Frykten skal åpenbart dunkes inn i det norske folk når Anders Magnus forklarer hva Trump-valget i USA kommer til å bety for Norges sikkerhet. Den som vil dusjes av en hard stråle skremselspropaganda kan gjerne lese Magnus’ analyse i Nettavisen.
Tulsi Gabbard sammenliknes med hjemlige Kari Jaquesson (sic) og Magnus maler med bred pensel:
Dersom Tulsi Gabbard blir godkjent som øverste nasjonale sjef for alle USAs etterretningstjenester (Director of National Intelligence, DNI), vil det utgjøre en trussel mot Europas og Norges sikkerhet.
Allerede i 2022 ble hun kalt «Russlands kjæreste» av den populære russiske programlederen Vladimir Solovjov. I programmet sitt viste han også et klipp fra et intervju hun hadde gjort med den tidligere Fox News programlederen Tucker Carlson.
Hos Fox News har hun vært en velkommen gjest, og har gang på gang gjentatt de sensurerte russiske statsmedienes konspirasjonsteorier og løgner. Så mye russisk propaganda ble det fra Gabbard at Hillary Clinton til slutt kalte henne en «russisk påvirkningsagent».
Så mye dypere kjennskap til Gabbard har ikke Magnus enn å gjengi hva politiske meningsmotstandere har kalt henne, før han finner fram konsekvensen av å tro blindt på de samme karakteristikkene.
Enn så lenge vil nok dette samarbeidet mellom norske, europeiske og amerikanske sikkerhetstjenester foregå som tidligere. Men om man kan mistenke at den amerikanske etterretningsdirektøren velger å dele slik informasjon med et Russland som hun betrakter mer som en venn enn som en fiende, må alarmen gå i Norge. Da kan vi ikke lenger fortsette å samarbeide om utveksling av etterretning, for eksempel fra nordområdene, fastslår han.
Det høres unektelig skremmende ut. En framtid der vi må holde norske etterretningsfunn skjult for vår viktigste allierte for å ikke bli spist av Putin. Noen og enhver kan miste nattesøvnen av mindre.
Som portrett av Tulsi Gabbard eller som sikkerhetspolitisk spåkule fungerer dog artikkelen ikke.
Gabbards motstand mot regimeendringskriger
For hvem er egentlig Tulsi Gabbard? Er hun så livsfarlig og inkompetent som Magnus formidler?
Tulsi Gabbard, tidligere medlem av Representantenes hus i USA og demokratisk presidentkandidat i 2020, har ofte fremhevet et fokus på fredspolitikk og en kritikk av USAs utenrikspolitikk. Hennes syn på disse spørsmålene har vært kontroversielle, særlig når det gjelder forholdet til Russland og Vladimir Putin.
Gabbard har vært en vokal kritiker av det hun beskriver som «regimeendringskriger» ført av USA, hvor målsettingen har vært å styrte regimer i land som Irak, Libya og Syria. Hun mener at slike intervensjoner ofte fører til kaos, lidelse og fremveksten av terrororganisasjoner som ISIS, og at de undergraver internasjonal stabilitet.
Hun har gjentatte ganger argumentert for at diplomati må være den primære strategien i å håndtere konflikter mellom nasjoner, inkludert med stater som Russland, Iran og Nord-Korea. Gabbard har sagt at USA må slutte å opptre som «verdenspoliti» og heller samarbeide med andre land basert på felles interesser, inkludert terrorbekjempelse.
Hun mener at den stadig økende bruken av ressurser på militæret og våpenkappløp drenerer midler som kunne blitt brukt på helse, utdanning og andre innenlandske behov. Gabbard har advart mot risikoen for en ny kald krig og mulig atomkrig.
Hun har tjenestegjort i det amerikanske forsvaret og vært utplassert i ulike krigssoner selv. Som demokrat støttet hun Bernie Sanders, mannen Anders Magnus selv beskrev slik da han dekket presidentvalget i USA i 2020:
Bernie Sanders kaller seg selv en «demokratisk sosialist». Han vil ha helsetjenester og høyere utdanning for alle. Slik det er i Skandinavia, som han ofte holder fram som et ideal.
I dag har familiene til mange vanlige arbeidsfolk i USA ikke råd til kostbare helseforsikringer eller dyre skolepenger.
Dette politiske budskapet til Bernie Sanders får i Norge tilslutning fra alle partier, fra ytre høyre til ytre venstre.
Men i USA ser mange på ham som en farlig sosialist.
Gabbard har vært sterkt kritisk til Hillary Clinton og hennes iver etter å gå inn i kriger i andre verdensdeler, og begrunnet sin støtte til Sanders nettopp med hans radikalt motsatte syn på krigs, freds- og utenrikspolitikk.
Så kan man også poengtere, slik Øyvind Tønnesson (Universitetet i Agder) og Dag Einar Thorsen (Universitetet i Sørøst-Norge) gjør om krigen mellom Russland og Ukraina i sin artikkel om fredsbevegelsen i Store norske leksikon:
Den globale kalde krigen ble fulgt av flere lokale, varme. Krigene på Balkan under føderalstaten Jugoslavias oppløsning, borgerkrig i Somalia og folkemordet i Rwanda i 1990-årene illustrerte et stort dilemma. Burde det internasjonale samfunnet gjennomføre militære humanitære intervensjoner for å hindre massedrap og andre systematiske brudd på menneskerettighetene? Fredsbevegelsen hadde ikke samlet et svar på dette, men da USA med noen allierte i 2003, uten noe FN-mandat, invaderte Irak og nedkjempet Saddam Husseins regime, bidro den til å organisere protestdemonstrasjoner mange steder i verden.
Etter at Russland i strid med folkeretten annekterte Krim i 2014, og i 2022 gikk til fullskalainvasjon av nabolandet Ukraina, ble krig og fred som eget saksfelt igjen helt sentralt på den internasjonale dagsorden, særlig i Europa. Når fredsbevegelsen likevel ikke kunne prege samfunnsdebatten, kan en forklaring være at den primært har fremstått som en anti-krigsbevegelse. Dens protester mot krig og militær opprustning har i liten grad vært koplet til noe realistisk program for rettferdig fred.
Russland vs Midtøsten
Men så kommer det ståstedet Gabbard innehar som øyensynlig er vanskelig å svelge for norsk venstreside; hun skiller mellom folk. Gabbard har uttalt at mens Vladimir Putin og Russland representerer en geopolitisk utfordring, er de ikke den største trusselen mot vestlige demokratier. Hun har pekt på interne problemer i USA, som politisk polarisering, korporativ innflytelse på politikken, og svekkelsen av borgerrettigheter, som større trusler mot demokratiet.
Gabbard har kritisert den omfattende fokuseringen på russisk innblanding i amerikanske valg, kjent som «Russiagate.» Hun mener at denne diskursen har blitt overdrevet og brukes som et politisk verktøy for å distrahere fra interne problemer i USA. Hun har advart mot demonisering av Putin og Russland som hun mener kan eskalere spenningene unødvendig. I stedet har hun fremhevet behovet for samarbeid, spesielt i områder som nedrustning av atomvåpen og bekjempelse av terrorisme.
Tulsi Gabbard har et politisk ståsted som kombinerer sterk skepsis mot amerikansk innblanding i utenlandske konflikter med en klar støtte til Israels rett til selvforsvar.
Gabbard har uttrykt støtte til Israel som en nøkkelalliert av USA og har gjentatte ganger understreket landets rett til å forsvare seg mot trusler fra militante grupper som Hamas og Hizbollah, som er støttet av Iran. Hun har fordømt angrep fra disse gruppene på israelske sivile og har tatt til orde for å beskytte Israels sikkerhet i regionen.
Når det gjelder Israels kamp mot Irans proxyer i Midtøsten, inkludert Hamas og Hizbollah, har Gabbard balansert sin støtte til Israel med sin overordnede motstand mot langvarige amerikanske militære engasjement i regionen. Hun har kritisert USAs deltakelse i regimeendringskriger og har advart mot eskalering av konflikter som kan føre til større kriger, men dette har ikke redusert hennes støtte til tiltak som forsvarer Israel mot angrep fra disse terrorgruppene.
For norske medier er dette et helt ukjent perspktiv, idet den pro-palestinske dekningen av krigen i Midtøsten er så sterk. Og med en norsk regjering som i avgjørelse etter avgjørelse fordømmer Israel, synes det øyensynlig fremmed å tenke som Gabbard gjør – at terrororganisasjoner i Midtøsten er en større trussel mot verdens sikkerhet enn hva Putins krigføring mot Ukraina er.
Gabbard har kritisert Iran for landets destabiliserende aktiviteter i Midtøsten, inkludert Irans støtte til terrorgrupper som Hamas og Hizbollah. Hun har støttet tiltak for å hindre Irans innflytelse og har vært positiv til sanksjoner og strategier som begrenser Irans mulighet til å finansiere sine proxyer.
Gabbards utenrikspolitikk er sterkt preget av en «America First»-tilnærming, der hun fremhever behovet for å avslutte «endless wars» og fokusere på diplomatiske løsninger, samtidig som hun har uttrykt at USA bør støtte sine allierte, som Israel, i kampen mot terrorisme og aggresjon fra statlige aktører som Iran. Man kan selvsagt være uenig i at diplomati er beste måte å møte Russland på, men man kan samtidig se at Gabbard har noen svært vesentlige poenger når hun eksempelvis peker på uttrekkingen fra Afghanistan og hvor lite vestlig intervensjon «hjalp», i betydning regimeendring. Det hjalp ikke overhodet. Afghanerne var på ingen måte klare for å bli demokratiske.
Situasjonen er den at afghanerne heller ville ha islamister enn vestlig intervensjon. At norsk UD evnet å mobilisere en håndfull afghanske aktivister og feminister endret ikke det faktum at Afghanistan er et klansamfunn der vestlige bistandsmidler har det med å ende opp i hendene på brutale klanledere, alternativt går til skoleprosjekter gjennomsyret av religiøs propaganda, der det oppfordres til jihad, martyrdom glorifiseres og i tillegg skapes hat mot andre religioner og folkeslag – akkurat som i Gaza.
Man kan også se en parallell i hva som skjer når demokratiske bevegelser trekker seg ut av islamske områder. Når islamske land og folk selv får velge veien videre, velger de islam. Afghanerne gjorde det og Gaza har definitivt gjort det. Da Israel forlot Gaza i 2005, tok det ikke lang tid før folket der selv fikk velge. Det ble avholdt valg, og i 2006 vant Hamas. Folket ville altså med god margin ha den gruppen som hadde terrorisert Israel med selvmordsbombing på 90- og tidlig 2000-tall, den gruppen som har fastslått at målet er å fjerne hele Israel fra kartet.
Den som vil bli bedre kjent med Gabbard enn å lene seg på gjengitte karakteristikker av henne, kan eksempelvis begynne med denne to timer lange podcast-episoden.
Norges sikkerhetspolitiske stilling
Anders Magnus’ advarsel om at at Tulsi Gabbard vil gjøre Norges framtid farligere, hviler på et ganske urealistisk premiss om at hun er «Russlands kjæreste» og faglig ukvalifisert.
Tulsi Gabbard er riktig nok et ubeskrevet blad i etterretningssammenheng, men hun har fagmilitær bakgrunn og kan faktisk overraske positivt. Mye avhenger av hvor politisert kontoret hennes blir, men uansett er tjenestene hun skal lede hel ved og hun må forholde seg til informasjon fra frontlinjene amerikanerne opererer i, enten de engasjerer seg der eller ikke, og ikke sende folk i «harms way». Da ville det blitt månelyst i USA, og det kan ikke Trump risikere. Gabbard får posten fordi hun er politiker, ikke etterretningsoffiser eller -analytiker. Dette er selvsagt et tveegget sverd, men Gabbard er ikke noe nek, slik Magnus antyder.
Det er videre en underlig å tro at Norge vil måtte slutte å dele etterretningsinformasjon med USA, slik Magnus påstår. Norges etterretningssamarbeid med USA trues riktignok, men ikke av Tulsi Gabbard. Det trues derimot av regjeringen Støre og utenriksminister Espen Barth Eide (Ap), som notorisk hevder seg med ikkevestlige meninger i FN-systemet. Alt selvskrytet fra UD og fra en tidligere ambassadør under Erna, hjelper ikke en tøddel. Trump 2.0 blir annerledes enn Trump 1.0. Hvis han agerer slik vår kontakt i den norske etterretningen tidligere har antatt, vil han holde de engelskspråklige landene i loopen sammen med Israel og andre «non-whackjob»-land i Europa, samt Sør-Korea og Japan.
I en god kommentar i VG skriver Hanne Skartveit at «Espen Barth Eide fører en aktivistisk utenrikspolitikk som ikke tjener norske interesser», og hun har evig rett når hun påpeker følgende:
Vi er avhengige av USAs sikkerhetsgarantier. Av å holde Trump fast i den linjen USA har ført i NATO, og overfor Norge, gjennom hele etterkrigstiden.
Situasjonen krever utenrikspolitisk kløkt og varsomhet. Vi har ikke råd til å sette vårt forhold til USA på spill. Eller til å holde oss i ytterkanten av det verdifellesskapet vi er en del av – ved å støtte opp under initiativ fra autoritære stater som ikke ønsker oss noe godt.
Det underlige er at statsminister Jonas Gahr Støre lar alt dette skje. Er han enig med Barth Eide? Eller har han sluppet sin utenriksminister fri til å følge sin egen vei, på vegne av Norge – ute i verden?
I et kommentarfelt på Facebook under deling av Skartveits artikkel, skriver Frps Ketil Solvik-Olsen:
Det var en interessant og betimelig kommentarartikkel ja. Etter å ha tilbragt noen måneder her i USA, merker jeg meg at alle liker Norge – ved første møte. Men ved 3-4 gang man møter folk, så kommer ankepunktene tydeligere frem – og de peker i stor grad mot utenrikspolitikken som EBE forfekter. Beskjed jeg får er at man i møter mellom USA-Norge trolig alltid vil ha en høflig og hyggelig tone, men vi bør ikke blir forundret om «Norge mappen» ikke blir lagt øverst i bunken etter møtene er over. Så kan man alltid ta en diskusjon, slik som fremkommer i kommentarfeltet her også, om man primært skal flagge idealstandpunkt eller realstandpunkt i utenrikspolitikken. Det blir som debattene i alle parti – skal man være ideologisk renhårige eller skal man forsøke oppnå mest mulig gjennomslag. Jeg tror Norge er tjent med sistnevnte, og i det lyset er utenrikspolitikken på feil kurs.
Har man et realitetsorientert syn på Norges sikkerhetssituasjon, så er Anders Magnus utspill neppe det utspillet man bør lytte til, og det er ingen grunn til å tro at Norge risikerer å bli overtatt av Putin dersom Tulsi Gabbard blir sjef for etterretningstjenestene. Det er skremselspropaganda som i beste fall bør forstås som en slags mediemessig botsøvelse av Magnus i kjølvannet av at han har snudd om og blitt kritisk til norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Slikt har man sett før, det er ikke uvanlig å gjøre slikt for å falle tilbake inn i folden etter at man har sagt noe som kan vekke assosiasjoner om «å løpe ytre høyres ærend».
For å besvare Magnus spørsmål, «Vil Norge måtte slutte å dele etterretningsinformasjon med USA?», kan man snarere fastslå at problemet er at amerikanerne ikke vil dele med Norge gitt regjeringens fanatiske utenrikspolitiske linje i Midtøsten. Hvordan amerikanerne stiller seg til Norge kan vi raskt få svaret på. Vår e-tjeneste-kontakt mener den første indikasjonen vil være hvem USA sender hit som ambassadør.
– Om det ikke er noen med politisk pedigree, men en karrierediplomat, er vi ille ute.