Det var i april 1993 og tidlig under mitt første av 17 opphold i Pakistan. Jeg hadde faktisk akkurat ankommet hovedstaden Islamabad, en by der vi vestlige har kunnet leve ganske så fritt og trygt. Slik var det i 1993, og som frilansjournalist med NORAD-stipend skulle jeg søke svar på den kulturelle og religiøse undertrykkelsen av pakistanske kvinner, som nå levde under de samme kår i leiligheter i Norge.
Verre enn kyr
På fjerde dagen under mitt opphold, satt jeg meg på bussen med nesen rettet ut mot det virkelige Pakistan. Jeg var den eneste utlendingen som satte seg på et bussete, ingen tvil om at jeg var i kaotiske Pakistan der man undrer seg over hvordan dette landet klarer å humpe seg videre. Jeg skulle til nordområdene, nærmere bestemt Besham. Der hadde pinsevenner i Norge etablert en helsestasjon for kvinner og barn, ledet av sykepleieren Laila Josef fra Sandnes, gift med en pakistansk pinsevenn.
Hva som skulle møte meg hadde jeg ingen anelse om. Det som ventet meg ble det største kultursjokket i mitt liv. Intet mindre. På venterommet satt kvinnene langs veggene med sine barn. Alle i burka til tross for at det ikke var en eneste mann i nærheten. Det var dette livet de var pålagt: Å være mest mulig usynlige. Usynligheten førte også med seg den totale uvitenheten om grunnleggende samfunnsforhold, analfabeter som de alle var. Skolegang kunne de bare glemme. Å reise ut av Besham var antakelig kun en tanke som streifet hjernebarken hos de mest oppvakte. De levde som slaver på alle mulige måter – slaver for storfamiliens menn.
Noe av det som gjorde dypest inntrykk på meg var da Laila fortalte at sitt fornødne gjorde man på åkeren ved huset sitt. Ikke nok med det: Først etter mørkets frembrudd fikk de lov å ta stegene ut på åkeren, slik at ingen utenforstående menn kunne se dem. Og ikke nok med det heller: Husene kvinnene levde i sammen med resten av familien hadde ikke vinduer, kun en glippe innunder taket på en side som slapp inn noe lys. Hvorfor? Jo, fordi de ikke skulle kunne ses fra utsiden. Det kunne jo lede til horeri, var tankesettet.
Derfor levde de som kyr i en stall. Den eneste gangen de fikk gå ut var da et mannlig nært familiemedlem fulgte dem til helsestasjonen. Helsestasjonen var deres fristed – i burka på venteværelset.
– Kvinnene viskes ut
Og det er der afghanske kvinner nå har endt opp. Taliban har innført forbud mot vinduer som lar utenforstående se kvinnene på innsiden av husveggene.
– Å se kvinner jobbe på kjøkkenet, i gårdsrom eller hente vann fra brønner kan føre til uanstendige handlinger, heter det i dekretet som ble publisert på X, melder Independent. Eierne av de ulike eiendommene som berøres av pålegget skal nå blokkere ethvert innsyn. Kvinnene skal verken synes, høres eller luktes. De regelrett viskes ut av samfunnslivet. For heller ikke skal de høres i det offentlige rommet hvis de får lov til å bevege seg ut i det.
«De hindrer kvinner i å bli sett. De hindrer kvinner i å se verden. Det er en total utslettelse av kvinners personlighet, og det pågår tydeligvis. Vi har ingen anelse om hvor dette vil ende», kommenterer Heather Barr i Human Rights Watch: «Folk har snakket om at Taliban metaforisk sletter kvinner, men i økende grad er det ikke metaforisk i det hele tatt.»
Hvor i all verden kommer denne galskapen fra? Er det noe Taliban selv har funnet opp? Dessverre er det ikke det. Dette er islam fulgt til punkt og prikke. Det hele startet med al-Ghazali på 1100-tallet, som omtales av religionshistoriker Kari Vogt som «den store filosofen». Han regnes som den fremste muslimske teologen gjennom islams tider.
For enhver frihetsorienterte mann eller kvinne framstår Ghazalis «filosofi» som det verst tenkelige skrekkabinett. Al-Ghazali slo fast at koranen skal leses og forstås ordrett og uten forbehold. Slik ledet han muslimene til en fullstendig blind tro på koranen, som bokens dogmatiske beskrivelser av paradis og helvete, og troen på ånder og magi. Fornuften ble kastet over bord, frykten var gjeninnført, det samme var irrasjonalitet, tvang, blind oppofrelse og det kollektive. Islam var ferdig tolket, såkalt ijtihad. Prinsippet som kalles taqlid var hamret på plass; doktrinen om blindt å følge forgjengeren, det vil si de klassiske muslimske juristene.
«Filosofien» lever den dag i dag
Et beryktet og hyppig sitert utsagn fra al-Ghazali lyder slik: «Hun bør holde seg hjemme og arbeide med å spinne, hun bør ikke gå ofte ut, hun må ikke være godt informert og hun må heller ikke snakke med naboene og bare besøke dem når det er helt nødvendig. Hun bør ta seg av mannen sin og respektere ham når han er til stede og når han er borte, og prøve å tilfredsstille ham i alt. Hun må ikke bedra ham eller mase til seg penger fra ham. Hun må ikke forlate huset uten hans tillatelse, og hvis hun får denne tillatelsen, må hun gå ubemerket. Hun bør kle seg i gamle klær og gå i tomme gater og smug, unngå markedsplasser og passe på at ikke en fremmed får høre stemmen hennes eller dra kjensel på henne. Hun må ikke snakke til en av mannens venner selv om det inntreffer en nødsituasjon. (…) Det eneste hun skal bekymre seg om, er dyden sin, hjemmet sitt og bønnene og fasten. Hvis en venn av mannen hennes kommer på besøk mens han er borte, må hun ikke åpne døren eller svare ham, for å sikre seg selv og ektemannens ære. Hun bør akseptere det mannen gir henne som nok for sine seksuelle behov til enhver tid.»
Ghazali advarer deretter menn mot kvinner fordi kvinners «forstillelse er enorm og deres onde påfunn er farlige, de er umoralske og ondsinnede. … Det er et faktum at alle prøvelser, ulykker og sorger som rammer en mann, kommer fra kvinner.»
Nå kunne man håpe at denne galskapen døde med Ghazali i Iran i år 1111. Men nei, hans «filosofi» la seg som et teppe over islam i de påfølgende mange århundrene, og de ble gjenopplivet av den indiskpakistanske mørkeste mannen i subkontinentets levetid, Maulana Maududi (1903-1979), som var inspirator bak opprettelsen av Taliban og al-Qaida. Maududi forfekter sitt syn på kvinner slik: Hun skal dekkes helt til, for hennes øyne er en «erogen sone» som kan lede til hor. Derfor skal hun heller ikke bruke parfyme. Lukten kan friste menn til utenomekteskapelig sex, derfor er parfyme forbudt for henne. Også kvinnens stemme kan lede til hor, den er «djevelens agent», som Maududi sa det. Maududi befaler også at hun ikke må bruke sko med hæler. Klakkende hæler tiltrekker menns oppmerksomhet.
Dette er den åndelige lederen til moskeen Islamic Cultural Centre på Grønland i Oslo.
Kvinnene i Afghanistan er nå lagt under åket til «den store filosofen» til Ghazali og det åndelige forbildet for man en muslim i Norge, Maududi.
Hovedillustrasjon: HRS