Den blå bølgen vokser i størrelse, og dersom Norstats måling for NRK og Aftenposten hadde vært et gyldig valgresultat, ville Frp og Høyre hatt flertall også uten KrF og Venstre. Men det er Frp som er vinneren på borgerlig side, og Høyre taperen, ikke minst om man ser utviklingen gjennom siste år, slik faksimilen fra Aftenposten viser.
Frp har hatt en nær eksplosiv vekst det siste året, og Høyres nedgang er nå også så tydelig at den ikke lenger kan benektes.
Til Aftenposten uttaler redaktør i Minerva at det kan være flere årsaker til Høyres nedgang og peker på at «velgerne tidligere har sammenlignet Støres håndtering av strøm- og priskrisen med Solbergs håndtering av pandemien, og at det bidro til Høyres vekst», og han tror også Høyre-lederens egen strategi for å forklare Frp-oppslutningen blant velgerne kan være uklok.
Nils August Andresen la merke til at Solberg til Nettavisen har forklart utviklingen med at Frp snakker med utestemme og har litt enklere løsninger.
Det tror han kan være en farlig strategi.
– Velgerne liker ikke å bli kalt enkle. Det gjelder de som allerede har gått til Frp, men også de som er i Høyre og vurderer å stemme Frp, sier Andresen.
Videre viser han til Solbergs habilitetssak, samt registrerbare endringer i samfunnet.
I tillegg peker han på det han kaller en endring i tidsånden. Det er blitt mer alvor. Han peker blant annet på økte priser, krig, Trump-valget og debatter om woke og migrasjon som eksempler.
Mer interessant – for årsakene som nevnes er helt åpenbare faktorer – er Andresens påstand om at velgerne ikke ser bakover når valgdagen nærmer seg. «Men jo nærmere du kommet et valg, jo mer tror han velgerne ser fremover og ikke bakover» skriver Aftenposten, men det motsatte kan faktisk være vel så viktig. Skal man fatte beslutninger trenger man et beslutningsgrunnlag, og mennesker generelt og velgere spesielt har både hukommelse og kategoriseringsevne. I tillegg er velgere utstyrt med rettferdighetssans, og det kan være sistnevnte som gjør at Høyre er på vei utforbakke.
Høster som man sår
Andresen er forsåvidt innom psykologien og analyserer helt korrekt at det er en dårlig strategi av Høyre-leder Erna Solberg å indirekte kalle Frp-velgerne enkle. Det er ganske åpenbart at slike utsagn virker mot sin hensikt. Ikke fordi livet er en Rema1000-reklame der det enkle ofte er det beste, men fordi enklere løsninger ofte er et tegn på at man ser konfliktlinjer med klarere briller. Det er rettferdighetssans, om du vil, som vi har forklart i flere saker tidligere, som kommer til uttrykk når velgerne går vekk fra kompliserte tolkninger av problematikk som grunnleggende bør være verdimessig enkel i et fungerende demokrati.
Vi pekte på det for et drøyt halvår siden i saken Sylvi Listhaug, kommentariatet og Frp-koden, og noen avsnitt fra den saken er verdt å gjengi i sin helhet:
Rettferdighet
I det store og hele er det ikke så vanskelig å se hva nordmenn flest foretrekker. Stikk i strid med den sittende regjeringens kurs mot ytre venstre liker nordmenn best det de oppfatter som normalitet. Der treffer Frp en nerve som ligger i normalpsykologien, og den kan enkelt oppsummeres i ett ord: rettferdighetsfølelse.
Opplevelsen av rettferdighet er langt viktigere for mennesker enn hva opplevelse av likhet er, og vi har nevnt det i flere saker. Adferdsbiolog Jens Andreas Huseby har forklart forskjellen på likhet og rettferdighet godt, og viser at rettferdighet er vesentlig for fungerende systemer.
Vi foretrekker rettferdig ulikhet fremfor urettferdig likhet
I eksperimenter hvor ulik innsats og behov tas med, blir det tydelig at vi foretrekker ulikhet dersom den er rettferdig. I stedet for å kaste premiene som blir til overs, gir barn det til den deltakeren som de har fått høre har gjort ekstra mye arbeid. Og seksåringer foretrekker at den som har gjort mest skal få enda mer av fellespotten enn det som blir til overs etter at alle har fått likt. Selv ettåringer forventer at den som har gjort mest også får mest i belønning.
Enten du er liberal eller virkelig nasjonalkonservativ, vil den felles verdiforståelsen innebære et stort element av rettferdighetsfølelse. Det er derfor Frp lykkes. Partiet lykkes når Per-Willy Amundsen reagerer følelsesmessig med sinne på nazi-stempling og påstander om at han støtter «tortur, utsulting og bombing av barn», og at tar til motmæle mot å bli anmeldt for straffbare ytringer (merk også at Listhaug er taus om at Amundsen anmelder fire av de som anmeldte han). Folk opplever reaksjonen til Amundsen som rimelig. Tilsvarende har Listhaugs påfølgende tydelighet om Israel og Hamas gitt uttelling. Det samme har FpU-leder Simen Velles tydelighet om unge menn som tapere på kjønnsmarkedet vært. Alle disse utspillene er det motsatte av de stadig mer febrilske «alle er helt like»-utspillene fra norsk venstreside. Vanlige folk ser at det er løgn og grovt urimelig å sidestille demokratier og diktaturer, sidestille terrorister og trente soldater samt sidestille særrettigheter og like rettigheter. Det er ganske enkelt slik at de aller fleste mennesker er i stand til å se og registrere forskjeller og dermed også registrere det urettferdige i likebehandling av absolutt alle verdens mennesker.
Frp-koden
Tilsvarende kan man se på Høyres fall på meningsmålingene. Det er utydelighet, ikke febrilske uttalelser som på venstresiden av politikken, som er Høyres problem. Mens kommentariatet har tilskrevet Erna kvalitetene som har fått velgerne til å stå ved hennes side, viser både den så langt økte oppslutningen og den helt ferske nedgangen på maimålingen det samme man registrerer hos Frp. Det var ikke nødvendigvis Erna som sto for økningen, for under økt oppslutning var Høyres konservative stjerneskudd, ungdomspartiets Ola Svenneby, sterkt profilert i mediene. Med sitt tydelige standpunkt om innvandringsstopp spilte Svenneby også på vanlige folks strenger og rettferdighetsfølelse. Den siste måneden har det vært stille fra Svenneby – kanskje med forutsigbar nedgang for Høyre.
Helt siden tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, Martin Kolberg, skapte begrepet Frp-koden for snart to tiår siden, har det norske kommentariatet trodd at analysen han presenterte er en form for gudegitt sannhet. Troen på egne analytiske ferdigheter er da også noe forfatter av boken Frp-koden, journalist, tidligere RU-politiker og leder for Manifest Tankesmie, Magnus Marsdal, fortsatt innehar, selv om han nå kanskje er mer kjent for podcasten MÍMIR&MARSDAL – den venstrevridde podkasten, der han analyserer verden sammen med makker Mímir Kristjánsson fra Rødt. Uansett: Kolberg framholdt at Frp hadde en kode som besto av fem elementer:
-
- Si én ting, og gjøre noe annet.
- Angripe de svake, men selv fremstå som offer.
- Snakke om de svakeste og prioritere de rikeste.
- Gjøre én ting i opposisjon og noe helt annet når man har makt.
- Ignorere fakta når det ikke passer til politikken.
Det «morsomme», to tiår senere, er at analysen passer aldeles utmerket på en venstreside på ville veier – og et kommentariat som følger den i tykt og tynt. Når kommentariatet tror Frp lykkes fordi de registrerer at Sylvi Listhaug er i ferd med å likne mer på dem selv, er det nesten komisk. Det er fremdeles på tross av, ikke på grunn av Listhaugs håndtering av Amundsen-saken at Frp lykkes. Det esset Listhaug fremdeles har i ermet er at hun snakker tydelig om rettferdighet i saker folk kjenner på kroppen. Det er det som er Frp-koden, og ikke minst Høyre bør ta det innover seg.
Men Høyre har ikke tatt det innover seg. Man kan nesten si at de tvert om tviholder på en politikk som ikke samsvarer med hva velgerne forventer av partiet. Den reisen bega de seg ut på langt før Sindre Finnes fikk daytrade fra statsministerboligen.
Byr på det velgerne flykter fra
I 2020 tok Høyre-regjeringen en beslutning som sjeldent snakkes om lenger: Å hente tilbake til Norge en kvinne med tilknytning til IS. Mens venstresiden applauderte den «humanitære innsatsen», ble dette en symbolsak Frp gikk ut av regjering for, men for velgerne sådde avgjørelsen tvil om Høyres standhaftighet i sikkerhetsspørsmål. Og velgerne hadde rett. Frøet var sådd fra Høyre, og det spirer fortsatt i form av politikken som føres – ikke minst den utenrikspolitiske sådanne.
Ine Eriksen Søreide, Høyres utenriksminister under henting til Norge av IS-kvinnen, er i dag leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Hun har ved flere anledninger uttrykt utenrikspolitiske standpunkter som skiller seg fra Arbeiderpartiets linje under Støre-regjeringen, men skillene er så små at de knapt er merkbare. Hva gjelder en mer global høyredreiing i vestlige demokratier, skiller Høyre lag med resten. De kan ikke by på noe annet enn en venstreside velgerne flykter fra, eksemplifisert her:
Asle Toje beskrev tilstanden godt så sent som tirsdag denne uken under arrangementet «Norsk utenrikspolitikk mellom rettsorden og realpolitikk» som ble holdt på Litteraturhuset.
– Konsensuset om norsk utenrikspolitikk har gått i filler der ute, det er betydelig brytning om norsk utenrikspolitikk, men ikke på Stortinget.
– Dessverre så har den gruppen av mennesker som anser seg å være unikt velplassert til å drive utenrikspolitikk på norske vegne blitt så liten og så innavlet at de er enige selv når de tar feil.
Toje understreket at problemet er ikke Espen Barth Eide, Aps utenriksminister, som menneske, men at enigheten er så stor at den utgjør et reelt problem.
– Problemet er at Ine Marie Eriksen Søreide er helt enig med Espen Barth Eide i alt han gjør. Hennes eneste kritikk er at det burde skjedd før og det burde vært mer. Det er Høyres alternativ til Arbeiderpartiets utenrikspolitikk.
Dette legger velgerne merke til. De ser det, selv når Erna Solberg framholder at Høyre er det beste borgerlige alternativet. For folk flest er ikke Høyre noe annet enn Arbeiderpartiet. Same shit – different wrapping, om man skulle oppsummert det med et ikke-elitistisk engelsk.
Og dette er bare ett eksempel. Høyre følger Arbeiderpartiet i mangt og mye, og som Aftenposten skriver, viser også velgernes forflytning politisk at de ser det.
Bakgrunnstallene viser at Frp på denne målingen henter:
75.000 velgere fra Ap
100.000 fra Sp
130.000 fra gjerdet
155.000 fra Høyre
Motvinds
Mens også VG i dag kommenterer meningsmålingen som viser at Frp er Norges desidert største parti, skriver en venn på Facebook:
«Velgerne strømmer fra Høyre til Frp.
– Den utviklingen skal vi snu. For å sikre en ny regjering med handlekraft til å styre Norge i en ny retning, trenger vi et stort og sterkt Høyre, sier Erna Solberg til VG.»
Her bør det kunne plukkes noen lavthengende frukter for et tidligere konservativt part. Ikke minst fordi Erna lett bør kunne observere hvilken vei vinden blåser over hele Vest-Europa. Folk ønsker et reellt alternativ til de progressive som har bidratt til så mye polarisering og frustrasjon.
Hvordan reetablere Høyre som en tydelig konservativ kraft? Jo, ved å fremme ansvarlig økonomisk styring gjennom en stram finanspolitikk og lavere skattetrykk. Staten burde i større grad konsentrere seg om sine kjerneoppgaver. Høyre bør forsøke å reformere den ekstremt dyre sykelønnsordningen som Norge er alene om. De bør programfeste en biologisk forankring av kjønn (kjønn er ikke følelser), strammere innvandringspolitikk – slik ungdomspartiet har foreslått – og en kritisk tilnærming til internasjonale avtaler som mangler en bred folkelig forankring. Videre bør de si nei til en aktiv næringspolitikk, og de bør legge større vekt på det nasjonale og lokale demokratiet og tilsvarende mindre vekt på å være den flinkeste eleven i EU- og FN-klassen.
Som Toje også poengterer – og som vi har understreket i en talløs rekke saker – er det norske opphenget i FN stikk i strid med hva FN reelt står for i en ny verdensorden, og forstås best av velgerne som individuell klatrevilje i systemet. Velgerne er ikke dumme, de ser det også Høyre antar de ikke ser.
Mens Sylvi Listhaug øyensynlig gløder på bilder og fra TV-skjermen, ser Erna Solberg sliten ut selv før valgkampen reelt sett er i gang. Men slik må det kanskje gå dersom man holder seg med politikk som verken oppleves rettferdig av velgerne lenger eller er i takt med den tidsånden som råder i den vestlige verden forøvrig. Det har vært vanlig å analysere Aps fall som et resultat av at politikken forlot velgerne, ikke omvendt. Det samme er sant for Høyre. Om det enkle ikke er det beste, så er det i alle fall det mest sannsynlige akkurat i dette tilfellet: Høyre er ikke lenger det velgerne forventer at Høyre skal være.