Document.no publiserte 15.10.2024 mitt essay «Postmodernisme versus vitenskap, fornuft og sannhet». Flere har sagt til meg at de synes essayet var i lengste laget, og dessuten litt tungt å lese. Jeg er derfor blitt oppfordret til å lage en forkortet, delvis omarbeidet og mer lettlest versjon av essayet, og er takknemlig for tilbudet fra HRS om å publisere en forenklet utgave her.
Illusjoner
Vi lever i en tid som er mer enn normalt fiendtlig innstilt til alt som er sant, godt og vakkert. I denne artikkelen argumenterer jeg for at ulike ideologier som hører inn under sekkebetegnelsen postmodernisme, er en viktig forklaring på denne motstanden mot disse klassiske, greske idealene.
Dette burde bekymre alle oppriktige monoteister (kristne, jøder, muslimer og andre); altså alle som tror på Gud. Det burde også angå alle oppriktige humanister og andre som holder seg til sekulære verdensbilder, samtidig som de bekjenner seg til vitenskap og rasjonell tenkning.
Det sies noen ganger at postmodernisme oppsto for omtrent 60 år siden. Det er imidlertid mer korrekt å si at den er en bevegelse som for alvor fikk vind i seilene fra 1960-tallet, for som et filosofisk system, og som en ideologi, har den nemlig ligget og gjæret i intellektuelle miljøer i hvert fall siden slutten av 1800-tallet.
Mange filosofer betrakter Friedrich Nietzsche (1844 – 1900) som «postmodernismens gudfar». Han var ikke minst opptatt av ateisme, som altså innebærer at man fornekter Guds eksistens. Han var dessuten opptatt av såkalt nihilisme, som gjerne fører til at man avviser samfunnets verdier og normer, samt at man benekter eksistensen av objektive sannheter.
Det er altså ikke uten grunn at Nietzsche er kjent for sitt beryktede slagord «Gud er død». Han mente dessuten at «sannheter er illusjoner som vi har glemt er illusjoner». Tygg litt på den.
Skepsis til vitenskap
Det anerkjente oppslagsverket Internet Encyclopedia of Philosophy (IEP) forteller oss at «Blant filosofer forbindes Friedrich Nietzsche oftest med nihilisme. For Nietzsche finnes det ingen objektiv orden eller struktur i verden, bortsett fra den vi gir den.»
Hva har så Nietzsches filosofi med postmodernisme å gjøre? Ganske mye, viser det seg.
Et annet stort og anerkjent oppslagsverk, Encyclopaedia Britannica, hjelper oss å forstå sammenhengen ved å beskrive postmodernisme på følgende måte (fete typer tilføyd av meg): «En bevegelse på slutten av 1900-tallet som kjennetegnes av bredt anlagt skepsis, subjektivisme eller relativisme; en generell mistenksomhet overfor fornuften, og en sterk følsomhet overfor ideologiers rolle når det gjelder å hevde og opprettholde politisk og økonomisk makt».
Hva betyr dette i praksis? Vel, det betyr at postmodernister stiller seg tvilende eller avvisende til at vi kan ha (mer eller mindre) sikker kunnskap om noe som helst. Og de tviler på at menneskets fornuft er noe særlig å stole på. Helt spesielt fører dette til at postmodernister er skeptiske til vitenskap, særlig naturvitenskap.
De har likevel en tendens til å ha stor tiltro til resultatene som kommer fra kjønnsforskning og andre disipliner som domineres av nettopp postmoderne «forskere». Dette er selvsagt temmelig inkonsekvent, men det er da også en av fordelene med å være postmodernist – man trenger ikke være konsekvent, men kan ha et mer fleksibelt eller tøyelig forhold til sannhet og sånt.
Negativ påvirkning
Om du tror jeg overdriver når det gjelder kjønns-«forskernes» manglende etterrettelighet og svake forståelse for hva naturvitenskap er, og hva den kan fortelle oss om menneskenaturen generelt og menn og kvinner mer spesielt, anbefaler jeg den debatten jeg hadde med dem på Forskning.no om disse tingene i 2004 – 2005; se her, her, her, her og her (tre artikler av meg, og to svar fra dem).
Så vidt jeg kan bedømme, kan de neppe ha lært så mye av sin manglende evne til å svare på helt grunnleggende spørsmål den gangen, og heller ikke av dette at de falt fullstendig igjennom i NRK-serien Hjernevask fem år senere.
Men, for all del, de må gjerne komme på banen med en redegjørelse dersom det nå er slutt på «kjønnsrolleforskningens dype skepsis til naturvitenskapelige årsaksforklaringer», som to av deres frontfigurer, Anne Jorunn Berg og Beatrice Halsaa, på postmodernistisk vis i sin tid utbasunerte i Dagbladet (Kjønnsforskning – det er da ingen heksekunst, 17. juni 2003).
Postmodernismen har hatt stor og (etter min vurdering) i all hovedsak negativ påvirkning på vestlige samfunn. Her er noen postmoderne ideologer det er verdt å merke seg. I tillegg til Nietzsche kan nevnes Sigmund Freud, Max Horkheimer, Theodor W. Adorno, Antonio Gramsci, Herbert Marcuse, Jean-Paul Sartre, Jacques Lacan, Jacques Derrida, Michel Foucault, Jean-François Lyotard, Gilles Deleuze, Jean Baudrillard, Mark C. Taylor og Richard Rorty.
For ordens skyld bør det nevnes at postmodernisme finnes i flere varianter, fra moderat til sterk.
Hva skjer når sannhetssøken oppgis?
Når sannheten ikke lenger anses som noe som eksisterer, og dermed noe som kan oppdages, begynner skumle ting å skje.
For når sannhet ikke lenger betraktes som det som samsvarer med og beskriver virkeligheten, blir «sannhet» redusert til det noen med makt definerer den som.
Det betyr i sin tur at «sannhet» ikke så lett kan trekkes i tvil. Så hvis en eller annen autoritet hevder at «sannheten» er slik og slik, blir det mer eller mindre umulig å korrigere eventuelle feil i deres verdensbilde. I stedet for å ha (tilnærmede) sannheter som noe som hjelper oss å navigere i verden i all dens kompleksitet, får vi dermed «sannheter» som blir våpen i hendene på de herskende elitene.
Sannhet blir med andre ord erstattet av makt.
La oss se på noen eksempler.
Vitenskapelig hovmod og Pride
Et område der postmodernismen har hatt stor innvirkning, er alt som har med sex og kjønn å gjøre. Det jeg tenker på her, er ikke toleranse og aksept for homofile og lesbiske – det burde være en selvfølge i et pluralistisk samfunn. I mange trossamfunn er det rom for forbedring når det gjelder det å være fordømmende.
Postmodernister nøyer seg imidlertid ikke med å hevde at alle har rett til sine egne meninger, de mener også at alle har rett til sine egne fakta. LHBT-bevegelsen er ikke bare opptatt av alles rett til å elske hvem de vil; i dag er bevegelsen også svært opptatt av alles rett til å være hvem og hva de vil.
Det hevdes at kjønn er en sosial konstruksjon, at menn kan bli kvinner, og så videre og så videre. Dette budskapet proklameres stadig mer høylytt og kraftfullt, gjerne under regnbueflaggets fane. Enhver mann har rett til å være kvinne hvis han ønsker det. Og vice versa. Kjønn reduseres til en sosial konstruksjon.
Antall unge mennesker som mener at de lider av kjønnsdysfori stiger dramatisk (hva kan det komme av, mon tro?). Mange får hormonblokkere og kjønnskontrære hormoner. Jenter får fjernet brystene, og mennesker av begge kjønn gjennomgår genital kirurgi med ikke-reversible, noen ganger ødeleggende, konsekvenser.
Før vi går videre bør det understrekes at noen mennesker faktisk lider av kjønnsdysfori – noen ganger på grunn av genetiske eller kromosomale problemer, noen ganger på grunn av sosiale problemer, noen ganger av grunner vi ikke forstår (eksponering for hormonforstyrrende kjemikalier (EDC) kan i noen tilfeller være en mulighet). Slike tilstander kan være alvorlige. La oss alle sørge for at vi møter mennesker som sliter med slike problemer på en vennlig og forståelsesfull måte.
Det må likevel kunne sies at store deler av Vesten nå har erklært krig mot naturen – en krig vi er dømt til å tape. Dermed er dette nok en bekreftelse på at Vesten er suicidal. Noe av årsaken til denne sørgelige situasjonen er den sterke tilstedeværelsen av postmoderne paradigmer.
Og dette handler altså om mer enn bare de utfordringene personer med kjønnsdysfori står overfor. Det som står på spill her, er vår intellektuelle integritet – som individer, som fellesskap, som nasjoner og som sivilisasjon.
Interesserte lesere kan finne en mer inngående diskusjon av dette problemkomplekset i min artikkel «Pride-ideologien – antivitenskap satt i system».
Korona-«vaksiner» basert på mRNA-teknologi
Verden lider fortsatt under konsekvensene av Covid-pandemien. Vi har en stund nå hatt tilgang til mRNA-baserte «vaksiner», men de er verken så trygge eller så effektive som man opprinnelig påsto eller håpet. Hva er den fulle og hele sannheten om disse «vaksinene» (som er å betrakte som eksperimentell genterapi basert på mRNA-teknologi)? Det er dessverre vanskelig å si. Jeg har likevel blitt svært skeptisk, og angrer på at jeg tok imot to skudd i 2021.
Vaksineleverandørene er opptatt med å håve inn milliarder av dollar i profitt og vi kan ikke stole på at de forteller oss hele sannheten om disse tingene. WHO og WEF er sterkt påvirket av vaksineleverandørene, og har også sine egne agendaer, antydet av slagord som f.eks. The Great Reset eller New World Order, så de er helt åpenbart opptatt av mer enn bare vår helse.
Våre politikere og medier gjør som regel som WHO, WEF og andre sier, og sannhet står uansett ikke alltid øverst på deres prioriteringsliste, så de er heller ikke helt til å stole på. Mange forskere og helsepersonell advarer mot langtidsvirkningene av massevaksinering, men de ser ikke ut til å bli lyttet til slik de burde. Og det kommer stadig nye rapporter om alvorlige bivirkninger av mRNA-baserte «vaksiner».
Å vite med sikkerhet hvem som har rett og hvem som tar feil, er for de fleste av oss uoppnåelig, og det vil uansett kreve mange timer med nøye studier av argumentene som brukes. Ting hadde vært radikalt annerledes om alle hadde vært opptatt av å snakke sant hele tiden, men slik er det dessverre ikke.
Klimaforskning
Kan vi stole på det IPCC og klimaforskerne forteller oss? Kan vi stole på at mediene gir oss et sannferdig bilde av situasjonen? Det er mange av oss usikre på, nettopp fordi så mange forskere og mediefolk er påvirket av postmodernistisk ideologi og tankesett. Det er alvorlig, for spørsmål om hva som påvirker klimaet vårt mye eller lite (solens utstråling, klimagasser, snø og is som reflekterer sollyset, m.m.) er viktig.
En interessant bok som bidrar til å belyse dette problemkomplekset er «Usikker Vitenskap – hva klimaforskningen sier og ikke sier, og hvorfor det er viktig», av den verdenskjente klimaforskeren Steven E. Koonin.
Jeg er klar over at Koonins bok har fått negative anmeldelser av noen forskere på feltet, men mistanken om at hans kritikere overdriver, er vanskelig å kvitte seg med. Hvorfor det? Fordi de er en del av en klimabevegelse som for flere år siden bestemte seg for at «vitenskapen er tilstrekkelig avgjort», og at vi derfor bør slutte å stille kritiske spørsmål.
Dette er en oppskrift på mistillit i befolkningen, særlig i en postmoderne tid der «vitenskap» eller «forskning» rutinemessig misbrukes for å fremme politiske og ideologiske mål.
Problemer både på høyre- og venstresiden
Historisk sett har postmoderne tenkemåter og argumentasjon vært mest utbredt på venstresiden, men også høyresiden har blitt besmittet.
Når enkelte politiske partier og deres toppfolk har for vane å bedra, overdrive visse fakta og skjule andre, samt på alle mulige måter opptre uten intellektuell integritet, kan konkurrerende partier lett føle seg fristet – eller til og med berettiget – til å benytte seg av lignende taktikker.
Alle som bryr seg om demokrati, frihet, menneskerettigheter og andre viktige aspekter ved et sunt samfunn, bør være klar over at postmodernismen i praksis undergraver alle slike verdier.
For når sannhet erstattes av følelser, antipatier, sympatier og ideologiske preferanser, svekker vi en uhyre viktig egenskap, nemlig samfunnets evne til å korrigere seg selv.
Listen over beklagelige utviklingstrekk i Vesten er lang. Våre skoler, høyskoler og universiteter domineres av politisk korrekthet. Noen av våre demokratier rives mer og mer fra hverandre av en stadig økende polarisering (særlig USA). Mediene våre er ikke alltid sannferdige, for å si det forsiktig. Politikerne våre er mer opptatt av popularitet og følelser enn av vitenskap og fakta. Og så videre og så videre. I alle disse tilfellene, og i mange andre, er postmodernismen – direkte eller indirekte – medskyldig.
Helbredelse for vår sivilisasjon
Postmodernister liker å påpeke at flere perspektiver kan være relevante i en gitt sak, hvilket i og for seg greit. Men det betyr ikke at alle perspektiver er like gyldige eller like relevante, eller at det ikke finnes noen objektiv sannhet. Det er her uærligheten kommer inn i bildet, og der noen føler seg berettiget til å fortelle halvsannheter eller til og med direkte løgner.
Hvis ikke den vestlige verden innen rimelig tid får orden i eget hus, vil frihet og andre goder vi i dag tar for gitt, kun være et fjernt minne for mange av oss.
Min vurdering er at det er her det postmoderne Vesten virkelig har sporet av. Som fellesskap, som nasjoner, som sivilisasjon, verdsetter vi ikke lenger sannheten. Resultatet er tragisk. Og vi har bare sett begynnelsen.
Det postmoderne Vesten har ingen fremtid. Om det vil ta mer enn et århundre eller mindre enn et tiår før det blir store omveltninger, er vanskelig å si. Men la det ikke være noen tvil; det er bare et tidsspørsmål før fundamentale endringer vil tvinge seg frem.
Hvorfor det? Fordi dagens utgave av den vestlige sivilisasjon ikke er bærekraftig, noe vi kan fastslå med 99,99 prosent sikkerhet, siden vi ikke lenger reproduserer oss selv. Og alt som ikke er bærekraftig, vil – med logisk nødvendighet – før eller siden bli erstattet av noe annet. En viktig, bakenforliggende årsak til vår stadig mer desperate situasjon er innflytelsen fra postmodernismen, som er i ferd med å ødelegge Vesten innenfra.
Hva kommer etter det postkristne, postmaskuline og postmoderne Vesten? Det er vanskelig å si, og ulike deler av Vesten kan ende opp med å gå i ulike retninger. Her og der kan det komme høyreorienterte, venstreorienterte eller andre revolusjoner. En annen mulighet er at fundamentalistiske utgaver av islam kommer til makten. Ingen av disse alternativene virker attraktive på meg, og i det siste tilfellet står vi overfor den ironiske og paradoksale mulighet at postmodernisme baner vei for premodernisme.
Merk at et essay med tittelen «Demografisk selvmord i det postmaskuline Europa» snart vil bli lagt ut på iNyheter.no. Der går jeg grundigere inn på årsakene til at Europa er på vei mot demografisk kollaps. Essayet vil etter planen publiseres en av de nærmeste dagene.
Konklusjoner
Som samfunn og enkeltmennesker trenger vi å gjenoppdage de sanne verdiene i livet, og vi kommer langt om vi kan enes om de klassiske greske verdiene som ikke minst forbindes med Sokrates og Platon, nemlig sannhet, godhet og skjønnhet.
Dette er noe som burde forene både religiøse og sekulære mennesker.
Monoteistiske lesere – enten man kaller seg jøde, kristen, muslim og/eller noe annet – oppfordres til å vende seg bort fra uærlighet og ønsketenkning, som jo er fullstendig på kollisjonskurs med både det gamle og det nye testamentet, samt Koranen. Selvsagt bør troende gjøre sitt beste for å leve opp til sin religions idealer om å være sannhetssøkende.
På samme måte oppfordres også sekulære lesere – enten de kaller seg ateister, agnostikere, humanister og/eller noe annet – til å vende seg bort fra uærlighet og ønsketenkning, og i stedet være sannhetssøkende. I denne sammenheng vil jeg henlede oppmerksomheten på den verdensberømte ateisten Richard Dawkins og hans klassiske artikkel Postmodernism disrobed.
La oss minne oss selv på dette: Alle mennesker av god vilje, enten de er religiøse eller sekulære, bør være opptatt av sannhet i sin alminnelighet – å snakke sant, å søke sannheten, og å anerkjenne og respektere sannheten uansett hvor vi møter den – selv når det er utfordrende eller smertefullt.
La oss alle anstrenge oss for at våre liv i størst mulig grad preges av sannhet, godhet og skjønnhet. De siste 100 årene av Vestens historie viser at postmodernismen står i motsetning til disse verdiene. Ethvert oppriktig menneske bør derfor nærme seg postmodernismen med skepsis, for å si det forsiktig.
Denne artikkelen er en forkortet, forenklet og delvis omskrevet versjon av essayet «Postmodernisme versus vitenskap, fornuft og sannhet», som ble publisert på Document.no 15. oktober 2024. Om du ønsker å gå litt mer i dybden på de spørsmålene som er behandlet ovenfor, bør du lese det noe grundigere essayet fra oktober.
Referanser og videre lesning
Mustafa Akyol, Reopening Muslim Minds: A Return to Reason, Freedom, and Tolerance (St. Martin’s Essentials, 2021).
Pope Benedict XVI & Peter Seewald, Dictatorship of Relativism, Catholic Education Resource Center, 2010.
Britannica, Postmodernism.
Lawrence Cahoone (ed), From Modernism to Postmodernism – an anthology (Blackwell Publishing, 2003).
Noam Chomsky, Po-mo and its contribution to activism et al (1995).
Richard Dawkins, Postmodernism disrobed, Nature, 09.07.1998, vol. 394, pages 141 – 143).
Daniel C. Dennett, Dennet on Wieseltier v. Pinker in the New Republic: Let’s Start With A Respect For Truth (Edge, 2013).
Khaled Abou El Fadl, The Great Theft: Wrestling Islam from the Extremists (HarperOne, 2007).
René Guénon, The Crisis of the Modern World (Indica Books, 1999, 2007).
Jonathan Haidt, The Righteous Mind: Why Good People Are Divided by Politics and Religion (Allen Lane, 2012).
Jonathan Haidt, Why the past 10 years of American life have been uniquely stupid (The Atlantic, 11.04.2022)
Jacob Hess, Jonathan Haidt: We are on a path to ‘catastrophic failure’ of our democracy if we don’t change (Desert News, 06.06.2022).
Alister McGrath, The Great Mystery: Science, God and the Human Quest for Meaning (Hodder & Stoughton, 2017).
Siddhartha Mukherjee, The Gene: An Intimate History (Scribner, 2016).
Abdal Hakim Murad, Commentary on the Eleventh Contentions (The Quilliam Press, 2012).
Abdal Hakim Murad, Travelling Home: Essays on Islam in Europe (The Quilliam Press, 2020).
Steven Pinker, The Blank Slate – The Modern Denial of Human Nature (Penguin Books, 2002).
Ziauddin Sardar, Desperately Seeking Paradise: Journeys of a Sceptical Muslim (Granta Books, 2004, 2005; see in particular page 290).
Roger Scruton, Fools, Frauds and Firebrands – Thinkers of the New Left (Bloomsbury Continuum, 2019). Også tilgjengelig i norsk oversettelse.
David Smith, Is the US really heading for a second civil war? (The Observer, 09.01.2022).
Alan Sokal & Jean Bricmont, Intellectual impostures: postmodern philosophers’ abuse of science (Profile Books, 2003).
Ole Jørgen Anfindsen er forfatter og pensjonert lektor.