Vi omtalte onsdag den ekstremt høye innvandrede kriminaliteten som avdekkes i SSBs nye tall – tall som er hentet ut på bestilling fra Frp, ikke på SSBs eget initiativ.
Ser vi på siktelser for menn 15-24 år bosatt i Oslo per 1.000 innbygger på en del enkeltland, fremkommer det også klare forskjeller:
(…) Hele 1.947 siktelser handler om vold og mishandling, hvor også samtlige land er representert. Dette er stygge tall, med Somalia er på topp, fulgt av Etiopia, Irak og Eritrea. Blant øvrige bosatte (altså uten innvandringsbakgrunn) er det 32 siktelser per 1.000 for vold og mishandling.
Blant alle former for kriminalitet er det vold og mishandling som har størst konsekvenser for ofrene og derfor i størst grad bør forsøkes forebygget. Forsøkene på forebygging er mange, med realpolitiske konsekvenser for hvordan man utøver faget sitt enten man jobber i barnehage, barnevern, skole, fritidsklubb, politiet eller andre steder der man møter barn og unge.
Gjennomgående i Norge er det sosialpedagogisk tilnærming som gjelder. Omsorgsfokuset er så sterkt at det til og med er førende for politiet, som i sitt overordnede ansvar og mål har som oppgave å «gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig».
Det er ikke lenge siden vi belyste årsakene til voldskriminell adferd.
Lav arbeidsdeltakelse, dårlige skoleresultater og høy kriminalitet er langt på vei utslag av ukultur. Ikke bare av innvandrernes medbragte ukultur, men av samfunnets politiske ukultur. To minus blir ikke alltid pluss, og ettertrykkelig blir det ikke god kultur av klanmentalitetens angstbiterske møte med ettergivende norske politiske frelserkomplekser.
(…) Når man gjennomgående velger å se bort fra at lav intelligens korrelerer sterkt med kronisk voldskriminalitet, er man dømt til å mislykkes dersom man tror man kan endre adferden ved å være snill og forståelsesfull og følelsesfokusert, om så all omsorgen skal utøves ved fotfølging. Det er skivebom fordi målgruppen ikke er i stand til å ta imot eller bruke alt føleriet på en hensiktsmessig måte.
Se hva de oppsøker når de får velge; de oppsøker harde, brutale miljø med enkle spilleregler. Det er fordi det er forståelig for dem.
De reflekterer ikke, men de tar instruksjoner og forholder seg til enkle «sannheter» om hvem som er snill og slem, hvem som er dum og smart. Gatas justis er unyansert og konkret, ikke nyansert og kompleks og med krav til emosjonell innlevelse.
Retorikken som ødelegger politikken
Overrepresentasjonen på voldskriminalitet er for oppadgående, viser de nye tallene, men det er all grunn til å anta at samfunnets evne til å håndtere og motvirke denne utviklingen samtidig er for nedadgående.
Det utøves politisk forvirring på en rekke arenaer, der relativisering og begrepsutvanning er direkte ødeleggende. Et begrep som har fått stor popularitet den siste tiden er fascisme. Et eksempel på bruk av begrepet kan man finne ved å lese forfatter og seksjonsleder i LO, Jonas Bals, som tror at fascismen finnes nær sagt over alt. Da Agenda Magasin forrige måned publiserte hans Hvorfor vokser fascismen?, kunne man lese at «Når folk er redde og engstelige for framtida, er det som bensin på fascismens bål».
Noe av det som gjør diskusjoner om fascisme vanskelige etter 1945, er at ordet «fascisme» fra da av sjelden er blitt tatt i bruk av fascistene selv. Årsaken til det var enkel: Begrepet ble forbundet med ondskap, folkemord og brutalitet, og i de tidligere tyskokkuperte områdene ble de i tillegg identifisert med fremmedstyre, unasjonale holdninger og landsforræderi.
Siden da har de fleste fascister derfor foretrukket andre begreper, som enten kan vekke positive assosiasjoner (nasjonalist, patriot, nasjonalkonservativ), framstå som nyskapende og innovative (identitær, alt-right), eller vekke følelser av trygghet og orden (tradisjonalist, nykonservativ).
Slike eufemismer, altså forskjønnende ord og begreper, bør etter mitt syn ikke overtas ukritisk. Selv om de kan fange opp en reell ideologisk utvikling, har de nesten alltid også et element av maskespill ved seg. Derfor trenger vi språklig og analytisk presisjon, bygget på historisk kunnskap.
Bals foretar en tankeøvelse der det er fascistisk å gjøre seg tanker om behov for tydeligere ledelse og politisk grensesetting. Det er effektivt, dessverre, ikke minst for de fagfeltene som er førstelinje i møte med voldskriminelle; de sosialfaglige arenaene. Hvem vil vel bli oppfattet å være fascist? Svaret er antakelig ingen, men Bals viser til fulle hvordan man kan endre ord og holdningers betydning til det knapt gjenkjennelige. Tydelig ledelse har selvsagt ingenting med fascisme å gjøre, men påstås det tilstrekkelig mange ganger, er det mange som står klare til å tro på det likevel.
«Språklig og analytisk presisjon, bygget på historisk kunnskap» er mektige ord, men Bals misbruker dem.
Staten kan vite – med empiri og statistikk – at ettergivenhet i møte med følelsesladde særkrav gir negative konsekvenser, men politikerne er som dårlige barneoppdragere. De tør ikke sette grenser. Påstander om fascisme gjør grensesetting og krav til innvandrermiljøene enda vanskeligere. Når ledelse, samfunnsvern og krav justeres retorisk til å tilsvare en form for ekstremisme, er det nødt til å gå galt.
Autorativ og autoritær er begreper som likner på hverandre, men ikke har samme betydning. Begrepsutvanningen gjør at man tror all ledelse er noe negativt.
Ledelse er likeverd i praksis
I SSBs tallmateriale kommer det tydelig fram at enkelte innvandrergrupper er hyperkriminelle. Somaliere, etiopere, irakere og eritreere kommer alle fra voldskultur. De vokser opp i et voldsregime i hjemmet og utøver vold ute. Vi har skrevet om fenomenet i en talløs rekke saker – dette er etablert kunnskap i ethvert fagmiljø.
Menneskene er forskjellige, og det er nettopp derfor vi har behov for tydelig lovverk – eller grensesetting om du vil.
Konsekvensene av ettergivelse er store og negative – både for staten og for de oppvoksende voldskriminelle. Ettergivelse gir – som foreldres ettergivelse overfor barn – den forutsigbare effekten at kriminaliteten øker. Dersom grensen for hva som er tillatt blir bevegelig, blir trykket fra dem som ønsker fokus fra påstått «fascisme», rasime og øvrig ekstremisme større og større, og man opprettholder et fryktelig system der man ikke bare opprettholder innvandret vold, men parallelt gjør vårt eget samfunn mer utrygt.
Når man registrerer at enkelte innvandrergrupper motsetter seg integrering og roper opp om hets og diskriminering, bør den politiske alarmen gå. Den politiske alarmen bør tilsvarende gå når det anses stuerent å omtale nødvendige innstramminger som fascisme. Tydelig ledelse er det motsatte av fascisme. Tydelig ledelse er autorativt, ikke autoritært. Påpekning av behov for politisk innstramming er ikke et minne om fascismens og nazismens framvekst på 1930-tallet, tvert imot er det et behov fundert i likeverd. Som vi påpekte i saken Man kan ikke vedta å fjerne sorg og smerte:
Likeverd handler ikke om ettergivelse, men om at den sterkeste – her staten – må bruke kunnskap om at integrering gir større arbeidsdeltakelse, mindre familievold, lavere kriminalitet og større mulighet for å lykkes. Ettergivelse gir det motsatte, og i årtier har myndighetene valgt å «dele ut godteri» i stedet for å sette grensen.
Selv om vi mennesker har likeverd, betyr ikke det at vi har lik makt, lik kunnskap eller lik autoritet. Vi er ikke jevnbyrdige, det finnes en logisk og organiserende maktforskjell mellom foreldre og barn, lærer og elever og stat og interessegrupper. Maktfordelingen mellom mennesker som har likeverd innebærer både ansvar og omsorg – den sterkeste må ville den svakeste godt. Den sterkeste må være større, sterkere og snill.
Tydelig ledelse
All verdens fritidsklubber, inkluderende samarbeid med moskemiljøer, innføring av krenkeparagrafen i skolen, kultursensitivitet i barnevernet, fokus på påståtte mikroaggresjoner og systemisk rasisme virker mot sin hensikt. Tallene forteller det ikke bare, tallene skriker det.
På samme måte som foreldre må lede sine barn, må samfunnets sanksjonssystemer rekalibreres for å håndtere en voldelig, kriminell, innvandret virkelighet.
Forskning viser at barn som vokser opp med autoritativ oppdragelse har bedre psykisk helse, sosial kompetanse og akademiske prestasjoner sammenlignet med barn oppdratt med autoritær (strengt og kaldt) eller ettergivende (uten grenser) stil. Oppdragelsesstilen gir barn en sunn balanse mellom selvstendighet og veiledning. Diana Baumrind, en pioner innenfor området, fremhever at denne stilen leder til bedre selvfølelse, emosjonell stabilitet og høyere akademisk prestasjon hos barn, uavhengig av sosial bakgrunn.
Kunnskapen bør overføres til politikken og legge føringer for forebyggings- og integreringsarbeid. Man må stille krav til foreldrene, man må begrense innvandring, barnevernet må drive oppsøkende virksomhet i risikogrupper, tydelige regler og forventninger må gjelde i klasserommet så vel som i rettsapparatet. En politikk basert på «likeverd» mellom lærere og elever har svekket lærernes rolle som autoriteter, på samme måte som «likeverd» mellom voldsutøver og voldsoffer har svekket samfunnets regulerende rolle. SSBs tall er i realiteten tall som handler om ettergivende norsk sosialpolitikk. Den funker ikke og det er langt fra fascisme å avskaffe den.