Vi har tidligere belyst hvordan Sajid Mukhtar gikk fra moske-styret til Drammen bystyre. Partiet Sentrum, ledet av Geir Lippestad, flørter åpent med fundamentalistiske krefter som Islam Net, og har blant annet forbud mot koranbrenning og innføring av urdu og arabisk som fremmedspråk i skolen som sine kampsaker.
Partiet er ganske enkelt et muslimsk interesseparti, der enhver kritikk avvises med henvisning til partiets program.
Som tidligere tillitsvalgt for det fundamentalistiske pakistanske partiet Pakistan Tehreek-e-Insaf (PTI), er det all grunn til å tro at Mukhtar også støtter PTIs tanker om blasfemilovgiving. All hån av profeten bør straffes med døden, mener PTI.
«Gaza-Holocaust»
Avlegger man avisen Utrop et besøk, kan man ta antisemittismen i selvsyn. Faksimilen viser hva Mukhtar har fått på trykk, sågar i en tid da PST har hevet trusselnivået grunnet fare for angrep mot jøder.
«Hvilken side av historien sto vi på?» spør den åpenbart ikke bare respektløse, men også historieløse fundamentalisten fra Drammen.
Ordet Holocaust bruker han ikke bare i overskriften, men tre ganger videre i teksten, der han påstår følgende:
Over 41 000 palestinere har mistet livet, og 1,9 millioner mennesker er tvunget på flukt. Dette er ikke bare en konflikt; det er et moderne Holocaust som stiller spørsmål ved vår moralske samvittighet.
Etter andre verdenskrig sverget verden “aldri igjen”, etter å ha sett de ufattelige grusomhetene som ble utført under Holocaust. Ironien nå er at noen av de som en gang var ofre for disse grusomhetene, i dag er ansvarlige for lignende handlinger mot en annen befolkning.
Når historien om Gaza-Holocaust skrives, la oss kunne si at vi sto på den rette siden – for rettferdighet, sannhet og de som trengte oss mest.
Sammenlikningen mellom Israels krigføring og nazistenes ønske om å utslette jødene er Mukhtar ikke først ute med, på ingen måte. Å bruke ordet Holocaust er like fullt grotesk, og det vitner om et ordskifte der «folkemord», «utsulting» og «de nye jødene» er ord det går inflasjon i, ganske enkelt for å oppnå at man vanner ut hva som reelt sett ligger i ordenes betydning.
Hvor er parallellene?
Tankene går til Morten Lilleørens reaksjon da Christian Borch, journalist og forfatter, hadde følgende overskrift på trykk i Nettavisen: Går knapt an å si noe grovere: «Dagens jøder oppfører seg som nazister». Påstanden kommer fra historieprofessor Omer Bartov. Jeg forstår hva han mener.
Lilleøren skrev følgende på sin Facebook-side om Borchs tekst:
Hvor er krystallnatten?
Hvor er jødestjernen?
Hvor er holocustplanene?
Hvor er konsentrasjonsleirene?
Hvor er gasskamrene?
Hvor er de 6 millionene av ‘etnisk grums’ som er likvidert?
Spørsmålene kan og bør definitivt også stilles til Partiet Sentrum-politiker Sajid Mukhtar. Lilleørens øvrige kritikk til Borch er videre relevant:
Jeg kjenner ikke Bartovs tekst. Dermed kan jeg ikke gå god for om det er hans eller Borchs ord. Det er da heller ikke nødvendig, for Borch forteller selv at han har forståelse for påstanden. Og det er han som kolporterer innholdet i norsk språkdrakt. Hans ord. Han er dermed den siste i en lengre rekke av norske og utenlandske skribenter og aktivister som påstår at jødene er vår tids nazier.
Dette på bakgrunn av det som nå skjer i Gaza. Det som skjer der, er ille nok – men det er krigshandlinger mellom en regulær hærstyrke og en geriljahær som i motsetning til de fleste andre geriljastyrker skjuler seg bak mennesker, ikke i fjellstrøk eller skoger. Dermed dør det mennesker, også ikke-stridende. Det er ille.
Men det er like fullt en hårreisende sammenstilling og sammenlikning Borch foretar: Alle som ser de øverste 6 spørsmålene, ser uoverensstemmelsen. Gazas helsemyndigheter opererer med et antall døde – stridende og ikke-stridende – på i overkant av 40 000.
Med andre ord – dette er et soleklart eksempel på dobbeltstandard, den formen for ‘målestokk’ som Nathan Sharansky har pekt på som et av de kriteriene vi må legge til grunn for å skille klinten fra hveten – å gjenkjenne anti-semittismen når vi treffer på den.
Jeg kjenner Christian Borch som en hyggelig og kunnskapsrik person, ikke uten vilje til å framstå uten plett og lyte i det offentlige rom. Derfor er det desto mer bemerkelsesverdig at han her faller ned i et stort svart hull. Om det ikke går an å si noe grovere, hvorfor da risikere sitt gode navn og rykte på å si nettopp det?!
Vi har en form for offentlighet her til lands – politikere, medier og sosiale sådanne, en folkemening. Vi skal ha rom for alle meninger i en slik ramme. Men når jeg ser at norske opinionsdannere bærer til torgs slikt, lurer jeg på hvilken dam jeg egentlig svømmer rundt i. For Borch veit vi at kommer fra en flokk. Vi må ha en diskusjon om norsk borgerlig offentlighet – bjelken i vårt eget øye når vi ser ut i verden. Og i disse tider spesielt når vi ser mot Midt-Østen.
At norske opinionsdannere svømmer i en antisemittisk andedam har vært tydelig siden Hamas begikk det verste angrepet på jøder siden nettopp Holocaust. Med den norske regjeringens tydelige signaler mot Israel, og norske mediers venstreorienterte slagside som bakteppe, har vi med islamisten Mukhtars tekst nådd et antisemittisk bunnpunkt av hva man kan få satt på trykk i Norge.
Ikke på noe tidspunkt siden voldtektene, brenningen av levende i alle aldre, lemlestelsene, kidnappingene og de torturpregede henrettelsene som ble begått, har det vært i den samme andedammens interesse å ta et oppgjør med norske muslimske lederes uttalelser.
Dét punktet bør med Mukhtars Holocaust-uttalelser være nådd.