Det er med en viss humring jeg lytter til NRK i morgentimene. Etterdønningene av det amerikanske presidentvalget gir seg utslag i banale «5 på gaten»-reportasjer, frykthåndtering på direkten fra studio og en sømløs overgang til at temperaturen på kloden nå kommer til å øke ekstra raskt.
NRK har vært opptatt av kvinner og minoriteter i forkant av valget. «Kan bli det mest kjønnsdelte presidentvalget i USAs nyere historie» fastslo statskanalen så sent som 25. oktober, under overskriften Om damene fikk bestemme.
NRK fokuserte på at kvinner var så skuffet etter valget i 2016 der «glasstaket ikke ble knust», samt at det er et «dramatisk valg for unge kvinner, de kan kjenne det på kroppen», og det henvises til innskrenkede abortrettigheter.
Feministisk forståelse
Men det finnes et stort «men». Norsk gjengivelse av den amerikanske abortkampen har vært mildt sagt uredelig, der landet har en helt annen lovgiving – og påfølgende sterk polarisering – enn Norge. Hvor radikale lovene er har vi belyst i flere saker, sist i saken Hvordan definerer du drap? Har du en annen definisjon om det er drap på babyer?
Ikke alle amerikanske kvinner mener det er reell feminisme å kjempe for abortlover som er så vide som det demokratene ønsker, tvert imot mener mange kvinner at lovgivingen er grotesk. Ironisk nok har det blitt hevdet at flere konservative kvinner støtter republikanske kandidater nettopp på grunn av deres strenge standpunkt mot abort. For noen er motstand mot abort en avgjørende faktor som veier tyngre enn andre politiske saker. USA er ganske enkelt ikke Norge, og abort er selvsagt ikke det eneste amerikanske kvinner er opptatt av.
Kvinner er, i likhet med minoriteter, hele mennesker, ikke utelukkende ofre for et påstått patriarkalsk, rasistisk samfunn, slik venstreprogressive liker å tro, og det er en tendens til at flere kvinner stemmer republikansk enn tidligere, særlig blant hvite kvinner og kvinner uten høyere utdanning. Denne trenden har blitt spesielt tydelig i USA de siste årene, hvor flere kvinner har støttet det republikanske partiet, delvis på grunn av partiets fokus på økonomiske spørsmål, kulturelle verdier og motstand mot progressive endringer som noen konservative velgere opplever som truende mot tradisjonelle samfunnsverdier.
Kvinner, som alle velgergrupper, er opptatt av økonomisk trygghet, inflasjon og arbeidsledighet, og mange mener at det republikanske partiet tilbyr bedre løsninger for økonomisk stabilitet og lavere skatter. Tilsvarende kan man se at mange kvinner, spesielt i konservative delstater og landlige områder, opplever at republikansk politikk reflekterer deres syn på familieverdier, utdanning og religion. Spørsmål som innvandring, utdanningspolitikk og synet på kjønn og seksualitet kan også spille en rolle, og underlig er det ikke, men i hjemlige kjønnsforskningsmiljøer har det åpenbart gått under radaren.
Lise Rakner, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen, tror kjønn er helt avgjørende foran årets valg. Det føyer seg inn i en velgertendenser over hele den vestlige verden:
– Vi ser stadig større skiller mellom mannlige og kvinnelige velgere.
Bildet er sammensatt. Vi ser et mønster der kvinner går mer til venstre, menn til høyre i politikken, sier Rakner.
– Det handler om kultur så vel som politikk. Forskjellen forsterkes av algoritmer som fører kvinner og menn inn i ulike fellesskap i sosiale medier, uttalte Rakner til Kilden.
Dette var tre ukers tid før valget. Funnene er ikke falske, men de er helt unyanserte. Det gjelder noen kvinner, ikke kvinner generelt, og er således et misvisende utsagn.
Sendrektig forståelse
I Norge vakte det stor oppmerksomhet at 47 prosent av norske menn ville valgt Trump.
«Når gutta vender ryggen til «prosjekt likestilling», er det ikke fordi flertallet av dem er mot likestilling per se. Men mange unge menn kjenner seg ikke igjen i historiefortellingen om «den evig privilegerte mannen»», kommenterte Aftenpostens Synnøve Vereide Trampe.
Under en deling av artikkelen på Facebook var en av kommentarene som følger:
Flott at Vareide skriver dette. Det minner litt om en annen sak da Abid Raja etter hvert sa det samme som det Hege Storhaug skrev for flere tiår siden. Det skal litt til før ting setter seg i offentligheten. De som går først må finne seg i mye urettmessig kjeft.
Det er korrekt registrert. At gutter er lei av det norske likestillingsprosjektet som fortsetter å sette kvinner i særstilling lenge etter at reell likestilling er oppnådd, er gammelt nytt. Likevel heter det på regjeringens nettsider i år som tidligeree at «Kjernen i Noregs arbeid for likestilling er å auke jenters og kvinners handlingsrom, sjølvråderett og makt». Analysene av fenomenet har vært mange, det er politikken som henger bakpå utviklingen.
At selv FpU-leder Simen Velle trakk tilbake sin uttalelse om at han selv ville valgt Trump, med henvisning til at Harris utgjorde et mer edruelig alternativ enn en kognitivt svekket Biden, slik han gjorde i Debatten, må reelt sett forstås som posisjonering i norsk politikk. Han tør vel knapt annet, og rart er det ikke. Den norske offentlige debatten er preget av fordømmelse av enhver som ytrer noe i nærheten av positivt om Trump, selv om det finnes gode grunner til å anta at også Norge preges av fenomenet vi omtalte onsdag: preferanseforfalskning, som innebærer å skjule ens eget ståsted grunnet sosialt press.
Man skal ganske enkelt ikke gå langt for å se at mange unge kvinner i Norge har blitt mer konservative på enkelte områder sammenlignet med tidligere. Flere studier og undersøkelser har indikert en konservativ dreining blant unge i Norge, inkludert unge kvinner, som i likhet med unge menn velger seg vekk fra venstresiden – og eksplisitt vekk fra Ap. Den samme undersøkelsen som avdekket unge norske menns Trumpstøtte viste at unge kvinner også beveger seg i retning Frp, selv om tallene ikke er like overveldende som tallene for menn.
Kvinner mot woke
Man kommer selvsagt ikke utenom fenomenet «woke» når man skal forstå en motreaksjon som også kvinner er med på. Man kan peke på at Frp nå er Norges største parti på siste måling, eller man kan peke på konservative europeiske kvinnelige ledere generelt, kvinner med uttrykk for mer tradisjonelle verdier, som har stabilitet, familie og sikkerhet på agendaen og som er retoriske motsatser til de kvinnene som beveger seg til ytre venstreside.
I Klassekampen skrev nylig selverklært feminist og kjønnsforsker Wencke Mühleisen at «over hele Europa har ytre høyre-partier fått blonde, moderlige lederskikkelser i front». Bildearrangementet til avisen viste med all tydelig hva det gikk i, der underteksten til bildet er «blond og blondere».
Det er selvsagt ikke underlig at europeiske kvinner er blonde. Underligere er det å gjøre et poeng av det, men dette er igjen førende i en norsk politisk virkelighet. Kommentariatet evner ofte ikke å forstå at mannen og kvinnen i gata ikke utelukkende stemmer på utseende og personlighet, enten det gjelder Trump eller blonde kvinner. De langt fleste stemmer på politikken, og den målbæres ikke utelukkende av blonde kvinner, men også av minoriteter. Det er kanskje urovekkende for norske venstresidekvinner at britiske konservative nettopp har valgt Kemi Badenoch som ny leder, den første svarte kvinnen som leder et stort britisk parti, man må i alle tilfelle undres over at hun ikke nevnes i samme åndedrag som Listhaug og Meloni, men konservativ er hun like fullt.
Kvinnene nevnt over leder ikke bare såkalte ytre høyre-partier, de mottar også stemmer fra kvinnelige velgere. Mange kvinner er ganske enkelt lei identitetspolitikken i en verden som er preget av usikkerhet, inkludert økonomiske kriser. Selv om mange unge kvinner er opptatt av likestilling, er det også en tendens til at flere tar til orde for en mer moderat feminisme og i noen tilfeller mer tradisjonelle kjønnsroller.
Selv om Norge generelt er et sekularisert samfunn, er det også flere unge som søker til tradisjonelle verdier gjennom religiøs eller kulturell identitet. Dette gjelder spesielt blant enkelte minoritetsgrupper, men også et økende antall etnisk norske som vender tilbake til kristne tradisjoner eller nasjonale verdier. Hvem kan bebreide dem det? Det er ikke alle som gjenkjenner seg i radikalfeministenes verdensbeskrivelser, og det er naturlig nok slik at kvinner som erfarer innvandringens negative konsekvenser sier ifra med føttene og går fra venstresiden mot høyre.
Flere unge kvinner stemmer i dag på partier som står for en strengere innvandringspolitikk eller mer nasjonalkonservative verdier. Dette kan gjenspeile et ønske om å bevare norsk kultur, men kan også være en reaksjon på raske endringer i samfunnet, der kvinners sikkerhet utsettes for reelle trusler.
Når selv EU og Ursula von der Leyen begynner å se behovet for innstramminger og retur av flyktninger, og høyredreiningen blant ungdom over hele Vesten er indiskutabel, så vil det likevel ta tid før det norske kommentariatet tar innover seg at kvinner er deltakende i, ikke ofre for, en reaksjon mot woke-ideologien.
Vent til neste års valg, så vil det bli uttalt tydelig også her hjemme, mens venstresiden vil fortsette å insistere på at kvinner overkjøres av menn med diktatoriske tendenser.