Foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» , ble framført av Arnulf Øverland i Studentersamfundet i Oslo for 77 år siden, i 1931. Øverland ble anmeldt for blasfemi etter straffelovens paragraf 142 «for offentlig ha drevet spott med eller forhånet noen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tilstedt», og påtalemyndighetene reiste en rettssak mot ham på bakgrunn av dette. Etter at Øverland førte sin egen rettssak ble han frikjent – i ytringsfrihetens navn – av lagmannsretten. Både rettssaken og frikjennelsen vakte voldsom oppmerksomhet, og førte også til at Justisdepartementet la frem en ny formulering av blasfemiparagrafen for Stortinget.
Den som i dag leser Øverlands foredrag, vil neppe betvile at han hadde til hensikt å provosere. Ikke minst hadde Øverland et horn i siden, noe som for øvrig var gjensidig, til professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultet. Hallesby var leder av den ortodokse del av norsk protestantisme. Øverland tar da også et oppgjør med Hallesby i sitt foredrag, hvor han blant annet sier:
Siden professor Hallesby har vært så vennlig å henlede politiets opmerksomhet på mig, så bør jeg vel også for høflighets skyld henlede publikums opmerksomhet på professor Hallesby.
Han er en lærer ved menighetsfakultetet og altså lærer for det overveiende flertall av teologiske studenter her i landet. Jeg har for mig hans bok: «Den kristelige sedelære», som brukes til lærebok ved menighetsfakultetet.
Hele boken oser av nidkjærhet. Den er mørk som en fangecelle og kjedelig som den evige salighet. Aldeles uleselig.
Men selv om kristendommen middelalderske intoleranse gjennom århundrer har blitt drevet fra skanse til skanse, synes ikke forfatter Dag Solstad å ha kommet særlig langt i sin erkjennelse av hva som danner et menneske. I siste nummer av Samtiden transfigurerer Solstad seg selv til mørkemann med essayet ”Om ytringsfriheten”. Og i kveld står Solstad på scenen på Litteraturhuset og prøver å ta livet av ytringsfriheten, som han mener likevel bare misbrukes.
Solstad har latt seg opprøre så mye av publiseringen av karikaturene av Muhammed, at han er villig til å kaste ytringsfriheten på båten. Han ser ikke at religiøse fanatikere i den muslimske verden prøver å tvinge demokratiske regjeringer til ydmykende unnskyldninger på grunnlag av retten til å ytre seg, om enn ytringene skulle provosere noen. Han ser ikke at hans angrep på ytringsfriheten oser av den samme nidkjærhet som Øverland hevdet overfor Hallesby og andre religiøse mørkemenn. Solstad er høyt hevet over folket. Hans rett til å ytre seg ligger i hans åndelige begavelse, som rett og slett høres intet annet, ja, nettopp: gudegitt ut. Solstad angrep på ytringsfriheten burde tilhøre en annen tid. Det hadde vært en fantastisk scene å kunne ha opplevd Solstad i debatt med Arnulf Øverland om forutsetninger for menneskerettighetene.
Heldigvis er det flere som reagerer på Solstads utspill. Aftenpostens kommentator Ingunn Økland skrev fredag bl.a.
”Om ytringsfriheten» er et slagferdig essay, ingen tvil om det. I tråd med Solstads egen analyse av medienes forutsigbare dynamikk, vil det ganske sikkert bli en begivenhet i norsk offentlighet. Solstad vil selv fremføre teksten på Litteraturhuset i Oslo mandag kveld, deretter vil den bli finlest og drøftet i ulike fora. Solstads politiske forhistorie vil naturligvis bli brukt mot ham: Her ser vi det totalitære sinnelag i nystemt versjon.
Men det er slett ingen gammelkommunist som trer frem i dette essayet, snarere ser vi konturene av en interessant fraternisering mellom Solstad og Norges pragmatiske utenriksminister, Jonas Gahr Støre, som tidligere har anmeldt Solstads siste roman i svært positive ordelag. «Om ytringsfriheten» inneholder nemlig en omfattende, raljerende gjennomgang av et halvtimes TV-program sendt i 2006, der Støre måtte svare for Regjeringens håndtering av krisen som oppsto i kjølvannet av Muhammed-karikaturene.
Det dreier seg om en seanse der Støre – etter min mening ganske uriktig – ga det kristne bladet Magazinet hele ansvaret for offentliggjøringen av tegningene i Norge. «Det hjalp nok ikke stort at jeg satt foran TV-apparatet og heiet på Utenriksministeren,» skriver Solstad, for motdebattantene Lars Gule og Per Edgar Kokkvold oppførte seg som selvtilfredse typer som bruker «feite honnørord om seg selv og det de står for».
Solstad er så oppbrakt over dette TV-programmet at han aldri kommer til saken selv: Hvor bør grensene for ytringsfriheten gå i dag? Trykkingen av karikaturene avfeies som en pløsete kristen pøbelstrek. Solstad mister alle dilemmaer og nyanser av syne, og kommer i skade for å antyde at journalister fortløpende bør justere sin egen praksis etter graden av krenkethet hos dem man måtte kritisere, det være seg kristne, muslimer, homofile, alenemødre, ateister eller misantroper. Eller er det kun hardtslående religionskritikk han vil til livs?
Økland prøver å forstå Solstads budskap, som får henne til å se det i sammenheng med Solstads øvrige forfatterskap. Hun prøver budskapet opp kunstneren Solstad, hvilket heller ikke levner Solstad mye ære:
For det er Solstads fascinerende og hjemmesnekrede kunstsyn som nå står sin prøve i essayistisk form, og som viser seg å være fullstendig ubrukelig i et ytringsfrihetsperspektiv.
Gjennom hele sin suksessrike karrière har Solstad forstått seg selv som en venstreorientert, opposisjonell forfatter. Hans kunstsyn er imidlertid konservativt, og hans siste roman, Armand V., er full av spekulasjoner om en egen, opphøyd sfære der et ubestemmelig antall kunstverk står klare til å «håves inn» eller «graves ut» av en heldig forfatter.
På den ene siden er dette en romantisk, gammelmodig forståelse av diktekunsten: Å skrive er et kall eller en gave. På den andre siden foretar Solstad en radikal devaluering av det romantiske forfattergeniet: Forfatterens genius består ikke i skapende virksomhet, han er snarere en sporhund på leting etter skjulte skatter. Den menneskelige faktor – eller konkrete enkeltmennesker – får en underordnet betydning.
Det er denne tanken Solstad nå overfører på en bredere offentlighet. For selv om han utgir essayet for å være en kritikk av særnorske medieforhold, kommer han gang på gang i skade for å diagnostisere hele verden.
Men om hele verden er syk av ytringsfrihetstrang, så mener Økland at det mer ligner en friskmelding:
Rettere sagt dreier det seg om en friskmelding. For ifølge Solstad er verdens viktigste bøker fullstendig hevet over sensur eller vrede makthavere. Kunsten og lærdommen overlever alt. «Seieren har vært total,» skriver han; «Det har ikke lykkes makthaverne å destruere ett eneste betydelig verk». Litteraturen befinner seg i en egen opphøyd sfære; den gode teksten vil bli trykket uansett.
Solstad setter altså en strek over produksjonsforholdene. Men for alt vi vet, kan eksempelvis 1970-årenes klappjakt på intellektuelle i Kambodsja ha tappet verden for umistelige tekster. En ung student kan ha arbeidet med et banebrytende manuskript samme dag som hun ble myrdet. Det er faktisk overveiende sannsynlig at en lang rekke mennesker opp gjennom historiens løp har bukket under mens de klekket ut ideer eller dikt som kunne havnet i Solstads eller mitt eget private bibliotek under andre forhold.
Solstads kriterium er i alle fall ugyldig for journalistikken. Den befinner seg uansett ikke i en opphøyd sfære, den tråkker rundt i virkeligheten. Derfor er det heller ikke slik at gode, nødvendige journalistiske tekster presser seg frem uansett. Mennesker sensureres, arresteres og dømmes noen ganger til døden.
«Om ytringsfriheten» er en type prosa der indignasjon forsøkes fremstilt som klokskap, ikke ulikt den famøse kronikken «Guds utvalgte folk» av Jostein Gaarder. Irritasjonen over det Dag Solstad oppfatter som en pseudo-forståelse av ytringsfriheten i norske medier, ender opp som en pseudo-kritikk av ytringsfriheten.
Heller ikke Dagbladets John O. Egeland har latt seg imponere av Solstad. Tvert om så skriver han i dag: I kveld går Dag Solstad på talerstolen for å fortelle at ytringsfriheten er en falsk verdi. Det er altså en trist dag.
Ifølge Egeland har Solstad ”startet en vandring på gjengrodde stier” med sitt angrep på ytringsfriheten:
Solstad stiller seg ikke bare likegyldig til ytringsfriheten, han anser at den brukes som et våpen rettet mot ham selv. Han føler seg åndelig kneblet når han befinner seg i det offentlige rom, og tilbringer derfor så lite tid ute blant folk som mulig. Dette merkes i Solstads tekst. Han befinner seg nå i et bibliotek på en bitte liten øy nest ytterst i havgapet. Derfra betrakter han verden med nattkikkert.OM MAN LEGGER godviljen til – og det har jeg prøvd – kan Dag Solstads kritikk av ytringsfriheten forstås som et oppgjør med alt det usanne, pompøse og nedrige som publiseres i frihetens navn. Altså en forakt for de feite ordene og deres riddere.Solstad tar en Hellig Olav og går løs på gudebildet med sverd for å vise at bak fasaden er det bare padder, rotter og ormeyngel. Han har ennå et sikkert grep om det humoristiske, men det hindrer ikke at det skurrer. I stedet for å virke frigjørende, har Solstads tordentale autoritære og dypt reaksjonære trekk.
Egeland er heller ikke imponert over Solstads evner til å se friheter som går utover hans egen sfære:
DAG SOLSTAD har nesten forlatt denne verden, nokså frivillig må vi tro. Fra sitt eksil i himmelranden stiller han seg helt likegyldig til ytringsfriheten fordi han ikke er i stand til å se for seg ei framtid hvor det oppstår «en situasjon hvor jeg blir fratatt retten til å ytre meg». Å opphøye fantasiløsheten til et bærende prinsipp, er nå så sin sak. Når han samtidig går til frontalangrep på generalsekretær Per Edgar Kokkvoll i Norsk Presseforbund, sklir det helt ut. Kokkvoll er gang på gang truet på livet for sitt standpunkt i karikaturstriden. Bilder av ham bæres i demonstrasjoner i muslimske land sammen med oppfordring til drap. Hans frihet er faktisk truet, selv om Kokkvoll tar det hele med fatning.
Men det er tydeligvis ikke bare Kokkvold som tar sine innskrumpede friheter med fatning – det gjør også Solstad, kanskje nettopp fordi det ikke handler om han selv. Derfor blir heller ikke Solstads kritikk av medias håndtering av Muhammed-karikaturene særlig treffsikker. Spesielt siden de omstridte tegningene som debatten raste om, som skapte vold, opprør og ambassader i brann, stort sett var fraværende i norsk media. Men det var frykten for muslimske reaksjoner som kneblet media og regjeringer – ikke respekten for islam.
DET ER ÅPENBART at det var striden rundt Muhammed-karikaturene som løsnet noe hos Dag Solstad. Det pussige er at han ikke ser – eller bryr seg om – hva slags selskap han har havnet. Det store flertall av politikere og redaktører mante til den besindighet Solstad etterlyser. Fra alle deler av samfunnslegemet tøt det ut ansvarlighet. De som forsvarte retten til å trykke karikaturene, var i klart mindretall. Det er altså ikke noe ørne-ensomt over Dag Solstads posisjon. Han sitter midt i en festmiddag i Norsk Redaktørforening!
Egeland har kommet til at ”kjernen i Solstads standpunkt er et umulig krav om renhet.” Renhetskravet får Solstad til å skille mellom trykkefriheten (som han er for) og ytringsfriheten (som han er mot). Men som Egeland påpeker:
Dessverre er ikke verden så enkel. Sannheten er alltid forurenset og den pipler fram fra høyst forskjellige kilder. Det er også grunnen til at ytringsfriheten omfatter hele spennet fra Proust til pornografi. Det er en møysommelig jobb i finne det viktige i en masse med så mye likegyldighet, men det finnes ingen bedre metode.
DERFOR FØLES det fremmed og nedstemmende når Dag Solstad gjør seg selv til en rytterstatue hvor han ser ned på folket. Vi fornemmer en aristokratisk holdning til verden der ute. Han forsvarer trykkefriheten, dvs. den formidlingsform han selv behersker så suverent. Alt annet framstår som juggel. Dag Solstads puritanisme og forakt for ytringer som ikke publiseres mellom to permer, framstår derfor som ytterst problematisk, i hvert fall i et radikalt perspektiv. Alt dette rop på åndelig renhet synes å høre hjemme helt andre steder.
Siden Solstad mener at ytringsfriheten er en likegyldig verdi, kan vi kanskje håpe at han på Litteraturhuset i kveld ikke ser seg bryet med å prøve ta livet av den. Til glede for mange av oss andre.