Nok en gang skal samene få en uforbeholden unnskyldning for noe som ingen som lever i dag har gjort, tenkt eller gjennomført. NRK oppsummerer:
I juni 2023 leverte Sannhet- og forsoningskommisjonen sin rapport. Den ga en knallhard dom:
Språk forsvinner, kultur er borte, og fornorskningen har lagd dype sår hos store deler av befolkningen.
I et oppgjør med politikken foreslo de en rekke tiltak. I forrige uke leverte Stortingets kontrollkomité sin innstilling.
Deretter serveres en smørbrødliste av botsøvelser der vi kan gjengi de først nevnte punktene.
En småfrekk, men ikke usannsynlig påstand, er at folk flest generelt og stortingspolitikere spesielt verken kan mye om samer eller bryr seg nevneverdig om samer, på akkurat samme måte som folk flest generelt og stortingspolitikere spesielt verken kan mye om islam eller bryr seg nevneverdig om muslimer. Det stortingspolitikerne derimot bryr seg mye om, er å framstå i godt, identitetspolitisk lys, der de viser «omsorg» og «forståelse». Det de i realiteten bedriver er svakhet overfor maktsugne interessegrupper som selv er påfallende ekskluderende.
Det er ikke en unik norsk aktivitet å holde på sånn. Det kan sees over hele den vestlige verden. Aktivister som på ingen måte er ute etter forsoning skriker høyt og lenge, og får påfølgende særrettigheter.
Vi kan bruke et avsnitt fra saken Det blir aldri godt nok for å illustrere hvor håpløst det er å framsette unnskyldninger og gi oppreisning for forhold som ingen sittende politiker eller levende menneske i dag kan holdes ansvarlige for:
Oppreisning
Rasende trusler med krav om oppreisning er et tegn i tiden, og tilsvarende er den kulturelle selvpiskingen der slikt urimelig hyl møtes med unnskyldninger, beklagelser og løfter om å aldri mer krenke eller såre.
I 2021 kom det et lovforslag i USA om å opprette en egen kommisjon som skal vurdere hvorvidt staten bør stå ansvarlig for å iverksette en form for erstatning for slaveriet. Forslaget kom i etterkant av BLM-bevegelsen og det påfølgende fokuset på kritisk raseteori.
Svarte mennesker i USA har blitt tvunget til å kjempe mot strukturell diskriminering – de opplever den høyeste graden av fattigdom, arbeidsledighet, lave lønninger, helseforskjeller, fengslinger og så mye mer, skrev Black Lives Matter på hjemmesidene sine, og framsatte krav om «reparations» (oppreisning).
Lionel Shriver, kommentator i The Spectator, skrev en svært god artikkel der hun stilte spørsmål ved hvordan slik oppreisning, altså kravet om oppreisning til nye generasjoner av sorte amerikanere etter USAs slavetid, skulle gjennomføres og hvilken effekt de i så fall ville ha. Hun påpekte mange av de problematiske sidene ved å gi etter for et slikt krav.
For det første, hvem vil kvalifisere for oppreisning? Ville mottakere av skattefinansierte skyldpenger måtte bevise en avstamning som kan spores tilbake til menneskelig løsøre? Arkivopptegnelser over Amerikas slavebefolkning er håpløst ufullstendig; å insistere på et avgjørende slektstre fra Ancestry.com ville ikke være rettferdig. Eller ville bestemmelsen bli gjort basert på hudfarge, der du kan glemme å få utbetalt noe som helst dersom du er blekere enn en viss nyanse? Ganske frastøtende, mente Shriver.
At det er avskyelig har Shriver visselig rett i, det er jo direkte rasistisk, men oppreisning er av flere grunner ikke gjennomførbare. «Fordi erstatning ville bli finansiert av skattebetalere i dag som aldri praktiserte eller støttet slaveri, ville slike betalinger implisitt støtte begrepet arvesynd. (Hva med arvelig dyd, da? En skatterabatt hvis dine forfedre kjempet for avskaffelse eller kjempet for Unionen i borgerkrigen),» skrev Shriver videre.
Poenget er at mennesker i dag ikke støtter slaveri, de ønsker det på ingen måte, ei heller ønsker de segregerte samfunn. Historien er jo full av hendelser der folk har blitt undertrykt på det groveste, men dagens mennesker kan ikke holdes ansvarlige for handlinger begått av forfedre – handlinger som er gjort med fortidens kunnskap og holdninger som bakteppe.
Og hva hvis etterkommere av slavene faktisk kunne lokaliseres og gis erstatning, hva skulle skje i etterkant? Skulle det da for alltid bli satt en strek over de resultatforskjellene som fortsatt ville finnes? Det er ingen grunn til å anta at det ville være godt nok, at BLM og deres støttespillere ville slå seg til ro med at nå var alt over og alle er likestilt.
Mange slags oppgjør
Vi må selvsagt ikke over dammen for å finne paralleller til samenes krav om oppreisning. Hvor ekskluderende og posisjonerende slike krav i realiteten er, ser man godt ved å se på Arbeiderpartiets fokus det siste drøye tiåret.
I boken Aldri tie, aldri glemme tok både overlevende fra Utøya og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre et «oppgjør» med de påståtte «kreftene bak 22. juli» – deriblant HRS, Fremskrittspartiet og Høyres Jan Tore Sanner.
Det har kommet gjentakende krav om «oppgjør med tankegodset som ledet til 22. juli», men hva oppgjøret skal bestå har vært mer ullent. Det handler øyensynlig om at norsk høyreside skal «innrømme» at de er ansvarlige for terror, til tross for at hele det politiske landskapet og folket med har tatt fullstendig avstand fra og fordømt terrorhandlingene (de som ikke har gjort det, kan knapt telles på én hånd).
Hva er så målet? Er det et mål å retorisk straffeforfølge enhver som har enkelte sammenfallende innvandringspolitiske meninger som terroristen hadde? Skal oppgjøret innebære noen form for seremoniell aktivitet der oppgjøret kan tas? Og hva skulle i så fall skje i etterkant? Ville all alminnelig islam- og innvandringskritikk være renvasket dersom noen ba om unnskyldning for handlinger de beviselig ikke har verken ansvar for eller tilknytning til?
Vi kan videre ta for oss millioner brukt i ulike sammenhenger. «Frykten for at voldsbølgen i Sverige skal krysse grensa over til Norge gjør at regjeringen nå gir ekstra penger til politiet», meldte NRK, hvorpå beløpet ble presentert:
Regjeringen lover nå 15 millioner kroner mer til politiet i Oslo Øst for hindre at den svenske voldsbølgen krysser grensa til Norge.
Parallelt kan vi lese om Tilskudd til tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer, der regjeringen har bevilget 19,6 millioner som skal brukes på aktører som lever av å si at nordmenn er rasistiske.
Tallene står selvsagt ikke i forhold til hverandre, det er nær absurd å bruke nær 20 millioner kroner på å opprettholde troen på at nordmenn er fæle mot innvandrere, mens politiet som skal håndtere innvandret vold styrkes med 15 millioner.
Men det er ikke bare tallene som framstår å være i utakt med utviklingen, det er også et vedvarende fokus på at nordmenn generelt ikke gjør nok for å inkludere innvandrere, og at det er nordmenn som presser folk ut i utenforskapet der kriminaliteten kan «smitte» dem.
Samene har gått en effektiv skole.
Makten i å framstå maktesløs
Moskemiljøene lever godt på praksisen der de stadig framholder at nordmenn lider av islamofobi og har rasistiske holdninger, og de har kjørt en svært vellykket kampanje der de presser på politisk vilje til å inkludere. Dermed kastes effektivt integreringsvillige muslimer under bussen, og det samme ser man tydelig i samepolitikken.
Det er kunnskapsløst og blottet for reell interesse, men det er effektivt.
Anki Gerhardsen skrev en god kronikk i Aftenposten for halvannet år siden, der hun påpekte at «de riksdekkende medienes reportasjer fra åpningen speilet ikke viktigheten, maktkampen eller politikken.»
Rikspressen nøyer seg i all hovedsak med den vanlige stereotypien: storsamfunn mot minoritet. Nordmenn mot muslimer. Overgriper mot offer. Makt mot maktesløshet.
Virkeligheten ser ganske annerledes ut, slik Gerhardsen også forklarer.
Norske Samers Riksforbund (NSR) vil gjerne ha retten til å bestemme hvem som er «same nok», slik vi beskrev i saken Jukselapp? mandag, mens Nordkalottfolket, grovt sett bestående av samer uten rein, har en helt annen tilnærming til både historie og nåtid. Gerhardsen skriver:
Nordkalottfolket har nemlig helt andre perspektiver enn NSR, som med to unntak har sittet med presidenten siden Sametinget ble etablert i 1989.
De er dypt uenige i svært viktige spørsmål. Der NSR kjemper for økt samisk eierskap til land og vann i Finnmark, sier Nordkalottfolket nei. De understreker at Finnmark bebos av flere folk, og at ressursene må være tilgjengelige for alle. De er kritiske til identitetspolitikk, de er næringslivsvennlige, positive til havbruk, åpne for gruvedrift og utvikling, og de mener sjøsamenes interesser er blitt systematisk neglisjert til fordel for reinnæringen.
Disse perspektivene er viktige når samene mottar Stortingets unnskyldning, for det er i realiteten NSR som tar unnskyldningene til inntekt for videre virksomhet – av det ikke-inkluderende slaget.
Aldri godt nok
Særrettighetspolitikken er fundert på grunnsteinene forskjellspolitikk og diskriminering, påpekt av blant annet organisasjonen Etnisk og demokratisk likeverd (EDM):
Det kan ikke være tvil om at Sametinget mener at dersom alle de tiltak som foreslås ikke blir innført, så vil ikke reparasjon og forsoning kunne skje.
Denne slutningen er det berettiget å trekke ut fra Sametingets fellesuttalelse. Der kan en blant annet lese at «Sametinget, kommuner, fylkeskommuner og organisasjoner må settes økonomisk i stand til å løse utfordringene og utføre tiltakene som er nødvendige for å oppnå forsoning og likeverd.» (Uthevet av oss.)
Sametinget mener helt klart at ikke-samene i Norge bare har med å forsone seg med den lovfestede forskjellsbehandlingen av samer og ikke-samer som er i dag, og som de forventer at det blir innført ennå mer av i Norge. Alt dette til gunst for Sametingssystemet og for samer i Norge. Vi mener at denne typen forskjellsbehandling er rasediskriminerende, og et brudd med prinsippet om etnisk- og demokratisk likeverd.
Så kan man stille noen enkle, kritiske spørsmål som aldri stilles i mediene når Stortinget framsetter sin påstått ektefølte unnskyldning til samene.
- Hva skulle menneskene i fortiden gjort, helt konkret, for å løfte samene ut av analfabetisme? Oppsøkende skolevirksomhet på Finnmarksvidda?
- Hva er det norske skattebetaleres midler går til?
- Ønsker samer i Norge segregering og registrering av etnisk tilhørighet?
- Bør vi fokusere på sortering, segregering og etnisk registrering – eller bør vi fokusere på fellesskapet i vårt multietniske samfunn?
Kravene om unnskyldninger bærer like sjeldent noen evne evne til gjensidig tilgivelse, men tydeligere behov for maktutøvelse, innskrenkelse av ytringsrommet og pålagt tilslutning til trange tolkningsrom. I det rommet er unnskyldninger – selv for handlinger og ord som ikke er dine egne – aldri godt nok, ganske enkelt fordi krav om samling og dialog der premisset er at motparten fysisk kneler, sjeldent handler om solidaritet.
Jeg rekker ikke opp hånda om noen spør om samene blir fornøyde med dagens beklagelse fra Stortinget.