I tirsdagens Debatten på NRK, stilte redaktør og leder for debattarenaen Lytring, Anki Gerhardsen, mot Aps Kamzy Gunaratnam og SVs Marian Hussein. De to sistnevnte avfeide behovet for de mer eksistensielle spørsmålene, spørsmålene om fosterets egenverdi, fosterets rettssikkerhet og hvilket samfunn vi blir dersom vi stadig tøyer grensene for hva som skal sortere under rettigheter.
I etterkant skrev Gerhardsen på Facebook:
Jeg er blant dem som synes dagens lov er god og trygg, men at den offentlige samtalen om abort er kjølig og distansert. Smak på begrepet «fosterantallsreduksjon» for eksempel.
Etter debatten ble jeg gående og tenke på alt jeg burde ha sagt som ikke fikk sagt. Jeg vet ikke om det hadde hjulpet, for viljen til å diskutere hva som skjer med et samfunn når grensestolpene for menneskeverd og rettsvern flyttes, virket ikke å være veldig sterk.
Hun har rett. Og den kjølige distansen er ikke avgrenset til å omfatte abortspørsmålet. Den samme kjølige distansen er tilstede i de fleste likestillingsspørsmål, ikke minst i debatten om hvorfor fruktbarheten stuper i alle vestlige land – Norge inkludert. Når ønsket om tid til sitt eget barn enkelt kan avfeies som et uttrykk for høyreekstremt tankegods importert fra USA, der «tradwife»-trenden er for oppadgående, er det direkte ulykksalig på samfunnsnivå.
Unaturlige kjønnsroller
«Problemet med en romantisering av tradisjonelle kjønnsroller som «tradwives» er at det fører til det motsatte av valgfrihet og muligheter» påsto Høyres Sandra Bruflot tidligere i år, men påstanden framsettes og begrunnes med premisset om at dagens foreldrepermisjonsordning er uangripelig.
I et samfunn med tiltakende behov for arbeidskraft bør lite være viktigere enn å få opp fødselstallene, og det finnes klare indikasjoner på hva som må til for at det skal skje. Det handler ganske enkelt om tid til eget barn.
Mens Bruflot argumenterer for at det er et historisk fenomen at kvinner har vært hjemme med barn, framholder hun også at det ikke er naturlig.
Når det historisk sett har vært kvinner som har tatt ansvar for omsorgsarbeid og husarbeid, er det ikke så rart at man kan tenke at det er mest naturlig. Og hvis det fremdeles er mor som får høre fra politikere, arbeidsgivere og andre at det naturlige er at mor er mer hjemme med barn, så er det heller ikke så merkelig om hun gjør nettopp det.
I et parforhold vil mange kvinner fortsatt tjene minst, og familieøkonomien vil få et mindre innhugg hvis det er mor som for eksempel tar ulønnet permisjon i påvente av barnehageplass.
Jeg skulle ønske vi brukte mer tid på å gi foreldre reell valgfrihet i form av nok barnehageplasser og bedre økonomi. Men kvinner bør ikke måtte forsvare muligheten til å jobbe fullt. Like lite som en mann skal måtte forsvare å ta ansvar for barn.
Men det er naturlig at kvinner er hjemme med barn. Å peke på likestilte rettigheter i det moderne samfunnet fjerner ikke det helt naturlige ved at kvinner både bærer fram barna, ammer barna og vil være nær barna.
Tid er essensielt
Vi har tidligere pekt på hvordan koronanedstengingen ga en unik situasjon der mange fikk mer tid hjemme og større muligheter til å prioritere familie. Denne erfaringen viser at fleksibilitet og tid til familie er avgjørende for å redusere barrierer for å få barn, spesielt blant kvinner med høyere utdanning. Dette peker mot behovet for strukturelle endringer i arbeidslivet for å skape bedre balanse mellom karriere og familieliv.
Vi har et samfunn med en usynlig konkurranse gående – mot andre, mot mammaene selv, mot et ideal som ikke finnes. Norge er et land der vi har «alt tilrettelagt» for småbarnsforeldre. Vi har foreldrepermisjon, barnehageplass og fleksible arbeidsordninger. Hvorfor har vi fokuset rettet mot tidskompensasjon i form av barnehager og ekstra sykedager til syke barn dersom det er tiden som i seg selv er savnet? Egentiden med barnet, med pappaen til barnet, ikke diverse ordninger for at andre skal være sammen med barnet?
Skal man argumentere for virkningsfulle incentiver for å få fødselstallene opp, bør man se på hva som fungerer, også når svaret er at det som fungerer er tid. Da er det reell feminisme å kjempe for familietid i form av lengre betalt permisjon, ganske enkelt fordi det virker.
Inngangen til å forstå det som for få tiår siden var åpenbart, men som nå er gjenglemt grunnet rettighetskamp, er kanskje nettopp de eksistensielle refleksjonene Gerhardsen etterspurte i abortdebatten. Å bli mor er livsendrende og bør reflekteres over i større grad.
Det eksistensielle
Å bli mor er en erfaring som for mange sprenger grensene for hva de trodde var mulig å føle, forstå og være. Det er en opplevelse som er altomfattende – både kropp, sinn og sjel endres. Før du holder barnet ditt i armene for første gang, kan du ikke helt forestille deg hvordan du skal romme et annet liv. Og når det skjer, innser du at det er en prosess som aldri egentlig stopper.
Kroppen blir det første stedet hvor forvandlingen tar bolig. Det starter kanskje med kvalme eller en voksende mage, men det er så mye mer. Kroppen min, som alltid har vært din egen, blir plutselig hjemmet til et annet menneske. Hver bevegelse, hvert spark fra barnet, føles som en hvisking om at noe større er i ferd med å skje. Men det er også en påminnelse om egen sårbarhet. Kroppen som en gang var sterk og forutsigbar, blir en ukjent størrelse – øm, strekkende, noen ganger smertefull.
Og etter fødselen? Den totale utmattelsen. Melkespreng, sting, sårhet. Speilbildet som føles fremmed, som om man ser på en versjon av meg selv som man ikke hadde møtt før. Men samtidig? De fleste blir fulle av en ny respekt for hva kroppen kan klare, for hvordan den kan gi og gi.
Å bli mor er å åpne hjertet på vidt gap, uten noen garanti for at det ikke blir overveldet. En blanding av kjærlighet og frykt. Hvilke mødre har vel ikke kjent på frykten for alt som kan gå galt?
Det er heftig å få barn. Glede over små smil og myk huden mot sin egen, men også tårer i nattemørket når man ikke vet om man noen gang skal få sove igjen. Ensomhet og tilhørighet blandet sammen og et ansvar på en måte som føles helt ny og overveldende.
Med morsrollen kommer en ny dimensjon. Ikke bare er du deg selv lenger; du er også noen andres verden. En bærer av trygghet, næring, trøst.
Og i det nye er noe vakkert og skremmende: Morskapet er en slags oppløsning. Egoet smuldrer litt. Noen dager mister man selv i alt barnet trenger og må lete etter sin egen stemme i en hverdag fylt med bleieskift, barnegråt og vuggesanger. Men samtidig finner de fleste styrke og mening i denne oppløsningen. En slags rå, ærlig kjærlighet som setter alt annet i perspektiv, men som handler om alt annet enn likestillingspolitikk og rettighetskamp.
Spør kvinner
Spør kvinner. Snakk med kvinner som har barn. Å bli mor er det mest krevende de har gjort. Det har gjort dem svakere på noen måter – mer trøtte, mer engstelige, mer sårbare. Men det har også gjort dem sterkere – mer utholdende, mer tilstede, mer villig til å elske uten forbehold. Etter mange år med arbeid med nettopp mødre, og ikke minst i kraft av å være mor selv, vet jeg dette: Det er en forvandling.
Og kanskje er det akkurat det morskap handler om: å vokse inn i noe som er større enn deg selv, samtidig som du lærer å leve i det skjøre og det store på samme tid. Dette eksistensielle som utelates av barnløse kvinner som roper om retten til å avlive fosteret senest mulig i svangerskapet.
Å balansere rollene som mor, kjæreste og ansatt føles for mange som å danse på en stram line – en som strekker seg høyt over bakken og vakler under vekten av forventninger. Forventningene kommer fra alle kanter: samfunnet, jobben, familien – og kanskje mest av alt, dem selv, godt understøttet av politikernes uttalelser om hva som er «likestilt», hva som er «unaturlig». Er det underlig at folk dropper å få barn?
Tilstedeværelse gir fruktbarhet
Som mor vil man være til stede når barnet trenger trøst, når de små seierne feires, og når de store spørsmålene dukker opp. Mammaer vil være den trygge havnen, den som alltid har tid, alltid ser, alltid lytter. Men så ringer jobben, og en viktig e-post krever svar, eller et møte strekker seg ut over tidende egentlig hadde satt av til å hente i barnehagen. Hjertet klemmer til i dårlig samvittighet, men hodet sier: Du må jo gjøre jobben din også.
Som kjæreste vil mammaer, som barnløse, være nær, å ha tid og overskudd til å bygge på kjærligheten, til å vise at man er mer enn logistikkpartnere som deler ut barnas klær og handler middag.
Å jobbe innebærer press om å prestere, om å vise at man er like effektiv og tilgjengelig som før man fikk barn. Norske mammaer vil være flinke, levere kvalitet og være den arbeidsgiveren kan stole på, mens hodet er fylt av halvferdige handlelister, bekymringer over et barn som hostet i går kveld, og skyldfølelsen over de gangene man har måttet si: «Mamma har ikke tid akkurat nå.»
All verdens skattelette, barnehageplasser, fedrekvoter og oppfordringer fra politikere om å produsere barn vil ikke få fruktbarheten opp. Den vil gå opp den dagen samfunnet forstår at det koster for mye på det rent eksistensielle nivået å overlate barna sine til andre før de runder året. Som mor vil man det ikke, til tross for at mange likevel gjør det.
Fødselstallene tilsier dette ene: Slipp mammaene fri, tenk familiepolitikk i et framtidsperspektiv og invester i minst en dobling av lengden på betalt foreldrepermisjon.