pengedryss her og der. Realpolitiske visjoner synes svært vanskelig for henne, og i intervju etter intervju framstår hun som alt annet enn en visjonær. Hun framstår ganske enkelt ikke kompetent.
For mange amerikanske velgere er dette uhyre provoserende. Og på samme måte som kommentariatet overvurderer hvor opptatt den jevne velger er av politikk, så undervurderer de velgernes evne til å trekke sine egne, logiske slutninger.
I Spectator skriver Freddy Gray avslutningsvis:
I går kom Trump med sine egne tanker om hvorfor arabiske amerikanere kanskje forlater Harris. Det er verdt å sitere i sin helhet:
Arabiske velgere er veldig opprørt over at kamerat Kamala Harris, den verste visepresidenten i USAs historie og et individ med lav IQ, driver kampanje med «dum som en stein» War Hawk, Liz Cheney, som, i likhet med faren sin, mannen. som presset Bush til latterlig nok å gå til krig i Midtøsten, også ønsker å gå til krig mot alle muslimske land kjent for menneskeheten.
Hvis Kamala får fire år til, vil Midtøsten bruke de neste fire tiårene på å gå opp i flammer, og barna dine vil måtte dra i krig, kanskje til og med en tredje verdenskrig, noe som aldri vil skje med president Donald J. Trump i styresetet. For vårt lands skyld, og for barna dine, stem Trump for FRED!
Alle ler av den hyperbolske stilen. Likevel viste den samme Arab News-undersøkelsen at 39 prosent av de spurte mente at Trump «mer sannsynlig løser Israel-Palestina-konflikten», sammenlignet med bare 33 prosent som sa det samme om Harris. For et betydelig antall muslimer ser det ut til at Trump har et poeng om «FRED».
Fascisme
I tillegg til følelsesstyring finnes altså en bevissthet om realpolitisk innhold hos velgerne som er spurt i undersøkelsen. Og det er i denne spagaten det blir vanskelig for skravleklassen å forutsi hvordan enhver velger som er annerledes enn dem selv tenker. For vanlige folk lar seg styre av følelser i den grad at detaljer i politikk er helt underordnet.
På samme tid kan vanlige folk som i realiteten er uinteresserte i politikk som sådan være langt bedre til å se større realpolitiske konsekvenser for egne liv enn hva den manglende politiske interessen skulle tilsi. For kommentariatet er kombinasjonen av overvurdering og undervurdering en hemsko for prediksjon av valgutfall, selv om det er snakk om helt elementær normalpsykologi.
Så sniker også unektelig tanken seg inn: Med et medielandskap som har vært så intenst villige til å sette muslimer i offerrollen, klarer kommentariatet kanskje heller ikke forstå at det finnes muslimer utenom de hylende moskemiljøene. Det finnes, slik vi har påpekt i en rekke saker gjennom dekningen av krigen i Midtøsten, stater som i det stille støtter Israel og ønsker en annen framtid enn det den mullahstyrte Iran-aksen pisker opp til. Mens Harris gjør et stort poeng av at tidligere stabssjef John Kelly påstår at Trump er fascist, kan det for denne velgergruppen være tydelig at den reelle fascismen som truer verdensfred er Iran-aksens fundamentale islamske terrorisme, den samme terrorismen både Biden og påfølgende Harris har bedt Israel nedlegge våpnene mot.
I det store og hele evner ikke skravleklassen verken i USA eller her hjemme å forstå at alminnelige folk kan ha rasjonelle tanker og beveggrunner bak valget av den motsatte kandidaten av hva skravleklassen selv ønsker de skulle velge.