For en uke siden sparket forbundskansler Olaf Scholz den liberale finansministeren, noe som igjen betydde slutten for trepartikoalisjonsregjeringen. Tilbake sitter sosialdemokratene (SPD) og De grønne i en mindretallsregjering. Nå står landet i den usedvanlige situasjonen at det må skrives ut nyvalg. Det er ventet at valget vil bli avholdt 23. februar, der ca. 60 millioner velgere kan ta seg til valgurnene.
Tyskland, eller rettere sagt Vest-Tyskland, har etter 2. verdenskrig vært selve symbolet på økonomisk og politisk stabilitet. Den stabiliteten er nå truet, både innenfra og utenfra. Det kan kanskje være en bra ting.
Det politiske landskapet
I sin første tale til Forbundsdagen etter at regjeringen mistet sitt flertall, manet kansler Scholz til «nasjonalt samhold», melder The Guardian. Han oppfordret opposisjonspartiene til å støtte hans mindretallsregjering i månedene før nyvalget for «å forhindre at Tyskland blir like polarisert som USA». Men han fikk en kort og skarp tilbakemelding fra Friedrich Merz fra den konservative CDU/CSU-alliansen, som ifølge meningsmålinger ligger an til å bli den neste forbundskansler. Merz vil ikke love noe som helst før etter avstemningen i kabinettspørsmålet 16. desember, der det vil fremkomme hvorvidt Scholz-regjeringen har tillit eller ikke.
Scholz hevdet i talen at grunnen til at han sparket finansminister Christian Lindner (FDP) var uenighet om fortsatt støtte til Ukraina. Linder ville redusere denne, samtidig som han ville ta opp mer lån. «Det kan ikke være og bør ikke være at støtte til Ukraina som fører til kutt i tyske pensjoner», sa Scholz. Linders er derimot ikke enig i Scholz’ fremstilling.
Denne trepartiregjeringen har vært upopulær helt fra starten. Meningsmålinger taler sitt klare språk:
Som vi ser ville ikke FDP kommet inn i Forbundsdagen hvis dette hadde blitt resultatet. Sosialdemokratene i SPD ville gått fra 207 representater som de fikk ved valget til 117, mens De grønne ville gått fra 117 til 85.
Med andre ord har alle de tre regjeringspartiene tapt mens de har vært i posisjon.
Opposisjonspartiet CDU/CSU gjør det bra, og ville gått fra 196 til 244. Partiet som samtlige andre partier ikke fordrar, AfD (Alternativ for Tyskland), ville gått fra 76 til 124 mandater. Det betyr at både CDU/CSU-alliansen og AfD ville fått ytterligere 48 mandater hver i Forbundsdagen. Det gjør også AfD til landets nest største parti.
Taktikk og utakt
Nettopp den politiske avskyen for AfD var grunnlaget for den nå historiske trepartiregjeringen, alt for å holde makt utenfor rekkevidde til AfD. Samme holdning til AfD har CDU/CSU-lederen Friedrich Merz. Spørsmålet er i hvor stor utakt de er med folket. Også her lukter det Trump, og vi så hvordan det gikk, og det henger heller ikke godt sammen med Scholz’ bønn om «nasjonalt samhold».
Interessant er det også at den tyske utenriksministeren, Annalena Baerbock (De grønne), har utalt at ved valget vil tyskerne ha en sjanse til «å velge stabilitet fremfor usikkerhet», ifølge The Guardian.
– Det kan ikke være «Tyskland først», sa hun med lite skjult stikk til «America first», og fortsatte: – I tider med stadig mer ustabilitet er det behov for at politikere i Tyskland og Europa skal jobbe sammen, for å «beskytte det som forener oss».
Det høres da vitterlig ut som et proteksjonistisk Europa, men proteksjonisme blir visstnok bare galt hvis det kommer fra en union som USA.
Demografi og produktivitet
Regjeringskrisen i Tyskland er et resultat av politikere som ikke hører på velgerne, samt en økonomisk og strukturell krise. Men også i Tyskland kvier man seg for å snakke åpent om grunnproblemene.
Når man i en slik grad går løs på AfD som «høyreekstreme populister» er det selvsagt knyttet til at partiet er kritisk til den tyske innvandringspolitikken og ønsker massedeportering av illegale innvandrere, altså slik som Trump. Det tør ingen andre partier i Tyskland å vedkjenne seg, selv om de vet at den ikke-bærekraftige innvandringen utgjør et stort problem, både økonomisk og med kriminalitet. Da prøver man heller med plaster på en brukket fot, som for eksempel grensekontroll, som stort sett er stikkprøve-orientert.
Det som derimot er lov å snakke om er demografiske endringer, men da – som her til lands – knyttet opp til eldrebølgen og «nedgangen i arbeidskraftpotensialet», slik som den omtales i Ifos økonomiske prognose for høsten 2024, eller at demografiske endringer omtales til fordel for innvandring, slik som International Monetary Fund (IMF) gjør:
Tysklands befolkning i arbeidsfør alder har blitt styrket det siste tiåret av migranter som har flyktet fra regionale konflikter. Ettersom denne migrantbølgen tar slutt og babyboomerne går av med pensjon i løpet av de neste fem årene, vil veksttakten i Tysklands arbeidsstyrke falle mer enn i noe annet G7-land. Dette vil legge et nedadgående press på BNP per person fordi det blir færre arbeidere for hver pensjonist. Det vil også føre til en kombinasjon av høyere trygdeavgift og lavere pensjoner, fraværende reformer. Og en mer eldre befolkning vil øke etterspørselen etter helsetjenester, og trekke arbeidere vekk fra andre næringer. Mangel på arbeidskraft kan også hindre investeringer. Større innvandring kan være en kraftig kraft for å motvirke disse faktorene. Utsiktene for dette er imidlertid usikre.
Alt dette er er jo sant – hvis det utelukkende var arbeidskraft det er snakk om. Men vi vet altfor godt at den ikke-bærekraftige innvandringen er kostbart for Vesten, og at den i seg selv får produktiviteten til å gå ned. Men IMF tror at man bare kan øke produktiviteten, for den er «blitt trukket ned av mangelfulle investeringer i offentlig infrastruktur».
Kremt, se på de norske investeringer, og spør deg selv hvorfor produktiviteten også går ned her til lands. Hvor mye skal det skjules, lyves og snus på hodet før man tar tak i det som er med å forårsake problemene?
Problemer
Tysklands økonomi har krympet de siste to årene. En ting er nå de demografiske endringene, som er problematisk nok i seg selv, men så kommer de andre strukturelle krisene, som ikke minst henger sammen med «det grønne skiftet», med for eksempel dekarbonisering og fornybar energi, ikke minst vind- og solenergi.
Krigen i Ukraina, som kom rett etter den kostbare koronakrisen, har fratatt tysk industri dets konkurransefortrinn med tilgang til billig russisk gass og har skapt et energiprissjokk, da landet også har stengt sine atomkraftverk. Det smerter både for husholdninger og bedrifter. Og det i en tid hvor kinesiske elbiler utfordrer den store tyske bilindustrien.
Bilgiganten VW er i gang med å kutte sine kostnader, og flere tusen arbeidsplasser forsvinner. I tillegg legger Kinas skiftende rolle i den globale økonomien press på etablerte forretningsmodeller og tvinger selskaper til å justere produksjonsstrukturene sine. Så kommer økte utgifter til Forsvaret på toppen av det hele.
Nå er dette problemer som ikke bare Tyskland lider under, men Tyskland er mektig og fallet kan bli ekstra kraftig.
Radikal endring
Hvis nå Trump innfører den varslede økte tollsatsen på utenlandske varer, 60 prosent på kinesiske varer og 10-20 prosent høyere toll på stort sett alle importerte varer fra andre land, så er det ikke godt nytt for det allerede hardt rammede landet. Tyskland har verdens fjerde største økonomi er verdens fjerde største industriland (etter USA, Kina og Japan) og har en velutbygget eksportindustri. Det viktigste eksportmarkedet for Tyskland er nettopp USA.
Skal Tyskland – og Europa – ruste seg for fremtiden må vi kanskje heller lære av Trump enn å lage skremselspropaganda og dertil synes synd på oss selv. Ikke bare blir Vest-Europa stadig mindre produktivt, vi sakker også akterut på en rekke områder (ikke minst teknologiutvikling og AI), mens vi gjør oss stadig mer avhengig av andre. Det gjør oss skrekkelig sårbare.
Det er som den tidligere presidenten i Den europeiske sentralbank, Mario Draghi, sier i en rapport om Europas økonomi: Den eneste måten å bli mer produktiv på er at Europa endrer seg radikalt. Og da må det gjøres radikalt. Men reformer kan bare være ambisiøse og bærekraftige hvis de nyter demokratisk støtte. Her vi må ta en ny holdning til samarbeid: ved å fjerne hindringer (ikke minst av inkonsekvente og restriktive forskrifter og destruktive reguleringer), harmonisere regler og lover samt koordinere politikk, fastslår Draghi, og jeg kan ikke dy meg for at det høres Trump-aktig ut.
Eller for å si det med Ola Borten Moes (Sp) ord fra dagens kronikk i VG: «Donald Trump gikk til valg på endring og disrupsjon. Og det er akkurat det vi kommer til å få.» Og som han avslutter med: «Norge gjør klokt i å melde seg inn i realpolitikkens verden, først som sist». Den kunne like godt vært adressert til Europa.