La oss bare ta først som sist, slik som også Weekendavisen påpeker, arrangementets tema er noe misvisende. For det var ikke liberalisme som ideologi som skulle debatteres, men hvorvidt den danske styreform, det liberale demokrati, er kompatibelt med islam.
Siden vi ikke var tilstede under debatten, må vi stole på hva danske medier rapporterer, og vi kan vel anta at B.T. har rett når de hevder at hovedbudskapet som sto igjen etter seansen var: «La oss være i fred!»
Vi var i de lærde hallers høyborg ved Københavns Universitet, men det var ikke mye opplysning å spore. Og slett ingen forsoning, skriver B.T.
Grunnen til at den muslimske studentforening, MSA City Campus, hadde ønsket Vad på besøk, handler om Vads utspill om at Danmark står overfor en «tredje erkjennelse» i innvandringsdebatten. For først måtte en erkjenne at antallet innvandrere betydde noe, deretter at utdanning og sysselsetting betydde noe, og nå:
«Jobb, utdanning, bolig, turpass for foreningslivet og en plettfritt vandel er alene ikke nok om man samtidig bruker sin posisjon til å undergrave det danske samfunnet innenfra», lød det fra Vad på Folketingets talerstol i vår. Han har også hevdet at at noen innvandrergrupper bekjenner seg til en bestemt kultur med røtter i Midtøsten og Nord-Afrika som er bærere av dominerende atferd og en herrefolksmentalitet, ikke minst forankret i islam.
Så; hva var holdningen til om islam er forenlig med det liberale demokratiet i Danmark?
Mange følelser
Ifølge B.T. ble «stemningen» innledningsvis påpekt av møtelederen Nik Bredholt, sekretariatsleder i organisasjonen Religion & Samfunn, som skal holde styr på kveldens to hovedpersoner: Frederik Vad og og tidligere redaktør for radioprogrammet Det muslimer taler om Omar Alkhatib, samt de fremmøtte. «Det er mange sterke følelser som står på spill», innledet Bredholt, og la til at Vad befinner seg i «løvens hule». Nettopp sistnevnte mente B.T. kom frem med all tydelighet:
Det store flertallet av de tilstedeværende har annen etnisk bakgrunn enn dansk. Flere av mennene har helskjegg, og kvinnene bruker hijab i pastellfarger.
Men en forbedring er visstnok å spore, for vanligvis bruker MSA City Campus å ha kjønnsoppdelte arrangementer, men denne gangen sitter de blandet.
Ifølge Weekendavisen (WA) har omtrent ni av ti i auditoriet innvandringsbakgrunn.
Det er da også Muslim Students Association (MSA) som står bak debatten – samme organisasjon som tidligere i år var verter for et utskjelt arrangement med tittelen «Det hellige land: historie og propaganda», som også ble omtalt i denne avisen. I april inviterte de også til et noe oversett arrangement med tittelen «Bevis på Guds eksistens», hvor blant andre tidligere talsmann for Hizb ut-Tahrir i Skandinavia, Chadi Freigeh, holdt et opplegg.
I publikum er det en rekke kontroversielle skikkelser bemerker B.T. Én av dem er Elias Lamrabet, talsperson for Hizb-ut-Tahrir i Danmark, og som i juni ble dømt til 60 dages betinget fengsel for å ha oppfordret til krig og utslettelse av Israel. Tilstede er også tidligere imam ved den omstridte Iman Ali Moskeen i København, Mohammad Khani.
«Respekt for å komme inn i løvens hule, i MSA», sa møteleder Bredholt til Vad, hvorpå han la til at det serveres enorme mengder kaker ved inngangen, og man kan få en Palestine-cola om en er tørst.
Akkurat det med Palestine-cola er ikke tilfeldig, og det var da også nettopp personer Elias Lamrabet og Mohammad Khani gjorde sitt for å dreie debatten om til spørsmål om Israel. Men da Vad gir uttrykk for at det først og fremst er jøder som er en minoritet i Danmark som er truet på livet, utløser det protester og nærmest latter blant publikum.
Frihet og tillit – og «andre verdier»
Vad åpner med en kort presentasjon, ifølge WA, der han sier at «Danmark er et land for folk som tror. Enten de er kristne, muslimer eller buddhister. Danmark er også et land for folk som ikke tror». Deretter påpeker han, men henvisning til at det ikke gjelder alle, men noen, «miljøer som bidrar til å undergrave grunnsøylene i det liberale opplysningssamfunnet». De to bærende søyler for vårt demokrati er ifølge Vad frihet og tillit.
Han presiserer at friheten og sammenhengskraften utfordres av oppdelte samfunn hvor det som defineres oss ikke er våre holdninger eller de valg vi tar, men «heller gruppen, kulturen og religionen, foreldrene våre eller vi selv tilhører». I dansk kontekst er frihet en individuell frihet, ikke familiens, gruppens, klanens eller kulturens frihet, sier Vad, og viser til at både frihet og tillit blir truet av miljøer forankret i deler av den arabiske verden og som har islam som fundament. Han eksemplifiserer med kvinner på krisesentre som flykter fra sosial kontroll og foreninger for mennesker som har forlatt islam som trenger politibeskyttelse. Vad er også bekymret for det han ser på som en ulik fordeling av rettigheter og plikter i enkelte muslimske miljøer.
Pliktoppfyllende applaus fulgte fra salen – først og fremst fra den hvite delen av forsamlingen, sier WA, og legger til at hva som karakteriserer arrangementet: Reaksjonene deles langs etnisk og religiøse skillelinjer.
Når Omar Omar Alkhatib får ordet, viser han til Vads tale tidligere tale i Folketinget, som han «ikke liker», selv om han ikke tror Vad er rasist. Alkhatib fremholder at det hersker en blindhet hos den politiske elite som de bruker til å «banke den muslimske minoritet i hodet med». Eliten kobler det han kaller «sosiale problemer» til islam, og han kan heller ikke se problemet ved at muslimer har «andre verdier».
– Det er et faktum at muslimer lever etter andre verdier som ikke ligner sosialdemokratiets eller de liberale idealene som vi skal ensrettes etter, sier han ifølge WA.
Alkhatib påpeker at han er fortalt at det er liberalt demokrati som gjør Vesten unik. «Her kan man tenke og handle fritt og si hva man vil. Men når jeg gjør det; når jeg snakker om mine verdier offentlig, er det nesten garantert at jeg umiddelbart tilføres skam». Deretter avviser han at islam undergraver sammenhengskraften i Danmark, som tilsier at han selv ikke skjønner hva han nettopp har sagt. Problemet er ifølge han heller manglende vilje til å lytte til muslimer, den manglende romslighet og aksept for dem som tenker annerledes. Problemet er «spindelvev av anklager» som politikere har spunnet om muslimer for å skape frykt, fastslår han.
«Det er nødt til å stoppe og dere er nødt til å begynne å lytte», sier Alkhatib, til klappesalve fra salen.
Avstanden er for stor
Når publikum får ordet, er de fleste spørsmål rettet til Vad og kommer fra det muslimske flertall. Alle spørsmål er basert på to gjennomgående temaer. Det ene handler om politikernes stigmatisering av muslimer: Publikum føler seg hetset og vil stille Vad til ansvar, ifølge WA. Det andre handler om hykleri: Politikerne er hyklerske, og publikum stiller spørsmål for å avsløre at også Vad er en hykler. Det er sistnevnte tema som – sammen med temaet Israel – gir kveldens to største applauser.
Størst applaus får Mohammad Khani som lurer på om det jødiske samfunn ikke kan motta støtte fra Israel eller om det kun er moskeer – som hans egen – som ikke kan få støtte fra for eksempel Iran. Den neste klappsalven kommer når Hizb ut-Tahrirs Lamrabet hevder at regjeringen «som i 417 dager har insistert på ikke bare å støtte et folkemord, men eksportert våpen til en okkupasjonsmakt som begår et folkemord, hva sier det så om de verdier man forsøker å stappe ned i halsen på muslimene? Og hvorfor skulle vi si noe som helst annet til det enn nei takk?»
Man kan virkelig lure på hvordan noen kunne tro at det er mulig å diskutere hvorvidt liberale demokrati er kompatibelt med islam, når de man diskuterer med ikke forstår skille mellom et demokrati og et teokrati. Avstanden mellom verdier er bare for stor. Det kan ikke bli noen forsoning.
Vi har tidligere pekt på at Frederik Vad kan for lite om islam, men jeg vil tro at læringskurven etterhvert vil skyte fart – selv om han har tro på at debatter vil bringe oss fremover.
Men bortebane forblir antakelig alltid bortebane for muslimer som ikke forstår og omfavner de frihetsverdier som Vesten er tuftet på. Det eneste vi kan oppfordre dem til er å finne sin egen hjemmebane – i et muslimsk land.
B.T. viser for øvrig til at møteleder Bredholt prøver å avslutte på en forsonende måte med spørsmål om «Hvordan kommer vi rolig videre herfra?», hvorpå Vad svarer at det gjør vi ikke. Det er nok helt riktig. Dessuten tror jeg flere og flere, og blant politikerne, skjønner nettopp det, derfor vil man helst unngå slike debatter – for ikke å synliggjøre de uoverkommelige verdiforskjellene.
I norsk kontekst er imidlertid noe av det verste å erkjenne at dette representer de «venner» som den norske regjeringen støtter, da både utenriksminister Barth Eide og statsminister Støre virker overbevist om at Israel bedriver folkemord og vil ha stopp i våpenleveranser til Israel. Også Sp, H, Venstre, SV og Rødt stiller seg bak påstanden om «klare brudd» på folkeretten, mens folkerettseksperter konkluderer med at det ikke er faglig forsvarlig å konkludere med brudd på folkeretten i Gaza. Men hvorfor bry seg med faglige vurderinger hvis man bare kan ture på med politikk?