Som kjent, eller kanskje som ukjent da mediene har vært forsiktig med omtale, har Fremskrittspartiet igjen bestilt statistikk på kriminalitet etter opprinnelsesland hos SSB. Undersøkelsen har vi omtalt her.
I Aftenposten peker FrP-leder Sylvi Listhaug på et interessant fenomen, nemlig den økende kriminaliteten blant unge etter at ungdomsstraff ble innført i september 2014.
Ungdomsstraff går ut på at ungdom i hovedsak aldri skal i fengsel, og at straffemetodene består av samtaler og andre tiltak som i svært liten grad minner om straff.
Før 2014 gikk tallene i riktig retning, men etter 2014 er trenden snudd. De laveste alderstrinnene har hatt en markant oppgang, spesielt i voldskriminalitet.
Straff?
Ifølge Konfliktrådet, som har det overordnede ansvaret for ungdomsstraff – og det som så pent heter ungdomsoppfølging, etter konfliktrådsloven, er man påpasselig med å vise til at dette er straffereaksjoner. Men hvorvidt det oppleves som noen straff i det hele tatt, er kanskje mer nyttig å diskutere.
Straffereaksjonene er basert på tverrfaglig oppfølging og gjenopprettende prosess. Gjenopprettende prosess handler om å legge til rette for møte mellom ungdommen og de som er rammet av lovbruddet. Målet er å styrke ungdommen til et liv uten kriminalitet, heter det hos Konfliktrådet.
Enhver HRS-leser kjenner igjen denne «straffereaksjonen» som det svenske dialogpolitiets pizza-strategi. Det har ikke fungert i det hele tatt, som for eksempel «Sluta-skjut»-prosjektet, rett og slett fordi hos mange av disse unge er dialog som virkemiddel et tilbakelagt stadium.
I fjor kalte justisminister Gunnar Strömmer (Moderaterna) den svenske situasjonen «eksepsjonelt alvorlig». Da hadde politiet uttrykt ønske om å sette ned en krisekommisjon, som ikke fikk gjennomslag. Men som vi påpekte da, er det fullt forståelig å si nei til en slik kommisjon, for hva mer er det å utrede? Hvorfor skal de dresskledde herrer og damer i høye hæler (igjen) diskutere hvordan realitetene på gatene er, for så å bortforklare så godt en kan via utenforskap, fattigdom, sosioøkonomiske faktorer og alt annet som de samme vet virkelig ikke har gjort situasjonen noe bedre.
Faktisk tvert om. Kjeltringer lever og har levd herrens glade dager i Sverige. Myndighetenes pizza og boller er blitt møtt med råere kriminalitet og enda mer effektiv rekruttering av barn og unge. For de kriminelle har klart å endre den svenske kriminalitetskulturen til hjemlandets koder: Å drepe gir deg autoritet og ansiennitet i de kriminelle miljøene. Du får makt og fryktes. Her skremmes ingen av svenskenes straffereaksjoner, særlig ikke hvis du er under 18 år. Derfor er det da også mer og mer attraktivt å bli en så fryktet kriminell som mulig før en når myndighetsalder.
Men Norge skal visst på død og liv gjøre samme feil som Sverige. Man nekter å ta innover seg at det er kulturelle forskjeller som tilsier at dialog er dødfødt.
Kulturer
Som Listhaug viser til er det stadig færre som kjøper ideen om at kriminalitetsutfordringene skal behandles med tiltak mot for eksempel fattigdom, trangboddhet og kjedsomhet. For det første er det svært få i Norge som er fattige, og i alle fall ikke personer med innvandringsbakgrunn, da vi har sjenerøse økonomiske ordninger, endog ordninger som vanlige nordmenn kan se langt etter. Og uansett har det aldri i vår historie vært akseptert at verken fattigdom, trangboddhet og kjedsomhet er legitime grunner til kriminalitet.
Listhaug peker på at det er lite som egentlig tyder på at ungdom blir kriminelle av slike faktorer, med henvisning til studier blant annet utført i Sverige og Finland om fattigdom og kriminalitet av blant annet Amir Sariaslan, som er forsker i psykiatrisk epidemiologi, som vi har omtalt tidligere.
Sariaslan viser blant annet til at en en lang rekke studier har kommet til at barn som vokser opp i familier med lav inntekt har høyere risiko for å bli straffeforfulgt for voldskriminalitet enn jevnaldrende barn som vokser opp i mer økonomisk velstående familier og utvikle psykiatriske sykdommer. Men:
En viktig begrensning i disse studiene er imidlertid at de ikke har tatt hensyn til det atferdsgenetikerne kaller passiv gen-miljø-korrelasjon , nemlig at miljøfaktoren barna utsettes for delvis forklares av individuelle egenskaper ved foreldrene som i varierende grad er arvelig. Ved lav familieinntekt inkluderer disse egenskapene alt fra kognitive evner til impulsivitet og personlighetstrekk. Ved å kontrollere for disse arvelige faktorene, kan forskere dermed bedre forsøke å isolere den potensielle årsakseffekten av miljøet.
Listhaug slår dermed fast:
Selv om en svært høy andel av de kriminelle også har dårlig økonomi, er det trolig andre årsaker til denne korrelasjonen enn at det ene skyldes det andre. Forskerne finner ikke at lav inntekt i seg selv fører til kriminalitet, siden de aller fleste med lav inntekt ikke begår mer kriminalitet.
Det er derimot all grunn til å tro at æreskultur, holdninger, miljø og oppdragervold er faktorer som bidrar til at ungdom blir mer kriminelle. Dersom holdninger og ukultur er problemet, må vi jobbe med holdninger og bekjempe ukultur. Velger man å bo i Norge, skal våre verdier, lover og regler etterleves og respekteres.
Dette vil selvsagt bestrides av de innvandringsliberale, da det innebærer at de kriminelle og deres foreldre/foresatte må ta ansvaret selv. I tillegg kan det medføre mindre sjenerøse økonomiske ordninger.
Kunnskapsbasert tilnærming
Man har en urealistisk tro på «ungdomsstraff» ved dialog og møter. For som det blant annet heter i loven:
Konfliktrådet skal arrangere møter mellom parter i konflikter som oppstår fordi én eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse.
Ikke bare har man tro på at gjerningsperson og offer skal møtes, som i seg selv kan oppleves som et nytt overgrep for offeret da vi snakker unge mennesker, men det fremkommer også frivillighet. I paragraf 11 heter det:
Konfliktrådsbehandling krever partenes samtykke med mindre annet er fastsatt i eller i medhold av loven her. Samtykket skal være reelt og informert. Partene skal i hovedsak være enige om saksforholdet som konflikten gjelder. I en sak med flere fornærmede eller skadelidte må samtlige samtykke til konfliktrådsbehandling.
Dersom en part er under 18 år, må også partens verger samtykke i at en sak blir behandlet av konfliktrådet. Vergene skal varsles om konfliktrådsmøtet og har rett til å være til stede i møtet. Dersom vergen ikke kan eller vil ivareta partens interesse i saken, eller hensynet til barnets beste tilsier det, skal midlertidig verge oppnevnes etter vergemålslovens regler.
For mindreårige fornærmede i straffesaker gjelder straffeprosessloven § 93 g annet ledd. I sivile saker kan samtykke og varsel etter annet ledd unnlates dersom den mindreårige har fylt 15 år og konfliktrådet eller mekleren finner det ubetenkelig.
Ved ungdomsoppfølging kreves bare samtykke fra ungdommen og dennes verger. Ved ungdomsstraff skal det i stedet for samtykke vurderes om reaksjonen er egnet for ungdommen.
Nå finnes det så mange eksempler på at dette ikke fungerer, særlig ikke for kulturer som skiller seg ut fra norsk kultur, at såkalt ungdomsstraff må revurderes – og det før det er for sent. Om det ikke allerede er for sent.
Vi kan således slutte oss til Listhaugs avslutning:
I altfor lang tid har innvandringsdebatten vært preget av frykt for at kunnskap kan være skadelig. Vi må bort fra dette, ha en åpen debatt og sette inn tiltakene der de vil ha best effekt. En kunnskapsbasert tilnærming til innvandring og kriminalitet tilsier at vi bør redusere innvandringen drastisk fra land som gir oss betydelige integreringsproblemer.
Bare det faktum at så få medier har omtalt kriminalitetsstatistikken FrP har kjøpt hos SSB taler sitt eget språk. Og en av de lokalmedier som gjorde det, fikk raskt smekk på fingrene av de som ikke liker å blande kunnskap inn i debatten.