Det er mye å si om kongefamiliens håndtering av situasjonen de står i, og både private avgjørelser og pressehåndtering fortjener kritikk. På samme tid må det, med et pressekorps på ivrig jakt etter å være først med de aller siste juicy detaljene om hva Marius har foretatt seg, være mulig å fatte sympati med kronprinsparet.
De står i en situasjon mange fortvilede foreldre i Norge står i, en nær umulig situasjon der eget barn havner på skråplanet og der de i praksis er maktesløse. Kronprinsparet står i situasjonen for åpen scene. Tross all kongelig dårskap og dekadanse kan man fatte sympati for den situasjonen.
Pårørende til rusavhengige og kriminelle unge fortviler ofte over mangel på muligheter til å hjelpe fordi de opplever at de står maktesløse når de ser sine kjære lide. Dette skyldes flere faktorer knyttet til pasientautonomi og lovverket rundt tvangstiltak.
Hjelpebehov
– Vi som familie og foreldre har vært opptatt av at Marius skal få hjelp. Vi har jobbet lenge for at han skal komme til sted og få mer hjelp, rehabilitering og behandling, sa kronprins Haakon til NTB onsdag, og det er ingen grunn til å betvile at akkurat dette stemmer.
For alt vi vet kan kronprinsfamilien ha forsøkt å hjelpe Marius i årevis. En stund etter de første anklagene om partnervold begått av Marius ble framsatt og eksponert i pressen, kom han selv med en uttalelse.
«Forrige helg skjedde noe som aldri skulle ha skjedd. Jeg utøvde kroppskrenkelser og ødela gjenstander i en leilighet i alkohol- og kokainrus etter en krangel. Jeg har flere psykiske lidelser som gjør at jeg gjennom hele oppveksten og det voksne liv, har hatt, og har utfordringer. Jeg har over lengre tid slitt med rusbruk, noe jeg har vært i behandling for tidligere. Denne behandlingen skal jeg nå gjenoppta og ta på største alvor.»
Så inderlig på alvor har Marius tilsynelatende ikke tatt gjenopptaking av behandling. Og der ligger nok et kjent problem mange pårørende er vant til å møte. Press, bønnfalling, appellering til framsatte løfter hjelper rett og slett ikke.
Man kan anta at Marius’ henvisning til «flere psykiske lidelser» høyst sannsynlig er et hint om diverse bokstav-diagnoser, og det er han ikke alene om å ha. Mennesker med lærevansker og ADHD er mer sårbare for å havne i rusmiljøer og kriminelle miljøer på grunn av en kombinasjon av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer, og gjennomgående kan det være vanskelig å hjelpe dem.
Diagnoser og risikoadferd
ADHD er kjennetegnet av problemer med impulskontroll, noe som gjør det vanskeligere å vurdere langsiktige konsekvenser av handlinger. Impulsiviteten kan føre til at de lettere sier ja til risikofylt atferd, som rusbruk eller kriminalitet, uten å tenke gjennom konsekvensene. Mange med ADHD søker også etter stimuli på grunn av underaktivitet i hjernens belønningssystem, noe som kan gjøre rusmidler ekstra tiltrekkende.
Både personer med lærevansker og ADHD opplever ofte å bli misforstått eller ekskludert i skole, arbeid og sosiale situasjoner. Denne ekskluderingen kan føre til lav selvtillit, følelse av å ikke passe inn og et behov for å finne tilhørighet andre steder, som i rus- eller kriminelle miljøer. Å søke aksept og fellesskap kan gjøre dem sårbare for negativ påvirkning fra miljøer som tilbyr «lettvinte løsninger.» Så kan man ha i bakhodet at Marius gjennom oppveksten per definisjon har vært ekskludert. Han er ikke kongelig som sine halvsøsken. Han er på mange måter helt grunnleggende utenfor.
Å leve med diagnosene gjør ofte akademisk og yrkesmessig suksess mer utfordrende. Mange faller utenfor skolesystemet eller arbeidslivet, slik Marius tilsynelatende har strevd med å stå i arbeid. Har man slike diagnoser opplever man ofte høyere nivåer av stress, frustrasjon og psykisk ubehag, som angst og depresjon. Rusmidler kan bli brukt som en måte å selvmedisinere på, enten for å roe ned hyperaktivitet (som alkohol eller cannabis) eller øke fokus (som stimulerende midler, eksempelvis kokain).
Lærevansker kan gjøre det vanskeligere å forstå konsekvensene av handlinger eller navigere komplekse sosiale situasjoner. Dårligere dømmekraft kan føre til større påvirkning fra kriminelle miljøer eller rusbrukere, spesielt dersom de blir lokket med penger, vennskap eller andre «belønninger.»
Helserettslig myndighetsalder
Nå er Marius en voksen mann, men samtidig er han kronprinsparets barn, og kronprinsparet vil ha stått overfor akkurat de samme utfordringene som andre foreldre og pårørende gjør. Man skal ha respekt for hvor vanskelig det kan være å være pårørende i Norge, for vi har et lovverk som kan oppleves som et direkte hinder for å kunne hjelpe.
Når man fyller 16 år, anses man i Norge som helserettslig myndig. Det betyr at man selv kan gi samtykke til medisinsk behandling, og man har full råderett over egne helseopplysninger. Dette inkluderer retten til å nekte foreldrene innsyn i helseopplysninger dersom ungdommen ikke ønsker det.
Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 sier at personer over 16 år kan gi samtykke til helsehjelp. Foreldre mister dermed automatisk retten til å bestemme eller få innsyn, med mindre ungdommen selv gir sitt samtykke til dette. Helsepersonelloven § 21 fastslår at helsepersonell har taushetsplikt overfor foreldrene hvis ungdommen ikke ønsker at informasjon deles. Det er faktisk slik at selv om 16 år er aldersgrensen, kan yngre barn også få rett til å bestemme over egen helse hvis de anses modne nok. Dette vurderes individuelt av helsepersonell.
Dette kan gjøre det vanskelig å bistå ungdommen dersom de sliter med helseproblemer som foreldrene ikke kjenner til.
Uten innsyn kan foreldre føle seg maktesløse i situasjoner hvor ungdommen kan trenge hjelp, men ikke ønsker å dele informasjon. Vi vet selvsagt ikke hvorvidt dette har vært gjeldende for Marius, men det er gjeldende for tusenvis av barn og påfølgende for deres foreldre.
Frykten
Lovgivningen er ment å styrke ungdommers autonomi og sikre deres rett til privatliv. Samtidig skal den beskytte dem mot press eller overstyring, selv fra foreldre. Likevel er det en vanskelig balansegang som kan skape spenninger mellom behovet for selvbestemmelse og foreldrenes ønske om å støtte barnet.
Mens «vanlige» foreldre til barn med adferdsvansker ofte ender i en evig frykt for misforståelser og mistanker om at de ikke er gode nok foreldre, frykter de barnevernet. Kronprinsparet har nok ikke hatt den frykten, men den har garantert vært erstattet av frykten for pressen. Det ligger mye stigma til ikke å klare å håndtere egne barns adferd, og det er ofte foreldrene som får skylden for barnets adferd. I noen tilfeller er skyldplasseringen korrekt, i andre tilfeller ikke. Ønsket om å hjelpe ligger oftest like fast hos alle foreldre. Man ønsker selvfølgelig at egne barn skal fungere og klare seg like seg like godt som alle andre barn.
Jeg har ikke tall på hvor mange kommentarer om kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit jeg har lest på Facebook i forbindelse med det enorme pressefokuset på Marius. «Det sier noe om dem» er gjennomgående. Joda, men det sier også noe om systemet i Norge.
Det er ikke enkelt. Når ungdommen blir voksen og fortsetter å ta dårlige valg og utvise dårlig dømmekraft, er muligheten til å hjelpe enda mer innskrenket.
Ruslidelse et frivillig valg
I Norge og mange andre land er prinsippet om pasientautonomi, som innebærer at individer har rett til å bestemme over sin egen kropp og helse, en sentral del av helse- og omsorgstjenestene. Dette betyr at frivillighet prioriteres. Behandling kan som hovedregel bare gjennomføres dersom personen samtykker til det.
Rusavhengighet forstås juridisk som en tilstand hvor individet har rett til å nekte behandling, selv om avhengigheten styrer mange av deres valg. Med mindre personen utgjør en klar fare for seg selv eller andre (for eksempel ved akutt selvmordsfare), er det vanskelig å bruke tvang. Selv om kronprinsparet ønsker å hjelpe Marius inn i behandling, er det juridiske hindringer for å gjennomføre tiltak mot hans vilje. Det bør både presse og publikum ha i bakhodet når det publiseres saker på løpende bånd.
Lovverket, som helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven, setter strenge krav for bruk av tvang. For rusavhengige og kriminelle unge innebærer dette at tvangsinnleggelse for rusbehandling, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-2, krever dokumentasjon på at personen er ute av stand til å ta vare på seg selv, og dette brukes sjeldent. Selv når tvang er godkjent, varer tiltakene ofte bare i kort tid, og de kan avsluttes dersom den rusavhengige ikke ønsker videre behandling.
For pårørende, som ser hvordan rusavhengigheten ødelegger livet til deres kjære, kan dette oppleves som urimelig fordi den rusavhengige ofte ikke er i stand til å ta veloverveide valg på grunn av sin tilstand.
Mange pårørende opplever at de rett og slett blir ignorert. Systemet gir ofte mer oppmerksomhet til den rusavhengiges rettigheter enn til familiens behov for støtte og trygghet. Samtidig forverres tilstanden til den rusavhengige uten hjelp. De kan mangle innsikt i egen situasjon og avslår behandling, noe som fører til ytterligere skade både på dem selv og omgivelsene.
Pårørende kan føle skyld for ikke å kunne gjøre mer, samtidig som de sliter med konsekvensene av den rusavhengiges atferd, som kriminalitet, økonomiske problemer og psykisk belastning. Det er en maktesløs tilstand å stå i, og kronprinsparet står i denne situasjonen med pressen på slep. Det er ikke urimelig å anta at det er en tilleggsbelastning som er tung å bære.
Skyldplassering
Mens Marius nå er fengslet kommende uke, vokser bunken av anklager. At folks oppslutning om kongehus er fallende er på ingen måte underlig, det får selvsagt konsekvenser når kronprinsessens sønn angivelig både denger kjærester og voldtar tilfeldige kvinner han møter på fest. De langt fleste av oss vanlige dødelige driver verken med kokain, voldsbruk eller voldtekt, og, som vi tidligere har påpekt, er det ingen verdighet igjen når kongefamilien har medlemmer som holder på på den måten og familien forøvrig håndterer situasjonen så elendig som de gjør.
Ser man vekk fra kongefamiliestatusen Marius innehar, er det likevel grunn til å peke på at forhåndsdømming ikke er den peneste av norske folkesporter. Også Marius har krav på et forsvar og på å få framsatt sitt perspektiv. Mens han har vedgått å ha utsatt den fortsatt anonyme ekskjæresten for vold og vedgått sitt eget kokainproblem, har han også via sin forsvarer nektet for å ha voldtatt noen. Han er foreløpig siktet, men altså ikke tiltalt, og det er ingen automatikk i at han domfelles for voldtekt.
Mens pekefingre løftes ivrig bør man også gjøre seg noen tanker om en festkultur ikke Marius er den eneste som beveger seg i. Festmiljøer kan preges av en uformell og grenseoverskridende kultur, der seksuelle handlinger ofte bagatelliseres eller normaliseres, noe som kan gjøre det vanskelig å identifisere hvorvidt situasjoner er faktiske overgrep. Alkohol og andre rusmidler svekker den kognitive evnen til å vurdere situasjoner og sette grenser. Rus reduserer selvkontroll og øker risikoen for impulsiv atferd hos begge kjønn. For noen kan det å være i relasjon med personer som allerede har høy status, som kjendiser, influensere eller rike individer, gi en opplevd sosial oppgradering. Dette kan gi fordeler som økt synlighet eller tilgang til prestisjefylte nettverk. Voldtektssaker bør ikke prosederes i pressen, men i rettssalen.
Man må gjerne mene at kongehuset er modent for avvikling, et ståsted jeg forøvrig selv har, men på samme tid må man kunne se at også kongefamiliens medlemmer er av kjøtt og blod som resten av oss. Blant alle pekefingrene mot kronprinsparet er det også riktig å tro dem på at de har forsøkt å hjelpe sønnen, og det sitter mang en forelder i Norge som vet hvor vanskelig dét kan være.