I en ellers god kronikk i VG fra tidligere journalist og Ap-statssekretær ved SMK, Jan-Erik Larsen, nå kommunikasjonsrådgiver, er det nesten rørende hvordan han prøver å tigge befolkningen om å hjelpe politikerne:
Perspektivmeldingene har gitt oss skriften på veggen lenge. Heretter må det prioriteres. Men politikerne sliter. Det er vanskelig å kutte i budsjettene. Vi må hjelpe politikerne med å få det til. De trenger handlingsrom. Og det haster.
Det er virkelig noe som er snudd på hodet her. Oppfordringen om å gi politikerne «handlingsrom» må kunne tolkes til at Norges befolkning må innse at det må kuttes i budsjettene – alternativt økes kraftig i skatter og avgifter – altså at vi skal akseptere å fratas velferdsgoder eller betale enda mer for dem. Eller kanskje riktigere; vi må stå med lua i hånda slik at politikerne tør gjøre det som de mener er nødvendig. Men vi vet lite om hva de faktisk mener.
Er det noe vi vanlige dødelige virkelig er lei av, så er det politikere som sier én ting i opposisjon og endrer seg totalt i posisjon. Da er alle løsningene de hadde i valgkampen forsvunnet som dugg for solen. For når man må stå ansvarlig for politikken, da melder åpenbart frykten seg. Frykten for å miste makt og posisjoner.
Og når man i tillegg, slik som den sittende Ap/Sp-regjeringen erfarer, blir mer og mer upopulær, da vokser frykten ytterligere. Og da blir det enda vanskeligere å foreta nødvendige politiske prioriteringer, så da starter skittkasting og skremselspropaganda mot andre partier.
Nærmest pengene og lengst fra problemene
Bare lytt til dagens Politiske kvarter på NRK. Her kommer FrP med et forslag som har vært luftet i flere tiår – uten at noen har turt å gjøre det. Nemlig å legge ned fylkesnivået. De oppgaver som i dag er tillagt fylkeskommunene kan fint fordeles mellom kommune og stat, og vips så er 5 milliarder årlig spart. Tar vi finansminister Vedums måte å regne på, så sparer vi (bare her) 20 milliarder kroner i neste regjeringsperiode.
Selvsagt er mange politikere livredde for en slik prioritering. Fylkeskommunene er avdanka politikeres lekekasse. Hva skal de gjøre når deres tid i regjering eller på Stortinget er over? Mange av dem (og stadig flere blir det) har jo aldri hatt en vanlig jobb.
Hva er så skremselspropagandaen mot et slikt forslag? Jo, at det vil bli større kommuner, altså mer sentralisering, og enda mer sentralisering ved å flytte makta enda mer vekk fra folket.
«FrP tar til orde for å legge ned det folkevalgte fylkesnivået», sier Vedum, som i farten glemmer å nevne at politikere som representerer kommuner og stat også er folkevalgte. Men hvor mange vet hvem som faktisk er fylkespolitikere? Det Vedum derimot fremhever er at det kan føre til kommunesammenslåinger, som er Sps skrekk – selv om samme Vedum selvsagt vet at vi har mange småkommuner som ikke bør ha livets rett på selvstendig grunnlag. Vi har 357 kommuner og 15 fylkeskommuner, og bare det forholdstallet burde jo si sitt. Fire av fem personer bor i de 100 mest folkerike kommunene. Men prioritere? Aldri verden.
Vedums «fasit» hos NRK hvis FrP og Høyre får makt igjen er:
- Ny runde med sentralisering,
- norgesrekord i justisministre, det var en ny justisminister hvert kvartal i en periode, og at de
- bygde utenlandskabler.
Akkurat slik skaper man økende politikerforakt. Politiske prioriteringer er ikke tilstede, det er talepunkter med skittkasting.
I sin kronikk prøver Jan-Erik Larsen å realitetsorientere velgerne, og advarer mot at det vil bli verre.
Nylig ble det bitter politisk strid om nedleggelse av videregående skoler i Innlandet. Det mangler elever. Det mangler penger. Dette er bare starten. Det kommer mer.
Kuttene kommer til kommunene og fylkeskommunene først. De er lengst fra pengene og nærmest problemene.
Dette er det mange – over tid – som har prøvd å fokusere på, men hvem er de blinde og døve? Jo, først og fremst politikere, godt hjulpet av en rekke medier. Og selvsagt kommer kuttene først og fremst i kommuner – det er jo der folk bor. Og fylkeskommunene burde fjernes først som sist. Men det vi kan være sikker på, er at kuttene som monner ikke kommer på statlig nivå, og slett ikke noe som kan gå utover regjering eller storting.
Fordi de er nærmest pengene og lengst fra problemene.
Flere faktorer
Det mange velgere lurer på er hvorfor det ikke gjøres noe med de problemene som bare vokser og vokser. Hvorfor deles det ut millioner på millioner, for ikke å snakke om milliarder, av kroner på ting som befolkningen ikke ser nytten av? Kanskje tvert om, det oppleves som vi betaler dyrt. Hvorfor bare fortsetter politikerne med en politikk som på sikt ikke er bærekraftig? Er det noen som burde realitetsorienteres, så er det politikerne. Det nytter ikke å jamre seg over elendigheten hver gang Perspektivmeldingen legges frem, en melding som dessuten gjør sitt for å bortforklare hovedårsakene til problemene, som ikke minst gjelder innvandringen.
Larsen viser til behovet for Norges endringer er drevet av en rekke faktorer, slik som geopolitikk, økende utgifter til Forsvaret, klimapolitikk, demografi og fallende produktivitet. Alt dette er faktorer som ulike regjeringer og nasjonale politikere burde ha vært i forkant av, og gjort noe med. Men nei, vi har sullet oss inn i vår oljemarinerte økonomi og 1960/70-generasjonens tro om fred i verden. Når tiden forteller oss noe helt annet, oppstår det panikk i rekkene og det iverksettes hastetiltak – fortsatt uten noen skikkelig konsekvensutredning.
Innenfor geopolitikken er denne regjeringen på flere villspor, vi knytter for eksempel bånd til diktatoriske land og organisasjoner, mens vi vender ryggen til demokratiske land som Israel og klarer ikke holde en fornuftig kontakt med våre viktigste allierte, USA. Vi bygde ned Forsvaret i full fart, uten å tenke på at det tar generasjoner å bygge det opp igjen. Norge beriker seg på Russlands krig med Ukraina, men tviholder på pengene (de skal vel heller sendes til FN og Palestina?).
Vi har klimatiltak som mest av alt går til å berike noen utvalgte personer og som ikke er annet enn symbolpolitikk, men får det politikerne til å skifte kurs? Og så demografien. Vi føder altfor få barn, men vi blir stadig flere i yrkesaktiv alder som forbruker mer av Norges penger enn det gis tilbake. Det gjelder særlig den ikke-bærekraftige innvandringen, som vi likevel bare fortsetter med. Og vi må være verdens sykeste folk, uten at det får særlige konsekvenser. Men gjøre noe med sykelønnsordningen? Det er det knapt noen som vil prioritere – en risikerer jo å bli upopulær.
Er det å undres over at vi har fallende produktivitet?
Tradisjon og tillit
Ifølge Larsen er «klimaet for å ta tøffe beslutninger, for å gjøre upopulære valg, blitt hardere». På toppen av det mener han det kommer til å bli vanskeligere, først og fremst fordi det «det politiske landskapet er blitt mer fragmentert».
Vel, kanskje forklaringen heller er at politikere med integritet er byttet ut med populistiske politikere, og det gjelder i alle politiske leire. Med koalisjonsregjeringer som skal ta hensyn til mer eller mindre rabiate krav fra småpartier, er det vanskelig å sikre fremtiden. Det legger Larsen i begrepet «tradisjon»:
Det første stikkordet for å skjønne at prioritering er vanskeligere enn før, er tradisjon.
Mens velgerne tidligere forble lojale til sitt parti over generasjoner, bytter de nå ved hvert valg. De såkalte styringspartiene taper terreng.
Men er det velgerne eller politikerne som først og fremst har endret seg? Bedre blir det selvsagt heller ikke av alle de politiske skandalene de siste årene. Så mens dagens regjering er opptatt av å peke på alle justisministrene som ble byttet ut ved Høyre og FrP i regjering, så har de selv en justisminister som en må lure på hva driver med, i tillegg til at de har kastet så mange statsråder at de fleste av oss har mistet tellingen.
Når Larsen peker på det andre stikkordet for at det er vanskeligere å prioritere nå enn før, er det kanskje mer enn selvforklarende: «Tillit».
I en undersøkelse Arbeidsgiverforeningen Spekter gjennomførte i fjor høst, svarte 52 prosent av befolkningen at de hadde tillit til at politikerne klarer å løse de store samfunnsutfordringene i Norge.
Denne høsten svarte bare 22 prosent det samme. Tilliten er altså mer enn halvert på ett år.
Det som forvitrer her, er tilliten til at politikerne «gjør det som er rett og bra for meg, selv om det kan gå ut over mine goder». Denne troen på at politikerne over tid gjør kloke valg på vegne av «helheten», taper for opplevelsen mange har av å ikke bli sett og tilgodesett.
Det synes liten tvil om hva som har ødelagt – og fortsetter å ødelegge Norge – det er pengene fra den forbannede oljen. Det er som Larsen sier «Prioritering på norsk er å fordele veksten. Det handler ikke om å kutte, redusere og velge noe bort.» Og fordelingen av veksten i norsk kontekst er i realiteten en omfordeling; gi til de fattige, som det bare blir flere av, og ta mest mulig fra de rike, som det bare blir færre av. Tror noen det er bærekraftig?
Hjelpe dem?
Selv om Larsen har rett i sin diagnose, sender han medisinen til feil pasient.
Om politikerne skal klare å bremse og prioritere, må vi hjelpe dem å skape handlingsrom for endring. Et rom for upopulære beslutninger.
Dette stiller krav til alle som deltar i den politiske samtalen og debatten, og ikke minst til de som er ordstyrere. Det handler om hva vi løfter fram som mer viktig og hva som tones ned som mindre viktig.
Her må det ha gått hus forbi hos Larsen at ytringsrommet i Norge blir stadig smalere. Har man meninger på tvers av meningseliten i politikken og medier, blir man strupet på en eller annen måte. Ap drev forrige valgkamp med å skulle fjerne statstøtten fra HRS, det var neppe for å utvide ytringsrommet. Politiet jakter i sosiale medier på folk som ytrer seg feil. Og løft blikket: folk rømmer X til Bluesky, fordi Elon Musk er blitt utålelig. Musk vil nemlig ikke sensurere, og dessuten er han blitt Trump-venn. Presidentvalget av sistnevnte taler jo også for seg selv, og nå er mediene mest opptatt av å skremme vettet av oss, ikke minst ved å prøve å rive ned troverdigheten til enhver Trump vil ha på laget sitt. For øvrig rømmer kanskje ikke så mange fra Facebook, for der er jo sensuren iøyenfallende – i samarbeid med statsstøttede Faktisk.no – uten at en eneste politiker ser ut til å bry seg.
At be velgerne skape et rom for upopulære beslutninger for politikerne, er i den tiden vi står et hån. Det rommet må de klare å skape selv. Da bør de øyeblikkelig slutte med det politiske spillet og slutte med skremselspropaganda, slik som nestleder i Ap, Tonje Brenna, gjør i dagens VG. Her «frykter» hun for at Erna Solberg (H) kan bli Norges neste kommunalminister, for da går det visstnok helt galt for landet. Det er så barnlig og dumt argumentert at det antakelig bare vil føre til at enda flere fravelger Ap, i alle fall kan det ikke gi mange lyst til å «hjelpe dem å skape handlingsrom for endring».
Som vi savner den gang da politikerne faktisk var ansvarlige politikere. Før oljen. Da vi hadde vann i skolebassengene, skolesøster og skoletannleger, leger som kom hjem til en når en var syk, for noen må jo ha bestemt at det ikke kunne fortsette?