Det er en velkjent dynamikk på sosiale medier: Plattformene starter som lovende utopier for fri meningsutveksling, før de gradvis degenererer til slagmarker for ideologisk rensning.
Bluesky, grunnlagt av Twitter-veteraner og drevet av en desentralisert plattformdrøm, har raskt blitt det foretrukne hjemmet for dem som føler at Elon Musks styring har gjort X til en slags libertariansk temapark der «ytringsfrihet» er synonymt med «uendelig plass til alt du helst ikke vil lese».
Det er som om internett plutselig fikk en vaskemaskin, og alt det algoritmiske smusset fra andre plattformer ble borte. Ingen kommer inn og roper om «woke», og hvis noen gjør det, blir de raskt til en slags sosiologisk case-studie.
Men det er her det blir morsomt: Bluesky skulle være frihetens bastion, et digitalt eldorado for ubegrenset meningsutveksling – men når venstresiden pakker flyttelasset, må friheten straks underordnes den ideologiske dreieboken.
Transformasjonen
X har kun funksjon som nettopp eks. Den slemme eksen man endelig kan flykte fra og få støtte fra alle rundt seg for å ha forlatt. En eks som bærer all skyld for at du flykter, du selv har måttet tåle alt for mye, alt for lenge. Du er skyldfri, nå kan du spre vingene.
Med sitt enkle, men elegante design kan sommerfugllogoen til Bluesky tolkes som en metafor for reisen fra puppe til sommerfugl – en naturlig prosess som symboliserer forvandling, frihet og et nytt perspektiv. Der Twitter hadde en fuglelogo er Blueskys sommerfugl renere. Fugler bæsjer. Sommerfugler bruker mesteparten av energien sin direkte fra sukkeret i nektaren, så de har ikke så mye «avfall» å kvitte seg med.
Fargene i logoen – lyse og himmelinspirerte toner – forsterker renhetsassosiasjonen. Den blå nyansen kan representere himmelen, et symbol på ubegrensede muligheter og frihet. Kombinasjonen av enkelhet og flyt i designet gir en følelse av letthet, som om logoen er i ferd med å sveve, akkurat som en sommerfugl som løfter seg fra bakken for å starte sin reise.
Bluesky-logoen formidler dermed mer enn bare en identitet; den speiler selskapets visjon om å tilby noe nytt og transformativt. Gjennom denne visuelle metaforen inviterer den til refleksjon over vår egen kapasitet for fornyelse og utvikling, på samme måte som naturens egen spektakulære prosess fra puppe til sommerfugl.
Frihet til å mene det samme som oss
Det starter subtilt. På Bluesky er det nemlig ikke bare nok å være enig i de store linjene – du må også kunne danse de små nyansenes dans. Du er antirasist? Bra, men er du woke nok til å forstå interseksjonalitet, men nyansert nok til å kritisere postmodernistiske tendenser, samtidig som du ikke gir ammunisjon til høyresiden? Hvis ikke, kan det hende du er … problematisk. Og i en verden der algoritmene ennå ikke er fullstendig optimalisert for «kansellerings-maksimering», vil fellesskapet selv påta seg oppgaven.
Det er nesten vakkert, på en absurd måte, å se hvor raskt det sosiale presset sementeres. Bluesky-etikette krever at du ikke bare signaliserer riktige verdier, men gjør det med en estetisk og språklig eleganse som viser at du tilhører det rette sjiktet. Og gud forby at du liker en post uten å ha vurdert den fullstendige konteksten.
Optimismen er stor. For å gjengi en kjent frittstående samfunnsdebattant, spaltist og forfatter, er det viktig at alle hjelper hverandre med å finne det helt riktige sjiktet nå i startfasen.
Selvkritikkens ekkokammer
I denne økologien av hyperkorrekte innlegg utvikles det en slags olympisk konkurranse i moralsk dyd. Hvem kan være mest progressiv? Hvem kan ta den dypeste selvkritikken? Og hvem kan identifisere en mikroaggresjon fra lengst mulig avstand? Resultatet er at flukten til Bluesky fremstår som en slags ideologisk treningsleir, der alle forsøker å hoppe over stadig høyere stenger av renhet uten å snuble i sine egne priviligerte ben.
Illusjonen av eksklusivitet forsvant forsåvidt allerede i februar i år. Fram til da krevde medlemskap på plattformen en invitasjon; du er ikke bare en bruker, du er en utvalgt. Det var omtrent som å sitte i et VIP-rom og kritisere kapitalismen – selvmotsigende, men overraskende behagelig. Når det nå er en plattform som enhver kan opprette en konto på, er skinnet av eksklusivitet nesten borte, men bare nesten. Landets kommentariat forsøker så godt de kan å videreføre den nedlagte invitasjonsfunksjonen selv. “Jeg har flyttet til Bluesky. Følg meg.”
Hva med de andre?
En annen morsom observasjon er hvordan de som reiser videre til Bluesky insisterer på at plattformen er for «alle» – samtidig som det er uhyre viktig at «de andre» holder seg unna. De andre, i denne konteksten, er gjerne høyresiden, skeptikere eller generelt folk som kan finne på å si noe litt for edgy. For en plattform som ønsker å være en åpen, demokratisk oase, har den en mistenkelig lav toleranse for dem som ikke kan sitere Judith Butler på sparket.
Venstresiden flykter fra X for å finne friheten på Bluesky, men ender med å skape et digitalt kloster med regler strengere enn noensinne. Kanskje er det her den virkelige ironien ligger: I jakten på en ideologisk ren tilværelse bygges det nok en gang et bur – denne gangen pyntet med regnbueflagg og likes fra likesinnede. Og hvis du spør om det er rom for humor, så bør du være forberedt på å skrive en forklaring på minst 3000 tegn.
Men for all del: Spre vingene og fly!