Har du noen gang sittet i en samtale i lunsjen der alle var enige? En samtale hvor det knapt er nødvendig å snakke, fordi alle nikker seg gjennom en kollektiv «ja, sånn er det jo»? Det er hyggelig i fem minutter, helt til du innser at dette er samtalens ekvivalent til ferdigkokte poteter – trygt, men ganske smakløst.
Nå, forestill deg at dette ikke bare er en samtale i kantina, men et krav. En ufravikelig forventning. Velkommen til moderne partipolitikk og debatt, der alle som ikke nikker i perfekt synkronisering risikerer å bli kastet ut fra lunsjbordet.
Innen- eller utenfor?
Partipolitikkens krav til total enighet på hvert eneste punkt – fra energipolitikk til synet på inkludering – er en oppskrift på autoritært tankesett. Selvfølgelig er det nødvendig med en viss grad av felles plattform for å skape en funksjonell politisk organisasjon. Men når plattformen utvides til å dekke ethvert tema, og ethvert avvik eller spørsmål tolkes som forræderi, skjer det noe farlig.
Politikere og velgere føler seg tvunget til å late som om de er enige, selv når de innerst inne kanskje har spørsmål, tvil eller til og med nye ideer. Resultatet? Et polarisert samfunn der samtalen ikke handler om hva som er sant eller hva som fungerer, men om hvem som er innenfor og hvem som er utenfor.
Det er et paradoks: En struktur som hevder å være inkluderende – med rom for alle som deler «våre verdier» – ender opp med å bli ekskluderende. For hva skjer når noen ikke kan krysse av for hvert eneste punkt? Enten bøyer de seg, tier stille og tilpasser seg, eller de forlater bordet. Og for hver person som går, blir gruppen mindre, mer homogen og mer overbevist om sin egen fortreffelighet.
Det er en selvforsterkende syklus som lukker dører for nyanserte samtaler.
Gartner-impulsen
Jeg registrerte for noen dager siden i et kommentarfelt tilhørende en norsk debattant med stor forakt for Trump – en forakt som strekker seg til å omfatte så å si alle som har støttet noe Trump har sagt eller aktivt støtter Trump, med påfølgende voldsomme personkarakteristikker. På spørsmål om hvorvidt han kunne nevne noen på høyresiden i USA som han finner ok, var svaret – om enn i lengre og fordømmende vendinger – nei. Ingen er ok.
«Logikken din ser ut til å være noe i retning av at i det øyeblikket du kan assosiere en person X med politisk tvilsomme greier, er alt vedkommende har tatt i erklært tabu», kommenterte en, og satte med det fingeren på problematikken. Det kreves altså at enhver som befatter seg med politikk skal være «ren», aldri ha sagt noe eller ment noe som kan tolkes eller mistolkes i retning av helt andre perspektiver.
Zygmunt Bauman kalte det «gartner-impulsen»; det uønskede skal lukes bort. Dette er den nesten instinktive trangen mange av oss har til å luke vekk alt som ikke passer inn i vårt mentale bed. Ser vi en plante som ligner ugress? Vekk med den. Hører vi en idé som høres ut som «den andre siden»? Bort med den også. Denne impulsen, enten den utspiller seg i en politisk debatt eller på X, er en trussel mot nysgjerrighet, evnen til å lytte og viljen til å utforske de beste argumentene.
Problemet er at gartner-impulsen oppstår fra et godt sted. Den handler om å beskytte noe verdifullt – en visjon, en drøm eller et samfunn. Men i sin iver etter å beskytte, kutter vi oss av fra nettopp de utfordringene og spørsmålene som kan gjøre oss klokere. Nysgjerrighet krever mot. Mot til å møte en plante du ikke umiddelbart kjenner igjen og spørre: «Er dette ugress, eller er det en plante jeg kan ta vare på, selv om jeg reagerer på hvordan den ser ut?»
Fordummende
Postmodernismens vektlegging av subjektive opplevelser har styrket individets stemme, men kan også føre til at personlige følelser og oppfatninger trumfer fakta og logikk. I en slik kontekst blir de som stiller spørsmål ved subjektive sannheter ofte stemplet som ufølsomme eller fiendtlige, selv når deres intensjon er å fremme dypere forståelse. Dette skaper en fiendtlig atmosfære for fritenkere som søker å utfordre lite underbygde synspunkter.
Når alle perspektiver anses som like gyldige, kan det bli vanskelig å skape enighet om hva som faktisk er verdt å strebe etter som samfunn. Meritokrati, som bygger på tanken om at visse egenskaper – som intelligens, arbeidsetikk og kreativitet – bør anerkjennes og belønnes, risikerer å bli erstattet av et fragmentert system der lojalitet til små identitetsbaserte grupper trumfer felles mål. Denne oppsplittingen kan føre til at det oppstår en slags stilltiende forakt for de som ønsker å overskride disse skillelinjene gjennom uavhengig tenkning.
Dessverre for vårt moderne samfunn er de lydige, samstemte de mest attraktive i politikken. Så underlig er det jo ikke, idet de lydige framstår nettopp samstemte, men det er samtidig fordummende. Rent psykologisk kan det forklares rimelig enkelt. Middelmådighet og mot kan forstås som psykologiske konsepter med en potensiell negativ korrelasjon fordi de representerer forskjellige holdninger til risiko, komfortsoner og ambisjon.
Middelmådighet kontra mot
Middelmådighet innebærer ofte en tendens til å bli i det trygge og kjente, uten å søke ekstraordinær forbedring eller vekst. Det er ofte forbundet med en frykt for å feile eller for å bli vurdert negativt. Psykologisk sett er dette nært knyttet til behovet for trygghet (Maslows behovspyramide). Mot derimot handler om å våge seg ut av komfortsonen, til tross for risikoen for feil eller kritikk.
Mennesker som foretrekker middelmådighet kan derfor være mindre tilbøyelige til å handle modig fordi det innebærer risiko for avvisning eller kritikk, videre sikkerhet og mulig tap av kontroll og uforutsigbarhet, som kan utløse angst.
Modig atferd krever ofte et robust selvbilde og troen på egne evner til å takle konsekvensene av en handling. Middelmådighet kan knyttes til lavere selvtillit eller frykt for å mislykkes, noe som gjør at man vegrer seg for å ta sjanser. Dette kan resultere i en negativ korrelasjon, fordi mot ofte fordrer en viss grad av mental robusthet og utholdenhet.
Middelmådighet kan være et resultat av sosial konformitet – ønsket om å passe inn og unngå å stikke seg ut. Mot, derimot, krever ofte at man går mot strømmen og utfordrer normer eller status quo. Psykologisk sett kan en person som er veldig opptatt av sosial aksept og tilpasning, føle seg hemmet fra å handle modig.
Psykologisk mot innebærer en vilje til å akseptere usikkerhet og risiko, noe som ofte er avskrekkende for personer som holder seg til middelmådige prestasjoner. Dette kan knyttes til ulik aktivering i hjernens amygdala (fryktsenteret) og prefrontale cortex (planlegging og beslutningstaking). Personer som unngår risiko kan være mer sensitiv til fryktresponsen, noe som begrenser deres evne til å handle modig.
Når kravet til enighet blir stadig strengere og meningsrommet stadig mindre, utfordres heller ikke evnen til å ta perspektiv. Tvert imot sementeres fryktresponsen og blir til slutt en ryggmargsrefleks. Frittalende mennesker framstår stadig skumlere for de middelmådige som får dyrke den sosiale konformiteten.
Anti-intellektualisme
Resultatet av å dyrke middelmådighetens deilige samstemthet er at det undergraver meritokratiets grunnidé: at innsats og evner skal premieres. Dette kan lede til en situasjon der fritenkende, kritisk reflekterende individer møtes med skepsis, fordi deres perspektiver ikke anerkjennes som mer verdifulle enn mindre informerte oppfatninger.
Dermed oppstår en slags latent mistro til intelligens og kritisk tenkning. Dette kan spores tilbake til postmodernismens grunnleggende premiss om at sannhet og objektivitet er sosiale konstruksjoner, og at maktstrukturer alltid farger vår forståelse av verden. Selv om dette perspektivet har vært nyttig for å utfordre gamle hierarkier og gi stemme til marginaliserte grupper, fører det i dag til en rekke fallgruver.
Det er enkelt for populistiske bevegelser å avvise komplekse, intellektuelle argumenter til fordel for enkle slagord. Dette kan føre til en bredere kulturell forakt for de som utmerker seg intellektuelt, fordi de utfordrer de enklere narrativene som ofte har bred appell.
Intelligens kan dermed oppfattes som noe mistenkelig eller arrogant, snarere enn som en ressurs. Og ikke bare oppfattes intelligens som mistenkelig og arrogant, det tolkes også som uttrykk for onde hensikter.
Samme oppskrift
Det nærmer seg komisk når man ser norske kommentatorer omtale eksempelvis Elon Musk. Norske kommentatorer omtaler ham konsekvens som «verdens rikeste mann», snarere enn å omtale ham som det han er; uvanlig intelligent og innovativ. De er ikke alene om det. En rekke mediehus i USA har gjort det samme.
Et raskt googlesøk gir en oversikt over artikler der man «slår hull på myten om at Musk er et geni». Hvordan de gjør det? Jo, oppskriften er alltid den samme, som her, fra CNN. Man finner ondskapen og framholder at evnen til samarbeid er minst like genialt som å ha høy intelligens og gjennomføringsevne.
(…) det gir lite rom for transformasjonskraften til mennesker som raserettferdighet og LHBTQ-bevegelsesledere som forutså en ny måte å være i verden på, som krever en slags emosjonell og moralsk forståelse fraværende fra Musks karriere.
Den som utmerker seg intellektuelt mangler både følelsesnærvær og moral, der altså. Det er kanskje ikke så underlig at norske medier adopterer dette selvforskjønnende manuset og bruker det for alt det er verdt. Alle er like geniale, men noen er slemme i tillegg. Ser de ikke det latterlige i å hevde at det ikke finnes noen sannheter, men samtidig hevde at det er de selv som sitter med sannheten fordi de har best moral?
Ytringsfriheten må inkludere fritenkerne
Når det ropes og hyles om ondskap og de forferdelige menneskene Trump har valgt å omgi seg med, er det som forventet. Middelmådighetens flertallshyl om de «farlige og rike» er forutsigbart. Det er fryktresponsen i møte med en samling fritenkere som utspiller seg for åpen scene. Det er verken moral eller å beskytte samfunnets svakeste som driver dem, det er frykt.
Og mens Trump konsekvent omtales som «dum», klarte majoriteten av amerikanske velgere å se det som synes fullstendig skjult for det norske kommentariatet: Mens Kamala Harris valgte den på alle måter middelmådige Minnesota-guvernøren Tim Walz som sin visepresidentkandidat, valgte Donald Trump mennesker med mot til å stå for egne meninger, enten man liker de meningene eller ei.
Postmodernismen har på mange måter vært et nyttig verktøy for å dekonstruere maktstrukturer, men dens innvirkning på vår oppfatning av kunnskap, meritokrati og intellekt kan ikke ignoreres.
Når relativisme og subjektivitet blir de dominerende normene, risikerer vi å skape et samfunn der de som har mest å bidra med gjennom kritisk tenkning og intelligens, blir marginalisert. I Norge tvinges de sågar ut av landet av den sittende regjeringens hodeløse skattepolitikk.
Løsningen ligger i å balansere postmodernismens verdier med en anerkjennelse av meritokratiets rolle i å fremme rettferdighet og samfunnsfremskritt. Det er vel ingen med et visst omløp under topplokket som ser for seg at fremtidens lærebøker skal inneholde følgende setning: «Ved å si høyt at Trump er dum, reddet NN det norske demokratiet».
Norge trenger i likhet med USA uredde stemmer. Det er ikke et demokrati verdig å understøtte den politiker- og medieskapte frykten for fritenkere. Ikke bare forsvinner da fritenkerne, men også ytringsfriheten.
Det sies ofte i Norge at det er en styrke å vise seg svak og sårbar. Det betyr ikke dermed at det er en svakhet eller sårbarhet å vise styrke.