For at det er politikken folk rømmer fra når Ap seiler videre nedover på meningsmålingene, er det vel ikke lenger tvil om utenfor Aps egne kontorer. Men det er noe mer, og nå illustrerer avtroppende partisekretær Kjersti Stensengs uttalelser det til fulle. Det er ikke bare politikken som oppleves urimelig av folk flest, det er også en arrogant framstilling av siste års skandaleavganger i partiet.
Posisjoner…?
I morgenens Politisk kvarter på NRK var avgående Stenseng på plass for å besvare spørsmål:
– Anniken Huitfeldt, Ingvild Kjerkol og Hadia Tajik har måttet gå av… Anette Trettebergstuen… Har det gått litt for kjapt?
– Jeg vil si at det er jo ofte ikke sakens alvor som nødvendigvis er hovedårsaken til at du må gå av når slike ting skjer, det er nettopp stormen rundt det som gjør at det blir for vanskelig å stå i det, enten det er for den enkeltpersonen eller det er for et parti.
– Har du sagt til Jonas Gahr Støre at nå er du for rask på avtrekkeren?
– De diskusjonene vi har hatt om enkelte saker skal ikke jeg si noe om her, men nå prater jeg egentlig om et problem i politikken generelt, som også gjør at mange får brutale og harde fall, som ofte ikke står til det som er saken deres. Men tilbake til spørsmålet ditt, ja, jeg tror alle politiske partier må bli flinkere til å ta vare på folk om de går ut av en posisjon, for partiet trenger folk i andre posisjoner, så er vi først og fremst en stor medlemsorganisasjon der vi trenger folk til å bidra i ulike posisjoner, men politikken er brutal, du får tilliten din for en avmålt periode også er det demokratiet som bestemmer om du skal få bli med videre.
– Ja, da har du nevnt #metoo-sakene som den vondeste og vanskeligste perioden. Trond Giske, som brøt partiets retningslinjer for seksuell trakassering, han har kommet tilbake?
– Ja, Trond Giske han fikk jo veldig sterke reaksjoner etter den #metoo-perioden, han mistet de vervene han hadde i partiet. Så er det jo Trøndelag Ap som har nominert Trond til Stortinget nå, og slik fungerer partiet og partidemokratiet at det er de ulike fylkene som nominerer sine kandidater til Stortinget. Det må vi ha full respekt for, det er ikke slik at partiledelsen kan diktere alt som skjer i et parti, men ja, det har vært mange saker som har vært splittende og vanskelig for enkeltpersoner og det å bygge laget og akseptere sidemannen sin og være et lag som klarer å bygge fellesskap er en utfordring for Ap og for alle politiske partier, fastslår Stenseng.
Bryter velgernes tillit
Og her blir det virkelig underlig. For på den ene siden skal det som av folk flest anses som grove tillitsbrudd føyses vekk som «ikke egentlig en sak», mens det som har vist seg å stort sett være dårlig sjekkeevner og manglende dømmekraft, som i Giskes tilfelle, strengt tatt burde underlagt seg partiledelsens vilje dersom Stenseng hadde fått det som hun ville.
Det prinsipielle blir så vanskelig for Ap at det blir ugjennomførbart. Og lite understreker det bedre enn Stensengs merkelige påstander om at «politiske partier må bli flinkere til å ta vare på folk om de går ut av en posisjon, for partiet trenger folk i andre posisjoner». Må man virkelig ta så iherdig vare på folk som bryter velgernes tillit? Er det virkelig behov for disse menneskene i andre sentrale posisjoner?
Det logiske svaret er nei – og folk ser det.
Vi kan ta et eksempel. Trettebergstuens fratredelse kan og bør forsvares ut fra sakens alvor og politiske implikasjoner, men forskjellen i behandlingen mellom henne og Tonje Brenna er vanskelig å forklare uten å trekke inn interne maktforhold i Arbeiderpartiet. Dette illustrerer ikke bare behovet for større konsistens i håndteringen av habilitetsbrudd for å opprettholde offentlighetens tillit, det er et tydelig bilde på et parti som har gått seg vill i særbehandling av enkelte partimedlemmer.
Når Stenseng, etter å ha varslet sin egen avgang, samtidig bagatelliserer alvorlige regelbrudd, er det mer et spill om makt og maktfordeling etter prinsipper om de vonde følelsenes utviskende kraft, enn en virkelighetsinteressert og -orientert analyse. Identitetspolitikken er Aps undergang, men ledelsen fortsetter ufortrødent å framholde den, øyensynlig for å gjøre seg mer spiselige innad i eget parti. Det virker mot sin hensikt.
Erfaringene Ap har gjort seg at mangfold av meninger er like vanskelig som annet mangfold; det vekker ikke samhandling og nysgjerrighet, men polariserer. For Aps del framstår nær alt som kommer fra den kanten i direkte strid med observerbar virkelighet, men selv på avtroppende fot opprettholder partisekretær Stenseng de underlige historiene.
Kulturelt stemningsskifte
Som vi påpekte fredag etter et intervju med, ikke Stenseng, men med Aps ledertrio Jonas Gahr Støre, Tonje Brenna og Jan Christian Vestre:
Det kan godt være at de er «hyggelige politiske dyr», men de mangler noe essensielt: De er ikke strateger. For makan til koseprat, antakelig i håp om å roe gemyttene, er noe av det merkeligste jeg har sett. Jeg klarer ikke å bestemme meg om det bare er veldig rart eller om det faktisk er morsomt. Uhyggelig er det uansett at de styrer landet.
Da jeg i helgen leste Niall Fergusons artikkel der han framholder at det foregår et kulturelt stemningsskifte, tenkte jeg at han har rett. Det er i ferd med å skje en endring, og tidsånden er at folk flest blir mer realitetsorientert. Realpolitikk betyr mer enn identitetspolitikk, og Ap er fullstendig ute av kurs med tidsånden. «For å forstå politikk, og til og med geopolitikk, må du forstå kultur», fastholder Ferguson, før han poengterer at «for å forstå kultur må du forstå, vel, vibber».
Hvis stemningsskiftet i kulturen handler om gründerånd versus mangfold-, likhet- og inkluderingskomiteer, handler det globale stemningsskiftet om fred gjennom styrke versus kaos gjennom de-eskalering.
De fleste vil ha registrert det, for er man «politisk dyr» er man nødt til å ha registrert det, men et svekket Ap evner det ganske enkelt ikke. At Stenseng går av og «gir plass for yngre krefter» er ett steg fram og to tilbake, for det er jo nettopp å ha brukt de yngre kreftene som lytteposter som har ført partiet ut i det uføret de står i.
Både nasjonalt og internasjonalt vil Ap feile seg videre nedover meningsmålingene, det finnes ingen utvei. Tviholder man tilstrekkelig lenge på en usannhet, tror man til slutt på den selv. Tviholder man på flere, ender det som det har gjort for en sikkert sliten og hardarbeidende Stenseng: Man ender med å si ting som er fullstendig umulig å forstå for andre enn de innvidde, og for Stensengs del har hun tilsynelatende glemt at velgerne ikke er blant dem.
«Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…» skrev Sigbjørn Obstfelder på slutten av det nittende århundre. Det er ikke mindre underlig her nå.