Emanuelle Macron tilhørte tidligere et sosialdemokratisk parti (Parti Socialiste), men startet i 2016 sin egen tverrpolitiske bevegelse (La République En Marche! eller kortversjonen Renaissance). Ifølge Store norske leksikon var Macrons uttalte mål med bevegelsen å bryte med «den gamle politikken», og samle folk på tvers av tradisjonelle partipolitiske skillelinjer.
Hans politiske program gikk både politisk til venstre og høyre, til høyre i den økonomiske politikken og til venstre i verdispørsmål. Hans uttrykte målsettingen er et progressivt sentrumsparti, og han tar kraftig avstand fra ytre høyre.
Macron ble valgt til president i 2017. Han vant andre valgomgang med 66 prosent mot nettopp Marine Le Pen og hennes parti (som nå heter) Rassemblement National (RN). I 2022 ble Macron gjenvalgt, med 58,5 prosent, mot samme motstandere som i 2017. Men Macron og Renaissance mistet det absolutte flertallet de hadde i perioden forut.
Uforsonlige blokker
Når RN overlegent vant valget til EU-parlamentet i sommer med over 31 prosent av stemmene, mot andreplassen til koalisjonen Besoin d’Europe (bestående av Renaissance, Modem, Horizons, Parti Radical, Union des démocrates og uavhengige) med fattige 14,6 prosent, så Macron skriften på veggen. Han «tok konsekvensene» ved å utskrive parlamentsvalg i Frankrike.
Som vi omtalte da: «Det er dristig politisk spill av Macron, som har tre år igjen av presidentperioden. Det er uansett et spenstig valg Macron tar, men klarer han å bremse Le Pen? Macron vil sannsynligvis bruke de neste tre ukene til å mobilisere støttespillere mot det som fremstilles som den høyreekstreme trusselen. Det har fungert tidligere, men samtidig er ytre høyre nå mer mainstream i Frankrike enn det noen gang har vært.»
Klarte han så å bremse Le Pen og RN? Tja. Det ble ingen klar seier for verken høyre-, venstre- eller sentrumfløyen, men venstreblokken ble størst. Altså tre store uforsonlige blokker.
Nå ble gode råd dyre.
Makt
To måneder etter parlamentsvalget pekte Macron på Michel Barnier som Frankrikes nye statsminister. Barnier er tidligere fransk utenriksminister og EU-kommissær som klarte å sette sammen en ny regjering, som Macron godkjente. Det ble en mindretallsregjering av sentrum-høyre som ikke gjenspeilte resultatet av parlamentsvalget, hvor altså venstrekoalisjonen ble den største blokken. Flertallet av de nye statsrådene besto av politikere fra Macrons Renaissance og konservative politikere.
Dermed var det duket for misnøye både på ytre høyre og venstresiden, særlig ytre venstre.
Men for Macron var likevel det viktigste å holde RN så langt unna politisk makt som mulig. Samtidig ville Macron også holde venstresiden unna politisk makt. Siden Michel Barnier har hatt et rimelig greit forhold til Marine Le Pen, tenkte kanskje Macron at det var godt nok til å holde venstresiden unna. Men velgerne måtte også tilfredsstilles.
Derfor var kanskje en del av denne planen at den nye regjeringen tidlig varslet et oppgjør med «tabuene» i EUs innvandringspolitikk, mens innenriksminister Bruno Retailleau uttalte at «innvandring ikke er en fordel for Frankrike» og pekte både på kriminalitet og parallellsamfunn. Eller kanskje ideen var at slike utspill ville sette den nye regjeringen i en vinn-vinn-situasjon; velgerne ville bli fornøyd – og Le Pens parti.
Men det er ikke bare innvandringspolitikken det er uenighet om i Frankrike, for landet sliter også stort økonomisk.
Økonomien
For ikke så lenge siden ble det kjent at neste år må Frankrike redusere budsjettunderskuddet med svimlende 60 milliarder euro. Da må det må iverksettes kraftige tiltak, der regjeringen la opp til at anslagsvis 20 milliarder euro skal kreves inn i ekstra skatter og hele 40 milliarder euro i utgiftskutt for 2025, herunder en reduksjon på ca. 15 milliarder euro i trygdeutgifter.
Og det er nettopp økonomi som utløste den politiske bomben i Frankrike. For Frankrike skal vedta en finanslov for 2025, og det er en komplisert oppgave når fransk økonomi er i krise og budsjettunderskuddet er større enn hva EU tillater sine medlemsland. Det ble da også indirekte uenigheter, vesentlige eller uvesentlige, med deler av regjeringens forslag til finanslov som felte regjeringen.
Indirekte fordi bakgrunnen for mistilliten til regjeringen var at statsminister Barnier aktiverte en spesiell artikkel i den franske grunnloven (artikkel 49-3) i et forsøk på å presse neste års finanslov gjennom i parlamentet, melder DR. En aktivering av denne artikkelen betyr at regjeringen kan tvinge gjennom en lov uten avstemning i parlamentet. Men til gjengjeld kan opposisjonen iverksette en mistillitsavstemning. Og akkurat det skjedde. I mistillitsforslaget stemte 331 av nasjonalforsamlingen for og 243 mot.
Så var det skyldspørsmålet.
Problemene består
Noen hevder at uhellig allianse bestående av venstreorienterte Nouveau Front Populaire og Rassemblement National hadde konspirert mot Barnier. Andre hevder det er Le Pens skyld. Le Pen på sin side hevder det er Macrons sin skyld.
Spekulasjonene surrer og går, men det er uansett et nytt nederlag for Macron. Nå tiskes og hviskes det i de politiske korridorer om at Macron bør trekke seg, uten at så mange sier det høyt. For hvis Macron må gå ytterlige til høyre for å peke ut en ny statsminister og for å få en ny regjering, så kommer venstresiden til å sette seg på bakbeina – og motsatt.
Macron har for øvrig gjort det klart at han ikke kommer til å trekke seg. Han skal holde en tale i kveld kl. 20:00.
Men uansett hvem som styrer eller ikke styrer, så forsvinner ikke Frankrikes problemer. De tre uforsonlige store blokkene i parlamentet kan fortsette med sine politiske markeringer, men de som betaler prisen er franskmenn flest. Landet må gjøre noe med sine økonomiske problemer og de må gjøre noe med den ikke-bærekraftige innvandringen. Det har da også Macron lovet gjennom mange år.
Som vi har nevnt før har han sagt at det skal ryddes opp i den islamske separatismen og den høye ikke-integrerbare innvandringen (rundt 400.000 – 500.000 i året). Men så langt har han ikke maktet å håndtere innvandringens massive konsekvenser og heller ikke lyktes med den økonomiske kursen.
Et europeisk problem
Akkurat de samme problemene sliter et annet land i hjertet av Europa med, nemlig Tyskland. For kort tid siden sparket den tyske forbundskansler Olaf Scholz sin liberale finansministeren, som igjen betydde slutten for koalisjonsregjeringen. Og det var nettopp den politiske avskyen for det nasjonalkonservative AfD var grunnlaget for denne trepartiregjeringen. Tilbake sitter sosialdemokratene (SPD) og De grønne i en mindretallsregjering, der blir det nyvalg 23. februar.
At de to landene, som utgjør Europas største og neststørste økonomi ikke klarer å finne en bærekraftig kurs for landene sine, lover ikke godt, verken for dem selv eller for oss andre europeere.
I Tyskland, som ikke bare har Europas største økonomi, men verdens tredje største økonomi, blir det ifølge OECD ingen vekst i BNP i år, kun 0,7 prosent neste år og 1,2 prosent i 2026. Det ser ikke så veldig mye bedre ut for Frankrike, 1,1 prosent i år, kun 0,9 prosent neste år og 1,0 prosent i 2026.
Det er som Wolfgang Münchau har sagt, den tyske økonomiske modellen har kollapset. Uten å være noen ekspert, så kan det se ut som om mye av analysen av tysk økonomi kan overføres til den franske. Det samme gjelder integreringsproblemene, ikke minst med et raskt voksende islam.
I en tid med krig i Ukraina, krig i Midtøsten med skumle forgreininger, med et EU som ikke har klart å ta et grep om den illegale innvandringen, samt en kanskje forestående handelskrig, kan vi antakelig slå fast at Europa ikke blir sterkt igjen før de politiske krisene i Frankrike og Tyskland er løst. Kan vi håpe på noen løsninger fra EU? Eller vil det bare forkludre det hele mer til?
Det synes uansett dumt å ta sjansen å velge kaos i sine bestrebelser etter å holde ytre høyre utenfor makta.