«Jævla svarting», sa pasienten. Norsk helsevesen trenger en kur mot rasisme. Slik er overskriften på kronikken Khan-Østrem har skrevet. Innholdet i artikkelen er forøvrig ikke sugd av eget bryst, hun baserer harmen mot landets forelesere, studieveiledere og pasienter (ja, en merkbart blandet forsamling) på kronikken Medisinstudenter utsettes for rasisme i det nyeste nummeret av Tidsskrift for Den norske legeforening. De to som framsetter påstanden er begge medisin- og forskerlinjestudenter ved Universitetet i Oslo, og det de skriver har opprørt Khan-Østrem.
Følelsen av skam og sinne må ha vært sterk hos studentene som hørte en foreleser på medisinstudiet si følgende: – Dere som ikke er norske, skjønner vel ikke hva jeg mener.
Noe av det samme må også den ungen mannen ha kjent på idet han hørte at han ikke kunne bli lege siden han snakket gebrokkent.
Og sannsynligvis krympet noen seg da professoren brukte n-ordet i fullsatt forelesningssal, oppsummerer Khan-Østrem.
Videre blir det en heftig sammensausing av alt og ingenting, der forelesere, leger som veileder studentene og pasienter alle er rasistiske, noen ganger grovt, andre ganger «uten å vite det selv». Det samme alt og ingenting er like ille. Ser man på hva studentene selv har argumentert med i Tidsskriftet, får man en klarere ide om hva de er ute etter, de formulerer det selv:
Summen av de ulike opplevelsene som medisinstudenter med minoritetsbakgrunn opplever, skaper en opplevelse av at man er annerledes og mindre verdt. En slags andreklasses student. Av at det er et oss, som består av hvite norske medisinstudenter, og et dem/de andre bestående av de som er annerledes med mørk hud og minoritetsbakgrunn.
De andre-et blir problematisert i flere settinger og ofte ansett som mer krevende. Et eksempel er overflateanatomiundervisningen, som går ut på at en stor gruppe lettkledde studenter øver på undersøkelser av bevegelsesapparatet på hverandre under veiledning av en lærer. Vi kjenner flere kvinnelige medisinstudenter som av forskjellige årsaker ønsker å være tildekket, og som har mottatt kommentarer fra lærere om at de bør kle av seg. Dette skaper en opplevelse av at religiøse plagg er et problem og bygger oppunder følelsen av at man er annerledes, problematisk og mindre flink enn andre. Et annet eksempel er studenten med mørk hud som på kurs i venepunksjon fikk høre at det er vanskelig å sette perifer venekanyle på «sånne som deg». Vi har også møtt studenter som har fått beskjed i kommunikasjonsundervisningen om at de ved anamneseopptak bør advare pasienten om at de har bodd få år i Norge og ikke snakker så godt norsk, slik at pasienten er forberedt på at de står overfor en «utfordring». Dette er de samme studentene som har kommet inn på et av studiene med høyest opptakskriterier i landet.
Ja, så handlet det ikke så mye om rasisme likevel, det handlet mer om islam. Teksten i Tidsskriftet er et lærebokeksempel på hva som ikke er rasisme, men ren og skjær aktivisme, der det letes med lupe for å finne formuleringer og hendelser som kan vekke såre følelser. Studentene har forlatt enhver form for realisme i jakten på Rasister med stor R.
Det er vanskeligere å sette perifer venekanyle på mørk hud enn på lys hud, det er ikke rasisme å påpeke det. Det er et faktum, på lik linje med at jeg da jeg jobbet som terapeut i Bufetat måtte bruke sterkere lys i rommet når jeg filmet mørke klienter enn lyse klienter, hvis ikke ville ikke opptaket blitt brukbart for senere veiledning. Det er ikke ondskap i slike ulikheter, og at legestudenter skal bestride at kropper er forskjellige synes ekstra absurd.
Villet vrangvilje
Khan-Østrem har ikke bare latt seg sjokkere av studentenes fortellinger, hun har også latt seg sjokkere av rasistiske pasienter. Og hun har funnet eksempler.
I særlig kompliserte situasjoner kan det være nødvendig å vise fleksibilitet – for begge parters skyld. Pasientens oppførsel bør likevel få et etterspill fra sykehusets ledelse. Slik kan fordommer forebygges for fremtiden.
Utfordringene med rasisme er et nasjonalt problem. I mars skrev Fædrelandsvennen om den koreanske sykepleieren Huimin Kim ved Sørlandet sykehus i Kristiansand.
Kim forteller at han ble spyttet og slått av pasienten, mens pasienten sa rasistiske ord om ham og familien. Pasienten led av akutt forvirring. Kim valgte å melde hendelsen videre. Hans overordnede mente at det var viktig å kartlegge slike hendelser. Sykehuset har hatt flere lignende episoder.
Akutt forvirring der man skal «kartlegge slike hendelser» som rasisme? Det er hinsides enhver etikk i møte med pasienter.
Som ansatt i helsevesenet er det viktig å forstå at pasienter kan uttrykke seg på måter som oppleves som stygge, krenkende eller urettferdige, ofte fordi de er under ekstremt press, opplever smerte, eller er i en sårbar situasjon. Dette handler sjelden om deg som helsepersonell, men er snarere en refleksjon av pasientens egne følelser og situasjon.
Tilsvarende opplever svært mange som jobber i førstelinjetjenesten over det ganske land, enten det er i helsesektoren, i barnevern eller hvor enn du møter mennesker som står i vanskelige livssituasjoner. Kan pasienter og klienter si stygge ord? Javisst. Man kan ikke sortere dem etter hvilke stygge ord de velger å bruke. Noen kan si «jævla feite kjerring», noen kan si «jævla neger». Begge uttrykk kan virke sårende, men begge uttrykk må forstås utfra pasienten eller klientens situasjon og avmakt. Som hjelper, lege, sykepleier, terapeut eller student må man faktisk legge sine egne priviligerte følelser til side når slikt skjer. Man kan ikke straffeforfølge mennesker man står i et påfallende asymmetrisk maktforhold til.
Snarere enn å imøtekomme studentenes aktivistiske krav til å anse enhver mellommenneskelig samhandling som potensiell rasisme, bør studentene drilles i profesjonsetikk.
Profesjonsetikk med teskje
Det er påfallende at Aftenposten ikke evner å sette seg inn i verken 1) hvordan undervisning og veiledning av studenter ikke skal være en øvelse i forhåndssensur, men formidling av fagkunnskap, og 2) at det er absurd å innta en sårbar minoritetsrolle i en situasjon der du i realiteten står i et tydelig maktforhold overfor pasientene du skal behandle.
Helt grunnleggende bør Khan-Østrem og studentene hun gir rett i sine «rasismeopplevelser» ta innover seg følgende om årsakene til at pasienter kan si stygge ting:
Fysiske smerter kan redusere menneskers evne til å kontrollere følelsene sine. Pasienter kan bli frustrerte, redde eller irriterte og projisere dette på dem som er nærmest. Når noen føler at de har mistet kontrollen over sin egen kropp eller situasjon, kan dette utløse sinne eller verbale utbrudd. Pasienter med psykiske lidelser eller kognitive utfordringer kan ha vansker med å uttrykke seg hensiktsmessig og dermed komme med ufiltrerte eller upassende kommentarer. Å være i en helsemessig sårbar situasjon kan føre til stress, noe som kan gi seg utslag i uvanlig eller utfordrende oppførsel.
En avslappet holdning til upassende kommentarer eller sinne er avgjørende for å bevare roen og gi pasienten den hjelpen de trenger. Å ta det personlig kan påvirke evnen til å gi optimal behandling. Å se forbi ordene og forstå hva pasienten går gjennom, hjelper deg med å bygge tillit og skape en trygg atmosfære. Ofte handler det ikke om deg, men om pasientens egne utfordringer. Hvis du lar deg påvirke negativt av slike situasjoner, kan det føre til utbrenthet og stress over tid. Ved å minne deg selv på at dette ikke er personlig, kan du beskytte din egen mentale helse. Smerte og ubehag uttrykkes på mange ulike måter. Noen blir tause, mens andre blir høyrøstede eller aggressive. Dette er normale reaksjoner og krever forståelse, ikke fordømmelse.
Risiko for maktmisbruk
Makt og avmakt i relasjoner som mellom lege og pasient, sykepleier og pasient eller barnevernspedagog og foreldre er grunnleggende dynamikker som kan påvirke tillit, kommunikasjon og utfall av hjelpen som gis. Å være bevisst på denne relasjonen er avgjørende for å sikre at makt ikke misbrukes, og at den brukes på en etisk og profesjonell måte.
Profesjonsutøveren har ofte spesialisert kunnskap, erfaring og autoritet, mens pasienten, klienten eller foreldrene kan være i en sårbar situasjon. Dette skaper en ubalanse som kan føre til avmakt for den andre parten hvis ikke makten forvaltes godt. Et godt tillitsforhold er nødvendig for å gi riktig hjelp og støtte. Hvis makten oppleves som urettferdig eller autoritær, kan dette undergrave tilliten og svekke samarbeidet. Profesjonsutøvere har ansvar for å følge etiske retningslinjer som ivaretar respekt, autonomi og verdighet. Misbruk av makt kan føre til skade, krenkelse eller i verste fall juridiske konsekvenser.
I arbeid med mennesker er det nødvendig å være klar over egne holdninger og fordommer, og hvordan de kan påvirke relasjonen. Strengt tatt framstår både studentene og Khan-Østrem med fordommer, der de tillegger omgivelsene å være rasistiske nær uansett hva omgivelsene foretar seg. Det er å håpe at studentene evner å skrelle vekk fordommer og navlebeskuelse før de er ferdig utdannet og skal ha ansvar for mennesker i sårbare livssituasjoner, og det videre å håpe at noen i en hardtarbeidende førstelinjetjeneste inviterer Khan-Østrem til en praksisperiode i virkelighetens verden.