Det 48 sider lange notatet Adamson har forfattet er publisert på Mathias Corvinus Collegiums (MCC) nettsider og har tittelen Multiculturalism
in Flames – Sweden’s rude awakening, som på norsk kan oversettes til «Multikulturalisme i brann – Sveriges harde oppvåkning».
Adamson analyserer årsakene til at Sverige gikk fra å være et av verdens fredeligste land til å bli et land der skuddvekslinger, bomber og håndgranater har gjort det sammenliknbart med Mexico.
Med doktorgrad i sosiologi fra London School of Economics underviser Adamson i dag ved University of Europe i Berlin, mens han tidligere har vært tilknyttet Institut for Statskundskab på Københavns Universitet, og han har utgitt seks bøker som alle omhandler tematikken multikulturalisme, mangfold og sosial tillit.
Adamson mener at den radikale, voldelige samfunnsendringen i Sverige ble muliggjort av en farlig kombinasjon av massemigrasjon og multikulturalismens ideologi. Presiseringen av ideologien gjøres også innledningsvis i det nylig publiserte notatet, der Adamson skriver:
Vi skal nå kort undersøke noen av multikulturalismens urovekkende konsekvenser i Sverige i 2024. Vi definerer multikulturalisme altså ikke bare som et ‘multi-etnisk’ samfunn som inneholder mennesker fra ulike kulturer, men som en normativ ideologi som går ut på at et samfunn som består av mange ulike kulturer anses å være å foretrekke fremfor et samfunn dominert av én enkelt kultur.
En politisk vedtatt utvikling
I notatet belyses en rekke hendelser siste to tiår, der Adamson tar utgangspunkt i endringene i svensk akademia.
Som i de fleste tilfeller av storskala sosial endring, begynte det hele i høyere læringsinstitusjoner. Utdanningsfeltet ble aldri oversett av venstreorienterte intellektuelle.
Adamson minnes entusiasmen han ble møtt med da han ble ansatt ved Malmö Universitet tidlig på 2000-tallet, der de ansatte var veldig opptatt av «mangfold», selv om ingen av dem egentlig kunne forklare hva det var, men ordet dukket likevel opp i både festtaler og dokumenter.
Jeg innså snart at hvert eneste universitet – ved hjelp av et vagt løfte om betydelig økonomisk kompensasjon – hadde blitt overtalt til å presentere en «mangfoldsplan». Det var ingen intellektuell autonomi å snakke om. Hver gang en sosialdemokratisk politiker gikk ut av en flyplasstaxi, som jeg hadde vært vitne til flere ganger, stilte hele fakultetsstyret opp som tinnsoldater. Men disse planene var ikke begrenset til universitetene. Faktisk var de nå tilgjengelige ved hver eneste offentlige institusjon i mitt land.
Hvordan det gikk vet vi jo, og til tross for at gjennomgangen av hendelser utover 2000- og 2010-tallet er interessante, er de kjente for våre lesere. Den særskilt interesserte kan lese hele rapporten, mens vi kan hoppe til Adamsons tiltaksplan i slutten av dokumentet, for snarere enn å være motløs i møte med en ivrig rasismestemplende venstreside og en voldsparat masseinnvandret klankultur, ser Adamson dagens politiske situasjon som en mulighet for reell kursendring.
Nødvendig realpolitikk
Adamson er opptatt av å framholde demokratiets frihetsverdier som et gode man ikke kan forhandle om. Han er ikke i tvil om at det finnes både innvandrede og politiske aktører som gjør forsøk på nettopp å undergrave frihetsverdiene, og at disse aktørene må møtes som akkurat det de er – i direkte strid mot det svenske samfunnet.
Med utgangspunkt i noen få praktiske forslag, må vi møte tendenser til å undergrave det svenske samfunnet – det være seg demonstrasjoner, fiendtlige verdier eller annet. Politiarbeid skal utøves uten frykt eller gunst. Multikulturell entusiasme for fremmede kulturer er en stereotypi, like grov og umenneskelig som rasistens fornærmende holdning til noe fremmed. I begge tilfeller blir fremmede satt på en pidestall, avskåret fra det virkelige liv. Vi bør ikke forby politiske partier basert på etnisitet, men etterforske brudd på grunnloven vår, og fengsle eller utvise medlemmer om nødvendig. Politiske partier basert på etnisitet er ikke «berikende mangfold», men krenkelse av vårt demokrati.
Sosiologen advarer videre mot å tillate innvandrede klanfeider og tilsvarende innvandret internjustis.
Vi bør ikke tillate utenlandskonflikter på svensk jord, og enhver no-go-sone må tas tilbake – om nødvendig med militær makt. En no-go-sone er ikke «levende multikulturalisme», men en trussel mot staten Sverige.
Klanbaserte, parallelle samfunn må stemples ut. En situasjon der tre av fire drap blir begått av migranter er uholdbar. Stockholm med en våpendrapsrate per innbygger som er 30 ganger høyere enn i London er uholdbar.
Han advarer videre mot den reelle fascismen, den som befinner seg i områder der politiet ikke går inn. Årsaken til at Adamson i det hele tatt må presisere at det ikke er høyreekstremt å opprettholde statens voldsmonopol, ligger åpenbart i venstresidens iver etter å stemple enhver som etterspør et annet fokus enn offermentalitet i møte med voldelig ukultur, men Adamson er tydelig:
En enhetlig stat er ikke ‘høyreekstremisme’, men grunnlaget for demokrati. Overgangen fra nasjonalisme til fascisme er ikke sømløs, men, som Jürgen Habermas bemerket, bare et potensielt, usannsynlig utfall.
De som bryter retten til ytringsfrihet bør bli fengslet eller utvist. Ingenting hindrer multikulturalister som er motstandere av ytringsfrihet fra å flytte til land uten ytringsfrihet.
I sum: den svenske staten må få tilbake sitt voldsmonopol.
Frihetsverdier og raushet
Adamson er tydelig på at utdanningsinstitusjonene har fått en politisk slagside og at de tilbakeføres til å bli meritokratiske.
Universitetene må være meritokratiske. Flerkulturell ideologi har ingen plass der. Utenlandske interesser må forbys å ha innvirkning på forskningen i Sverige. Fra et globalt synspunkt er Sveriges akademiske tradisjoner langt overlegne de fleste andre land.
Ytringsfrihet og alle andre friheter kan ikke forhandles. Vi må også være oppmerksomme på tendenser til selvsensur.
Vi kan skyte inn at vi har påpekt at eksil-iranere ofte framsetter samme ønske:
Det må være et underlig skue å se Vestens møte med Hamas-supportere fra en eksil-iraners ståsted. I eget land har folk mistet livet i hopetall for å demonstrere for helt basale frihetsrettigheter, mens i Vesten, der frihetsverdiene er så etablerte at de er blitt en slapp selvfølge, bøyer både myndigheter og unge demonstranter av for ethvert krav som kommer fra minoriteter, selv når kravene er i direkte strid med frihetsverdier. Som den omfattende terrorfinansieringen, som de utallige propalestinske demonstrasjonene. Det må sees helt grotesk ut for mennesker som har opplevd hva det betyr å miste frihet.
Jeg har en del iranske venner, og de følger ivrig med på opposisjonen til Ayatollah-styret i Iran. I tillegg til slagordet «kvinne, liv, frihet» framsetter de ofte kravet om å erstatte autokratiet med et sekulært meritokrati. De ønsker seg et samfunn der kunnskap verdsettes over ideologi og politisert religion. Det er verdt å tenke på, for i vårt eget kunnskapssamfunn er vi i ferd med å erstatte kunnskap med et nesten religiøst forhold til personlige opplevelser og vonde følelser.
Adamson påpeker at reell likestilling fordrer at vi forvalter demokratiets kvaliteter med stolthet og tydelighet. Alle meninger er ikke like verdifulle og det finnes så fiendtlige, voldsparate holdninger at de ikke har plass i et demokrati.
Vi bør imidlertid ikke bli fanget av spillet om kulturelle hierarkier – hvem er best og hvem har skylden. Alt vi trenger å si er at vi er forskjellige og at disse forskjellene noen ganger gjør sameksistens vanskelig, eller til og med umulig. Vi kan ikke hindre folk i å ha meninger som er fiendtlige til våre verdier, men vi kan hindre dem i å påtvinge disse meningene her.
Mangfold bringer ikke fascinasjon og nysgjerrighet, men forvirring og konflikt. Vi bør fokusere på de tingene vi deler i stedet for på de tingene vi ikke deler. Og hvis vi ikke deler noe, bør vi bli enige om å være uenige og skilles på gode vilkår. Multikulturalisme fungerer ikke, men å blande hele befolkningen – å riste på den flasken nasjonen utgjør og se hva som skjer – vil bare gjøre ting verre.
Adamson har også registrert høyrebølgen som slår innover vestlige land, og han mener høyresiden må vise raushet når venstresiden adopterer politikken – også når de samme later som om de alltid har hatt dette ståstedet. Det er vanskelig å ikke sende noen tanker til hjemlige forhold der Arbeiderpartiet har overtatt Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk og der eksempelvis Abid Raja har gått fra å rope om islamofobi og rasisme til å påpeke hvor undertrykkende muslimske miljøer er.
I flere tiår har sosialdemokrater stemplet multikulturalismens tidlige kritikere som «rasister», og nå bruker sosialdemokrater kritikernes retorikk og later som de alltid har gjort det. Likevel er ikke dette øyeblikket for å skape fiender. Hvis innflytelsesrike sosialdemokrater revurderer sin tidligere ideologi, bør man ikke være sarkastisk, men vise raushet mot dem som ønsker å slå seg sammen og gjøre Sverige til et bedre sted, skriver Adamson.
Anbefalte øvelser
Adamson har laget en kort liste over anbefalte øvelser basert på resonnementene i notatet. De bør skrives ut og henges på veggen i mangt et kontor og klasserom, også her i Norge.
Anbefalinger
• Erkjenne at multikulturalisme er en fiasko. Erkjenn også at multikulturalismen må omstøtes på alle fronter for å redde demokratiet.
• Svensk territorium er ikke omsettelig. Ethvert forsøk på å utfordre svensk statssuverenitet og opprette no-go-soner må umiddelbart stoppes med alle nødvendige midler.
• Fokuser på det vi deler i stedet for det vi ikke deler. Og hvis vi deler ingenting, må vi skilles.
• Dediker energien din til å motarbeide sosial korrosjon, polarisering, oppløsning, at samfunnets grunnmur forvitrer. Skap i stedet sosialt
samhold: i institusjoner, byråkratier, ved universiteter. Lær av multikulturalismens fiasko – insister på meritokrati, likhet, forskjeller basert på politiske synspunkter og fargeblindhet.
• Øv på subjektiv rasjonalitet. Vi kan være uenige med andre mennesker, men hadde vi vært i deres sko, hadde vi kanskje hatt deres synspunkter. Med mindre vi er i stand til å se ting fra et høyere perspektiv, vil enhver analyse være meningsløs og kontraproduktiv.
• I årene som kommer vil det svenske samfunnet sannsynligvis oppleve dramatisk politiske endringer. De nye ideene i sosialdemokratenes nye partiprogrammet er bare begynnelsen. De som før hørte til i den motsatte leiren vil nærme seg oss. Når disse endringene skjer, bør vi vise raushet. Bedøm folk for det de gjør og ikke for det de gjorde tidligere – eller ikke klarte å gjøre. Når et samfunn er radbrukket, må det helbredes.
At vårt samfunn ikke er radbrukket betyr ikke at øvelsene er unødvendige. For å si det på politikerspråk: Forebygging er det aller viktigste arbeidet.