Tipset fra Politico-artikkelens avsender, Nicholas Vinocur, som omtaler seg selv som euro-amerikaner, burde vi har lagt oss på minnet for lenge siden; nemlig at vi bør bekymre oss mindre om det amerikanske presidentskapet og mer om hvordan Europa kan klare seg alene på en farlig global scene.
Mens norske medier elsker å harselere så godt de kan med presidentkandidat Donald Trump og idiotforklare USA-velgere, synes de samme mediene i liten grad å bry seg om vårt eget kontinent Europa. Prøv bare å høre på dagens debatt på NRKs Politisk kvarter, der man i kjent stil ( 3 mot 1, med redaktør i Aftenposten Trine Eilertsen, såkalt USA-kjenner Ketil Raknes og programleder Lilla Sælhusvik) går i rette med Subjekts redaktør Danby Choi, fordi sistnevnte tillater seg å kritisere medienes dekning av nettopp Trump. Choi viser til, som er riktig i min vurdering, at mediene risikerer å miste tillit ved ikke prøve å være mer objektiv, noe som – selvsagt – avvises på det sterkeste, da «norske medier jo har høy tillit». Noen skjønner ikke hva de har før de har mistet det.
Så også med Europa.
Ser til Asia
Den transatlantiske storhetstiden på begynnelsen av 1990-tallet er historie, og vil neppe noen gang komme tilbake, er den dystre beskjeden fra Vinocur. Dette valget vil selvsagt påvirke Europa, men det avgjørende er ikke om det blir Kamala Harris eller Donald Trump. Det handler rett og slett om at Europa ikke er så viktig for Washington som det engang var.
Europa har sakte tapt fordi USA har beveget seg lenger og lenger mot en «America First»-tilnærming, og den kom ikke med Trump. Den har vokst frem de siste tiårene og i denne utviklingen har USA mistet interessen for Europa. Likegyldigheten i USA er nå tydeligere enn noengang før, og samtidig slår begge presidentkandidatene an med proteksjonistiske toner.
Ikke minst skjedde skiftet bort fra Europa under tidligere president Barack Obamas tid, og også Joe Biden kom til makten med intensjonen om å snu de amerikanske interesser vekk fra Europa og til Asia. Ifølge franskmannen Jérémie Gallon, som har jobbet i Washington og forfattet en biografi om Henry Kissinger (2021), vektla Obama Pivot to Asia-strategien. Men Obama presset bare på en prosess som allerede var i gang, og som nå godt kan akselerere. «Nå har vi fått en ny generasjon som gjenspeiler amerikansk demografi», siteres Vinocur Gallon på, der de (amerikanske myndighetspersoner eller diplomater) enten er knyttet til den spansktalende delen av verden eller de ser mot Asia. Færre og færre av disse har noen koblinger til Europa.
Nedvurderingen av Europa hos amerikanske eliter gjenspeiles også i utdannings- og yrkesvalg. Å mestre mandarin viser mer ambisjoner for en ambisiøs diplomat enn for eksempel fransk eller til og med russisk. Gallon la merke til at det «Ved Harvard er Sør-Asia-studiebygningen stor, lys og moderne, helt klart en prestisjefylt avdeling. Senter for europeiske studier er akkurat det man kan forestille seg: liten og nedslitt.»
USA har trukket tilbake eller redusert sitt europeiske fotavtrykk i omtrent alle sfærer bortsett fra én – den digitale sfæren, der amerikanske teknologiselskaper som Facebook og X regjerer mer eller mindre suverene på våre skjermer, påpeker Vinocur. Men selv teknologigigantene har andre tanker. For etter å ha utviklet neste generasjons verktøy for kunstig intelligens for forbrukere, har de i stor grad besluttet å ikke rulle dem ut for europeiske brukere. Risikoen for å komme i konflikt med Europas AI-lov er for stor. Og stadig flere amerikanske soldater trekkes ut – til tross for den pågående krigen på Natos dørstokk.
For USA er det nemlig ikke Russland som utgjør den virkelige trusselen, det er det Kina som gjør. Det er Demokratene og Republikanerne, som en av de få ting, enige om.
Samtidig som USA mister mer og mer interessen for Europa, så er det økonomiske forholdet mellom USA og EU større enn det noen gang har vært i historien, sier Vinocur. «Volumene i transatlantisk handel med varer og tjenester er enorme, og øker år etter år.» Men dette er åpenbart sett med europeiske øyne, for det skal visst nok være et økende amerikansk underskudd i varehandelen med Europa. Og nettopp handelsbalansen er sentral for Trump.
Fordi vi må
I juli, rett etter at Joe Biden trakk sitt presidentkandidatur, advarte den polske utenriksministeren Radek Sikorski europeiske allierte om at de må forberede seg på en «endring» i det transatlantiske forholdet. Advarslene, nedfelt i et fem siders dokument og ble presentert for EUs utenriksministre under en samling i Brussel, understreker blant annet en økende bekymring for at USA kan nedgradere sine investeringer i Nato betydelig. Og mens Europa er mest nervøs for Trumps potensielle retur, understreket diplomater fra ulike EU-land at dreiningen mot Asia er en dypere trend i USAs utenrikspolitikk. Det er altså ikke noe nytt, men åpenbart vanskelig å legge noen strategi for å få løst det.
Det detaljerte dokumentet oppfordrer EU og nasjonale ledere til raskt å tilpasse sin oppførsel til det kommende presidentskiftet, men også å jobbe kollektivt for å fjerne negative oppfatninger om det transatlantiske forholdet som har festet seg. Det gjelder ikke minst hos republikanerne, og som kjent anser Trump Nato som en (kostbar) byrde, samt at han truer med å stoppe amerikansk våpenhjelp til Ukraina og hevder å lande en fredsavtale mellom Vladimir Putin og Ukraina på «mindre enn 24 timer». Det i seg selv lover ikke godt for Europa, men vi kan heller ikke underslå at det nettopp er amerikansk press som har fått europeere til både å interessere seg for og investere mer i forsvar og sikkerhet. Krigen i Ukraina har også gitt Europa noe mer «interesse» fra USA, men veien synes lengre og lengre for å få USA til å tro på at de drar nytte av noen allianse med europeiske land.
På mange måter ser det ut til at Europa bedriver et kollektivt selvbedrag, slik som Benjamin Haddad, Frankrikes Europaminister, har uttalt på X. Ifølge Haddad legges Europas sikkerhet i armene på velgerne i Wisconsin hvert fjerde år, med henvisning til vippestater som avgjør valget. «Europeere må ta kontroll over skjebnen sin, uavhengig hvem som er den valgte presidenten». Men hvordan planlegge for en fremtid der USA vil være betydelig og permanent mindre engasjert i å beskytte Europa?
EU-kommisjonen i Brussel har da også lyttet, med intensjonen om at Europa skal bli mer uavhengig på områder som teknologi, forsvar og råvarer. De har satt ned en gruppe som har hatt som oppgave å forbedrede seg på utfallet av den amerikanske valgkampen. Blant temaer som er blitt diskutert er blant annet konsekvensene av handelstoll (Trump vil innføre 10 prosent toll på all import), hva som vil skje hvis det blir slutt på amerikansk bistand til Ukraina, og hvordan man kan opprettholde sanksjoner mot Russland hvis USA opphever sine. «Men sannheten er at når det gjelder å se for seg en fremtid med mindre Amerika, er blokken dypt splittet», sier Vinocur. For uansett hvor entusiastiske talspersoner for «europeisk ‘strategisk autonomi’ kan være, så er det ingen fart verken bak opprettelsen av en europeisk hær eller en europeisk atomparaply», fastslår han.
Et ensomt Europa vil ikke på noen måte bli en hjemme-alene-fest. Tvert om. Det blir mer som en vanvittig kostbar krig, der nødvendige investeringer for fred og sikkerhet raskt vil komme i konflikt med velferdsstatenes muligheter. Men samtidig er det de EU-diplomater og -byråkrater som nettopp mener at Trump er riktig mann i presidentstolen for å sette fart i nødvendige endringer i Europa, for da må vi. Med Harris vil vi sannsynligvis bedrive langsom seigpining.