Man må undres over hva de tenker, de utsendte fra Barne- og familieetaten i Oslo kommune, idet de skal oppfordre et rom fylt av utelukkende kvinner med hardt tilknyttet hijab til å bli fosterhjem.
Jeg vet hva jeg selv tenker som fagperson: Dette er ikke greit. Jeg tenker rett og slett at det som foregår er fullstendig uansvarlig, og at det er barna som blir ofre for en etat som kniper øyne og ører like hardt igjen som de muslimske kvinnene knytter hijaben.
Kjønnssegregert forsamling
NRK er på plass med kamera og mikrofon. Fagkonsulent Gjertrud Marie Meyer reflekterer i alle fall ikke åpent om at det er en smule merkelig at man i 2024 skal forholde seg til en kjønnssegregert forsamling. I stedet forteller hun at det er så mange i minoritetsmiljøet som er redde for barnevernet, slik at det er vanskelig å rekruttere muslimske fosterhjem.
Den Brorskapstilknyttede moskeen er helt topp, fastslår Venstre-byråd for sosiale tjenester, Julianne Ferskaug, og sier at det er fint at de kan samarbeide så godt med moskeen når situasjonen for barn som venter på fosterhjem er så prekær.
De stiller opp for «det som er hele byens barn», fastslås det freidig, før det er skryt av at Rabitamoskeen har stilt opp med både vafler og hamburgere for å folk til å komme på arrangementet.
En av de hijabkledde kvinnene i salen får fortelle at hun «synes alle barn skal ha det bra», før vi får vite at et av hennes egne barn er død, og at hun har igjen en datter. Hun forteller videre at hun ikke kan bestemme om hun skal bli fosterhjem, for det er en avgjørelse som må ta sammen med familiemedlemmer, «mannen min for eksempel». Og hvor er så mannen hennes? Hvorfor deltar han ikke på møtet? Fordi det er utelukkende for kvinner, åpenbart.
Noen refleksjoner over hvorvidt det er klokt å rekruttere i den gruppen som i størst grad produserer fosterbarn, finnes ikke.
Jeg lar meg opprøre av den påtatte faglige naiviteten og tenker med skrekk på hvor sårbare og hjelpetrengende barna som venter på fosterhjem er. De muslimske fosterbarna behandles i realiteten annerledes enn etnisk norske fosterbarn.
Minoritetsbarn ofres på kulturrelativitetens alter fortsatt, selv når etaten vet bedre. For de vet.
De har kunnskapen
Fagfeltet har kunnskapen, men unngår å bruke den.
Med massiv innvandring og påfølgende store barnekull i innvandrerfamiliene, har behovet for fosterhjem eksplodert. Det er et stadig udekket behov for trygge familier som kan tilby et barn med vonde oppveksterfaringer et godt hjem. Samtidig har innvandringen satt norsk barnevern i en knipe. Innvandret kultur likner ikke den norske. Forekomsten av ulike former for vold og ydmykelser i barneoppdragelsen er langt høyere i muslimske miljøer enn i norske.
Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) ønsket et par år etter innvandringsbølgen i 2015 å kartlegge barn med minoritetsbakgrunn i fosterhjem. Resultatene av kartleggingen ble presentert i en rapport utarbeidet av Proba Analyse.
Resultatene viser at myndighetene nekter å ta inn over seg hva de aller viktigste informantene – barna – sier.
Vi kan gjengi fra tidligere omtale av rapporten:
Det er først under overskriften «Når er det uheldig med minoritetsfosterhjem?» det er mulig å få en forståelse for alvoret i fosterbarnas liv, og ikke minst få et glimt av den æreskulturen som er direkte farlig for barna.
I noen tilfeller erfarer barneverntjenesten at det er lite ønskelig å plassere barna i nettverket fordi miljøet er lite:
– I småkommunene rundt byen her er det få familier fra samme land, og det vil fort oppstå problematikk rundt forskjellig sosial bakgrunn eller trosretninger. Av samme grunn blir det ganske gjennomsiktig og synlig for mange når et barn flyttes på et fosterhjem i samme skoleområde. Hva skal vi gjøre for at ikke alle skal vite hva som har skjedd?
I små miljøer vil fosterforeldrene stadig vekk møte de biologiske foreldrene. Dette kan være uheldig, spesielt i tilfeller hvor barnet bør ha lite kontakt med foreldrene. I enkelte tilfeller kan det være viktig å unngå lik nasjonalitet på grunn av faren for at informasjon om hvor barnet bor skal lekke ut. Det kan for eksempel være tilfeller der det er fare for kidnapping. (min utheving)
I noen tilfeller mener barnevernet at barna er så traumatiserte etter mishandling/overgrep at det er uheldig å komme til en fosterfamilie med samme språk og kulturbakgrunn. (min utheving)
Hvordan den skjønnsmessige vurderingen av mishandling og traumer foregår, vites ikke. Det kan se ut til at det er svært ulike vurderinger avhengig av saksbehandlers ståsted. Noen ganger plasseres traumatiserte barn etter prinsippet om «etnisk match» – andre ganger ikke.
Til tross for at de negative sidene ved bruk av minoritetsfosterhjem er nedtonet i rapporten, opplyser flere barnevernsansatte at de ikke ønsker å plassere barna i etnisk matchende fosterhjem for «kulturens del», men er opptatt av at barna bør få det best mulig – uavhengig av kultur.
Vold og sosial kontroll
Dette er bare en bitteliten flik av kunnskapen som finnes. Den negative sosiale kontrollen i de aktivt troende muslimske miljøene er også eksemplifisert i denne fagartikkelen, basert på intervjuer med muslimske fosterbarn som er plassert i etnisk norske familier. Den sosiale kontrollen er utvidet fra biologiske foreldre til å utøves fra et helt miljø. Etter beskrivelser av hvordan foreldre kontrollerer og truer, kommer også beskrivelser av det religiøse miljøet.
Empirien viser at ungdommene også forsøker å unngå kontakt med de fleste av sine muslimske venner. Aisha forteller om en muslimsk venninne som stadig påpeker hva Aisha bør og ikke bør gjøre: «du må gifte deg. Du kan ikke ha sex med noen gutter før du gifter deg […] da kommer du til helvete». Omar forteller om gruppepress fra muslimske enslige mindreårige, og sier: «‘Hvorfor du ikke går til moske, hvorfor du ikke ber?’ […] dem bare tvinger deg til å være i gruppe, jeg har ikke lyst å være en del av den gruppen».
Ukjente muslimske personer gir også uttrykk for sine meninger. Aisha forteller at hun blir tilsnakket av ukjente somaliere: «På bussen så var det sånn: ‘Din hore. Prøver du å være norsk’, og de spyttet på meg». Hun blir også kontaktet i fosterhjemmet «Jeg har fått sånn hatbrev på Facebook, hatbrev på mail […] og fra folk som bor i Somalia ‘vi skal drepe deg’». Aisha sier videre: «Visst du flytter hjemmefra […] du får en hard kamp. Altså da er det alle somaliere som hater deg».
Informantenes utsagn kan forstås som om at ungdommene utsettes for et konformitetspress fra foresatte i restriktive hjem, medlemmer av den muslimske gruppen og noen muslimske venner. Presset kan forstås å omhandle religiøs tro og praksis, hvor jentene særlig utsettes for et press som omhandler konservative kjønns- og seksualitetsnormer.
At minoritetsbarn er langt mer utsatt for grov vold vites også godt. UngVold er en skolebasert, nasjonalt representativ spørreundersøkelse blant elever i videregående skole. Undersøkelsen har vært gjennomført tre ganger: i 2007, 2015 og 2023. Vi har belyst den en rekke ganger tidligere, basert på 2015-funnene. Nå er 2023-funnene tilgjengelige, og de viser at den grove volden i innvandrermiljøene er svært vanskelig å få bukt med. Den er like omfattende som før.
Omfanget av mildere former for fysisk vold fra foreldre er samtidig på retur, mens grov vold fra foreldre er omtrent like vanlig som før.
Tallet bak «like vanlig som før» er altså at 19 prosent av barna med ikkevestlig bakgrunn utsettes for grov vold. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte.
Dropp moskeene
Rabita-moskeens merittliste bør i seg selv være nok til at Oslo kommune utviser skepsis når de leter etter fosterhjem i lokalene. En rekke terrorister har blitt knyttet til Rabita-moskeen, sist Pride-terroristen Zaniar Matapour.
Ideologien som forfektes er ganske enkelt uegnet for barn som trenger fosterhjem. Mens Venstres byråd Ferskaug har latt seg begeistre, bør hun kanskje heller lytte til advarslene fra partikollega Abid Raja? Han har grundig beskrevet tilstanden, både i bokform og i mediene. Vi kan gjengi hans korte oppsummering fra saken Islamdebatten er vunnet, men meninger er ikke realpolitikk.
Folk som går mange runder med seg selv og ender med å erkjenne at de har tatt feil er det god grunn til å lytte til. Derfor lytter da også mange når Abid Raja tar et oppgjør med islam, slik han fortsetter med i NRK Debatten torsdag.
– Islam er en forfeilet religion, passer overhodet ikke inn, samtiden har løpt fra den for lenge siden, sa Raja.
Og det er her det blir underlig. Hvorfor i all verden forsøker ikke Oslo kommune å rekruttere fosterhjem i miljøer som har fokusert på å komme seg ut av de undertrykkende moskemiljøene? Hvorfor oppsøker ikke kommunen eksempelvis LIM (Likestilling, integrering, mangfold), en ikke-statlig organisasjon som arbeider for å fremme innvandrernes deltakelse, tillit og tilhørighet til det norske samfunnet i stedet for Rabita? Hvorfor rekrutterer de ikke fosterhjem fra Ex-Muslims of Norway, en norsk organisasjon for tidligere muslimer samt ateister, fritenkere, humanister og agnostikere?
Det handler om kommunens påfallende vilje til å ikke snakke om realiteter, langt mindre forholde seg til dem. Klankulturens fysiske og psykiske kontrollregime er årsaken til at mange barn trenger fosterhjem i utgangspunktet. Da kan man ikke rekruttere nytt hjem i det samme miljøet, det er det diametralt motsatte av hva barna selv ber om og trenger. Risikoen, til tross for at det sikkert finnes gode muslimske hjem, er altfor stor.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK