Søndag publiserte regjeringen en uttalelse fra utenriksminister Espen Barth Eide om siste utvikling i Syria.
Vi er vitne til dramatiske scener i Damaskus. Assads regime har vært et av de mest undertrykkende i nyere historie. Over en halv million mennesker antas å være drept i den brutale borgerkrigen.
Situasjonen er uoversiktlig og det er mange krefter i spill. Det er positivt at det har vært så lite blod og vold de siste dagene. Nå er det svært viktig med en fredelig overgang og å få på plass en inkluderende politisk løsning. Den syriske befolkningen fortjener en bedre fremtid.
Skal man være litt ond er det ikke vanskelig å se for seg at Eide i sitt stille sinn tenker på privatfly, røkelaks og Soria Moria-opphold for Hay’at Tahrir al-Sham (HTS), gruppen som har ledet opprøret mot al-Assad. Nå skal menneskerettigheter og diplomatisk innsats få fullt fokus, norsk paradegren som det er.
Positivismen har også vært stor i hjemlige medier gjennom helgen. NRK har intervjuet sekulære, godt integrerte syrere i Norge, og de store avisene har på forventet vis vinklet nyhetssakene sine på anti-israelsk maner, preget av manglende kunnskap og stor vilje til å jakte forklaringsmodeller som passer deres egen ideologiske overbevisning.
Søndag ble dette også kommentert av en israeler her i Norge.
Israels tilnærming til styrtingen av al-Assad-regimet er langt mer realitetsorientert enn den norske troen på fred og forsoning mellom Syrias store antall ulike folkegrupper. Hva skulle Israel gjort? Latt opprørerne begynne å slåss om de kjemiske våpnene al-Assad satt på og i neste omgang latt seg angripe?
Salafist-jihadisme
Skal man foreta en realistisk analyse av hva som vil utspille seg videre i Syria, er det sannsynligvis mer treffende å se på historiske fakta enn å se verden gjennom norske mediers briller.
Mens Eide er glad for at det har vært så lite blod (sic), er det verdt å se på gruppen som nå skal lede arbeidet om å få på plass nytt styre i Syria.
HTS er sterkt ideologisk forankret i salafist-jihadisme, en ekstrem tolkning av islam som legger vekt på implementering av sharialov og opprettelsen av en islamsk stat. Selv om gruppen har hevdet å være uavhengig fra al-Qaida, deler den mange av de samme grunnleggende ideologiske prinsippene.
Gruppen har den siste tiden forsøkt å balansere sin jihadistiske agenda med en mer pragmatisk tilnærming i et forsøk på å bli sett som en legitim aktør i den syriske opposisjonen, og nå har de altså lykkes. Historisk sett er det likevel ingen grunn til å tro at landet nå skal bli noen roens oase i Midtøsten.
Fra fransk koloni til al-Assad-styre
Etter det osmanske rikets fall ble Syria tildelt Frankrike som mandat under Folkeforbundet i 1920.
Frankrike delte Syria inn i mindre enheter basert på religiøse og etniske linjer, blant annet en alawittisk stat (Latakia) og en drusisk region (Jabal al-Druze). Dette forsterket splittelsen mellom ulike grupper. Syriske nasjonalister motarbeidet det franske styret gjennom opprør, som det store opprøret i 1925-1927. I 1946 oppnådde Syria full uavhengighet etter at franske styrker trakk seg ut.
Etter uavhengigheten var Syria preget av politisk ustabilitet, med hyppige militærkupp og maktskifter. I 1958 slo Syria seg sammen med Egypt i Den forente arabiske republikk, men unionen kollapset i 1961. Baath-partiet, som hadde en ideologi basert på arabisk sosialisme og panarabisme, tok makten i 1963.
I 1970 tok Hafez al-Assad, som var alawitt og offiser i luftforsvaret, makten gjennom et kupp. Han styrket sin posisjon ved å etablere en sterk sikkerhetsstat, sentralisere makten og legge vekt på lojalitet fremfor ideologi i statsapparatet. Alawittene, en liten religiøs minoritet (ca. 10-15 % av befolkningen), fikk en uforholdsmessig stor innflytelse, særlig i militæret og sikkerhetstjenesten.
Hafez al-Assad døde i 2000, og sønnen Bashar al-Assad overtok makten. Han arvet en stat med sterk kontroll, men også underliggende sosiale og økonomiske spenninger. Under Bashar har regimet fortsatt å bruke sekteriske allianser for å sikre makten, samtidig som landet ble mer økonomisk liberalisert, noe som skapte økte økonomiske ulikheter.
Minoriteters situasjon under al-Assad-styret
Til tross for at alawittene, Bashar al-Assads religiøse gruppe, har hatt en privilegert stilling i statens maktapparat, er det generelt utfordrende å være minoritet i Syria:
Sekterisme og favorisering er alletids tilstedeværende i Syria. Alawittenes dominans i militæret og regjeringsapparatet har ført til mistillit mellom grupper. Dette forverret spenningene med majoritetsbefolkningen, som hovedsakelig er sunnimuslimer og kan bidra til å forklare hvorfor maktovertakelsen nå gikk så raskt.
Kristne har historisk sett hatt en viss grad av beskyttelse under Baath-styret, men de er ofte utsatt for trakassering i kaotiske perioder, og det er ikke uten grunn det meldes om at den kristne minoriteten frykter hva som skal skje framover.
Videre har man drusere og kurdere som både er marginalisert og diskriminert. Kurderne har spesielt kjempet mot undertrykkelse, inkludert tap av statsborgerskap for mange på 1960-tallet.
Politiske og økonomiske realiteter i Syria blir, som i andre land i regionen, forverret i krigstider, og når sekteriske grupper mobiliseres blir minoritetenes situasjon i beste fall verre.
Syrisk historie fra det franske mandatet til al-Assad-styret er preget av kolonial splitt-og-hersk-politikk, politisk ustabilitet og autoritært styre. Minoriteter har hatt en utfordrende situasjon, selv under et regime ledet av en minoritetsgruppe, på grunn av sekterisme og maktmisbruk. IS’ fremvekst i Syria illustrerer hvordan politisk kaos og sekterisk konflikt kan skape grobunn for ekstremisme – og dette er nær historie.
Framveksten av IS i Syria
IS har røtter i al-Qaida i Irak, som ble dannet etter den amerikanske invasjonen i 2003.
Under den syriske borgerkrigen, som begynte i 2011, utnyttet IS kaoset for å ekspandere fra Irak til Syria. Den syriske statens svekkelse skapte et maktvakuum, spesielt i østlige og nordlige områder. IS spilte på sekteriske spenninger, særlig mellom sunnimuslimer og alawittregimet.
IS kontrollerte olje- og gassfelt i Syria og brukte inntektene til å finansiere sin krigføring. IS tiltrakk seg utenlandske krigere gjennom en sofistikert mediestrategi som kombinerte brutalitet og visjoner om en «islamsk stat.»
I 2014 erklærte IS et kalifat med Raqqa som hovedstad. Internasjonale koalisjoner, kurdiske styrker, og syriske regjeringsstyrker drev IS tilbake. Etter 2019 mistet IS sitt territorielle kalifat, men gruppen fortsatte som en undergrunnsorganisasjon. Når tusenvis av fanger nå er sluppet ut av syriske fengsler, er mange av fangene nettopp IS-krigere.
Fremveksten av den islamistiske gruppen Hay’at Tahrir al-Sham (HTS) i Syria
Hay’at Tahrir al-Sham (HTS), som på arabisk betyr «Organisasjonen for frigjøring av Levanten,» er en islamistisk militant gruppe som har spilt en sentral rolle i borgerkrigen i Syria. Gruppens utvikling og framvekst er nært knyttet til krigens dynamikk, radikaliseringen av opprørsbevegelsen, og konkurransen mellom ulike jihadistiske aktører.
HTS har sine røtter i Jabhat al-Nusra (Nusrafronten), som ble etablert i 2012 som en gren av al-Qaida i Syria. Nusrafronten ble dannet av Abu Mohammad al-Julani, en erfaren jihadist som hadde bånd til al-Qaida i Irak. Gruppen fikk raskt oppmerksomhet på grunn av sine effektive militære operasjoner og sin evne til å etablere kontroll over territorium i samarbeid med andre opprørsgrupper.
I 2016 kunngjorde Nusrafronten en formell løsrivelse fra al-Qaida og tok navnet Jabhat Fatah al-Sham (Fronten for Levantens erobring). Denne løsrivelsen ble forklart som et forsøk på å øke aksepten blant andre opprørsgrupper og den syriske befolkningen, men mange eksperter mente det først og fremst var et taktisk trekk for å styrke sin posisjon.
I januar 2017 ble HTS formelt dannet gjennom en sammenslåing av flere jihadistiske grupper og opprørsgrupper. Denne sammenslåingen ble ledet av Abu Mohammad al-Jolani, som fortsatte som den de facto lederen for HTS. Målet var å samle de ulike jihadistiske fraksjonene under en paraply og styrke kampen mot Assad-regimet og rivaliserende opprørsgrupper. Når Dagbladet omtaler al-Jolani denne helgen, beskriver de ham som «tilpasningsdyktig», og joda, det er han nok. Noen inkluderende fredsleder er han dog neppe.
Med terror mot fred?
HTS er blitt ansett som en terrororganisasjon av flere land, inkludert USA, Russland, og Tyrkia. Dette har gjort gruppen til en sentral målskive i både russiske og syriske regjeringsstyrkers militære operasjoner. Samtidig har Tyrkia, som har strategiske interesser i Nord-Syria, forsøkt å samarbeide med HTS. I intervju med NRK sa utenriksminister Eide søndag at han la merke til at USA har nedtonet fokus på terror-klassifiseringen av gruppen, samtidig som han åpnet for at sanksjonene mot Syria på sikt kan kunne løftes. Vi lever sannelig i spennende tider.
I samtale med vår veterankontakt fra etterretningstjenesten i helgen, sier han følgende:
– Det er mange som sitter med IOUs som de vil cashe inn i Syria («I owe you» – står i gjeld til noen, min anm.). Hadde ikke forventet en slik utvikling så tett opp til at Biden byttes ut med Trump, men dette endrer både farge og smak i politikken i regionen. Så mye er i alle fall sikkert.
– Jeg får litt flashback tilbake til den tiden Røde Khmer frigjorde Kambodsja. Det er ikke utenkelig at vi får en krysning av Kambodsja og Libya. Å tro på «instant democracy» i Syria er som å tro på nissen.
Et notat fra Landinfo kan gi samme bekymring. Notatet beskriver hvordan innrullering i det syriske, arabiske forsvaret foregikk mens al-Assad fremdeles var diktator i Syria, og illustrerer hvor klan- og grupperingsbasert hele landet i realiteten er (mine uthevinger i teksten).
På tross av at landet har vært i krig i flere år, ligger disse prosedyrene stadig til grunn for det enhver syrisk 18-årig mann må forholde seg til på en eller annen måte. I de tilfellene der vi har informasjon som kan tyde på at prosedyrene ikke blir fulgt, eller der praksisen rundt dem er forandret, har vi indikert dette.
En overgripende utfordring når slike prosedyrer skal beskrives, er den voldsomme korrupsjonen som gjennomsyrer hele Syria, inkludert hæren. På slutten av dette notatet nevnes derfor muligheten for å la seg innrullere i en av de regimelojale militsene som et de facto alternativ til innrullering i den regulære hæren.
Militser som fremdeles er tro til al-Assad, militser som har samarbeidet for å felle al-Assad, kristne, drusere, alawitter, kurdere og en saus av salafistisk jihadisme i et eneste stort felles «vi»?
Den beste predikatoren for å spå om framtiden er å se på fortiden. Alt kan skje i Syria, men noen fredelig forsoning er det aller minst sannsynlige alternativet. Er det ingen som husker den arabiske våren? Høyst sannsynlig er det Israel som har den smarteste tilnærmingen til det som skjer: Bedre føre var.