Nok en gang ble utvidet rett til selvbestemt abort debattert i Dagsnytt 18, denne gang med fokus på hvorvidt det skal være lov å fritt velge såkalt fosterantallsreduksjon, som på godt norsk betyr å avlive den ene eller flere av fostrene i mors liv dersom hun bærer tvillinger, trillinger eller i svært sjeldne tilfeller enda flere.
For å fronte denne «rettigheten» hadde SV sendt sin stortingsrepresentant Marian Hussein til studio. Det rent ut absurde i at en troende muslim sitter og argumenterer for at det er «viktig for kvinner å kunne velge selv uten å bli fortalt av KrF hva de skal gjøre», ble selvsagt ikke adressert. Men også dette er kommunikasjon. Å sende en troende muslim til studio, vel vitende om at abort er forbudt (haram) i islam, er et viktig signal om at Hussein evner å forene sin personlige tro med sitt offentlige standpunkt – hun er progressiv og norsk som noen, signaliseres det.
Jeg noterte ordrett hva Hussein sa.
– Helt siden Katti Anker Møllers tid så har vi sagt og kjempa for at kvinner veit best hva som er best for både seg selv og det fosteret de bærer frem, det er de som kan beskytte fosteret best og nå er det viktig å få fjernet disse nemnede og økt selvbestemmelsen til kvinner.
Med fare for å framstå belærende har kvinnekampen i Norge unektelig foregått lenger enn kvinnekampen i Husseins opprinnelsesland Somalia, der det verken er lov med abort, fri seksualitet eller i det hele tatt å beholde et intakt kjønnsorgan den dag i dag. Katti Anker Møllers kvinnekamp for over hundre år siden handlet da heller ikke om å kreve at kvinner skulle fritt velge å fjerne barnet i magen fram til levedyktig alder, et standpunkt Hussein og SV forfekter.
For det er nettopp det SV sammen med Rødt gikk til valg på i 2021, retten til å drepe fostre som er gamle nok til at de kunne bli reddet med moderne prematuromsorg. Det er grotesk, skrev vi den gang, og begrunnelsene for det ståstedet har vi redegjort grundig for i denne saken:
Uten å gjenta de argumentene, er det et vesentlig poeng som er utelatt fra debatten fullstendig – både i 2021 og i dag. Mennene, den halvdelen av vår befolkning som er med på å produsere barna som skal avlives, har heller ikke i dette spørsmålet noe de skulle sagt.
Når holdninger skal formes
Ser man nærmere på NOU2023:29 og dissensen som kom mot lovforslaget om utvidet abortgrense, ser man raskt at den foreslåtte utvidelsen til 18 uker har lite med likestilling og demokratisk flertall generelt å gjøre, det er en villet politisk retning som skal være verdi- og holdningsendrende og mangler resonnans i befolkningen. De langt fleste i SSBs spørreundersøkelse vil beholde dagens 12 ukersgrense for abort.
I SSBs velgerundersøkelse ved Stortingsvalget i 2021 mente 47 prosent at grensen for selvbestemt abort burde gå ved uke 12 (54 prosent blant kvinner, 40 prosent blant menn). 1 prosent svarte at grensen burde gå ved uke 18 og 14 prosent ved uke 22. I samme undersøkelse svarte 77 prosent at de støttet selvbestemt abort.
Interessant nok mener altså en klar majoritet av landets kvinner, 54 prosent, at grensen bør gå ved 12 uker som i dag. Andelen som støtter den grensen som er dratt ved 18 uker, og som med all sannsynlighet får stortingsflertall, er feil gjengitt i NOUen. Det skal være hhv 33 prosent av menn og 29 prosent av kvinner, mens det finnes en aktivistfløy som mener at grensen bør gå ved levedyktighet.
Uavhengig av selve vernet av fosteret som følger av restriksjoner på abort i gitte situasjoner, vil abortloven også ha en viktig ekspressiv funksjon – den sier noe om verdier.
Det er definitivt riktig, og utvalget peker da også på at «lover former holdninger»:
Signaleffekten er trolig med på å forme borgernes holdninger både til abort og til beslektede spørsmål. Lovens ekspressive funksjon er viktig uavhengig av om restriksjonene i loven faktisk fører til færre aborter.
Fosteret gis mindre verdi. Så enkelt og så nitrist er det.
Mennenes valg
Velgerundersøkelsen viste at 40 prosent av de spurte mennene ville opprettholde dagens 12-ukers grense for abort. Det er en stor andel menn, men på samme tid har de ikke stort de skulle sagt i praksis. Ved utvidelse av abortgrensen er det et tema som kunne vært løftet, ikke minst gitt det faktum at menn i Norge i tiltakende grad skårer høyt på statistikker om mistrivsel, dårlig psykisk helse og ensomhet.
Dersom man debatterer abortspørsmål i sosiale medier, er menn like aktivt deltakende som kvinner, og skal jeg legge egne erfaringer til grunn, vil disse erfaringene tilsi at menn har stort følelsesmessig engasjement i abortspørsmål. Slik svogerforskning bør selvsagt ikke danne grunnlag for politikk, men det indikerer i det minste at menn generelt ikke stiller seg likegyldige til abort.
Selv om det er kvinnen som bærer barnet og til slutt tar avgjørelsen, er det likevel en prosess som også berører mannen, ofte på dypt emosjonelle og eksistensielle måter. For menn som føler et sterkt bånd til det potensielle barnet, kan abort være opprivende. Det er et uutforsket område fordi abort anses å være et spørsmål om kvinnekamp, kvinners rettigheter og kvinnekropp, men det er gode grunner til å anta at mange menn vil føle på avmakt og sorg når abortgrensen skyves i retning levedyktighet for barnet de potensielt er fedre til.
Menns perspektiver
I likestillingens navn har vi kommet langt med å styrke kvinners rettigheter – med god grunn. Likevel kan det stilles spørsmål ved hvor langt balansen bør tippe før menns opplevelser og perspektiver overses. En abort er utvilsomt et inngrep i kvinnens kropp og liv, men det er også et valg som kan prege mannen for resten av livet. Mange menn opplever et sterkt emosjonelt bånd til barnet allerede på et tidlig stadium av graviditeten. Når grensen for abort heves, kan dette forsterke følelsen av maktesløshet hos menn som ønsker å delta i en avgjørelse som er helt utenfor deres kontroll.
Mens kvinnen bærer det fysiske ansvaret for graviditeten, bærer mange menn en emosjonell byrde som sjelden anerkjennes i debatten. Tanken på et liv som ikke blir til – et barn de kanskje har begynt å forestille seg, drømme om, eller planlegge for – kan være vanskelig å håndtere. For noen menn kan det føles som om deres egne ønsker og verdier ignoreres i en prosess som burde være et felles ansvar. Når abortgrensen heves til 18 uker, øker også det mentale bildet av et mer utviklet foster, noe som for enkelte kan gjøre tapet desto tyngre.
Noen potensielle fedre kan føle skyld for at de ikke klarte å overbevise partneren om å bære frem barnet. Dette kan være forbundet med følelser av utilstrekkelighet eller ansvar for at forholdet ikke fungerte som ønsket. En endring i abortgrensen kan føre til at noen potensielle fedre føler seg fremmedgjort fra samfunnets verdier eller lovgivning.
Prosessen rundt en abort kan allerede være følelsesmessig belastende, og en lengre tidsramme kan intensivere disse følelsene. Hvis mannen allerede er i konflikt med seg selv eller partneren om svangerskapet, kan en høyere grense forlenge denne emosjonelle belastningen. Potensielle fedre kan oppleve at lovendringen forskyver balansen i diskusjonen om familieplanlegging ytterligere, noe som kan føre til frustrasjon eller en følelse av å bli tilsidesatt.
Likestilling handler om å gi alle parter likeverdige muligheter og rettigheter. Men gjelder det også i en situasjon hvor biologiske realiteter gir kvinnen en overordnet bestemmelsesrett? Mange vil hevde at det ikke er mulig å likestille menn og kvinner i dette spørsmålet, nettopp fordi kvinnen har den fysiske belastningen. Samtidig kan man spørre seg hvorvidt et totalt fravær av menns stemme er rettferdig – spesielt når det er snakk om en avgjørelse som kan ha dype, langvarige konsekvenser for begge parter.
Kampen om utvidet abortgrense er alt annet enn en likestillingskamp.