«Donald Trumps golfkompis skal lage fred i både Midtøsten og Ukraina. Hva kan vel gå galt?» innleder Pletten med intendert syrlig sarkasme, idet hun advarer om faren ved å la Steve Witkoff operere som diplomat og fredsforhandler.
Selv illustrasjonen til «analysen» viser Witkoff på golfbanen, der flaggstengene som markerer hullenes plassering ikke er toppet med hvite vimpler som i golf, men toppet med henholdsvis et russisk, et ukrainsk, et palestinsk og et israelsk flagg. Witkoff har golfkøllen klar. Ikke mot en golfball, men mot en fredsdue.
Hva skjer om man dæljer løs på en due med en kølle? Den dør høyst sannsynlig, i beste fall blir den hardt skadet. Det symbolske kruttet skal det ikke spares på, forstår vi.
Faksimilen viser både illustrasjonen og overskriften:
Aftenpostens kommentator innleder slik:
«Tror du at du ville klare å lande et passasjerfly hvis det var nødvendig?»
Dette spørsmålet fikk 20.000 amerikanere for et par år siden. Svarene var fascinerende. Halvparten av mennene og 20 prosent av kvinnene mente at de helt sikkert eller ganske sikkert kunne klare det.
Men en pilot er ikke bare til pynt. Ifølge eksperter er det helt usannsynlig at en tilfeldig passasjer greier å lande et fly uten trening. Likevel mener en ganske stor andel av befolkningen at det er omtrent like enkelt som å parkere en bil.
Folk med overdreven tro på egne evner – og tilsvarende arroganse overfor andres kompetanse – er altså relativt mange. Noen av dem troller kommentarfelter, der de utnevner seg selv til eksperter på alt fra klimavitenskap til vaksiner.
Andre sitter i Det hvite hus.
Og en av dem, spesialutsending Steve Witkoff, har nå ansvaret for å egenhendig løse to av de mest kompliserte – og blodigste – konfliktene i moderne tid.
Listen er lagt. Ikke bare skal vi forstå at menn er mye dummere enn kvinner generelt, vi skal forstå at Wifkoff er spesielt dum. Slem, dum og rik, der altså, slik innledes en politisk analyse i Norges største papiravis på kommentarplass anno 2025 – og det om en mann som har klart noe helt spektakulært og blitt hyllet for det av mennesker med langt større utenrikspolitisk og diplomatisk tyngde enn hva Aftenpostens kommentator kan skilte med.
Løftet av Eide
Steve Witkoff, en amerikansk milliardær og grunnlegger av Witkoff Group, har i løpet av kort tid etablert seg som en uvanlig, men effektiv diplomat. Hans rolle som USAs spesialutsending til Midtøsten, utnevnt i november 2024 av president Donald Trump, har ført til bemerkelsesverdige resultater, spesielt i forbindelse med våpenhvilen mellom Israel og Hamas i januar i år.
Witkoff har, slik Pletten også har fått med seg, en bakgrunn som eiendomsinvestor og advokat, men han har også omfattende forretningsforbindelser i Midtøsten. Allerede før han formelt tiltrådte som spesialutsending, spilte han en nøkkelrolle i forhandlingene som resulterte i en våpenhvile og gisselutveksling mellom Israel og Hamas.
Norges utenriksminister Espen Barth Eide har vært tydelig i sin beundring for Witkoff. I et intervju med VG gir Eide Trump æren for våpenhvilen i januar. «Jeg må virkelig rose Trump og Steve Witkoff for det som har skjedd de siste ukene i Midtøsten. Det er ikke Biden, men Trump som har gjort at det ble våpenhvile», sa han. Han understreket også at Witkoffs utsending kom med en klar ordre til Netanyahu om at «nok er nok», noe som bidro til å sikre avtalen. I en senere uttalelse til Adressa denne måneden, nevnte Eide at Witkoff fortsatt er aktiv i å opprettholde våpenhvilen, noe som understreker hans pågående rolle.
Plettens historiefortelling er en ganske annen:
Noe av det farligste med trumpismen er vrangforestillingen om at kompetanse er en trussel. At kunnskap og erfaring er fjolleri for elitene. Og at rike forretningsmenn alltid vet best.
Steve Witkoff har ingen diplomatisk erfaring. Og før han ble kastet inn i forhandlingene i Midtøsten, har han aldri vært i nærheten av å megle frem en våpenhvile.
Witkoff er en milliardær og eiendomsinvestor fra New York. Han kjenner Trump fra byens knallharde boligmarked. Og viktigst av alt: Han spiller golf med presidenten.
Slik passer han perfekt til Trumps verdensbilde, der rikdom og brautende selvtillit ruler, og alt kan kokes ned til en god deal.
Trump ble imponert da Witkoff bidro til våpenhvilen mellom Israel og Hamas i vinter, i samarbeid med president Joe Bidens team. Han bestemte seg for å sende golfkompisen til Moskva for å snakke med Russlands president, Vladimir Putin.
Hva kunne vel gå galt?
«Analysen» er så vrangvillig, foraktende og fordummende at det er oppsiktsvekkende. I hvilken verden lever Aftenposten?
«Og viktigst av alt: Han spiller golf med presidenten», synes å være en nøkkelsetning for å forstå historiefortellingen til Pletten. Det er som det ofte er i norske medier: Det er fordi Trump. All etterrettelighet feies av banen straks USAs president kan skimtes i øyekroken.
Har høstet bred anerkjennelse
Witkoff er stikk i strid med hva Pletten påstår, svært godt likt og respektert, ikke bare av «golfkompisen» Trump og vår egen utenriksminister, men også av en rekke andre. Der Pletten ser «vrangforestillingen om at kompetanse er en trussel», «at kunnskap og erfaring er fjolleri for elitene», ser andre Witkoffs forhandlingsstil er en av hans mest bemerkelsesverdige egenskaper.
I Newsweek beskrev en senior israelsk diplomat ham som noen som «ikke snakker som en diplomat» og har «ingen interesse for diplomatiske skikker og protokoller.» Han er kjent for å være en tøff forretningsmann som ønsker å nå avtaler raskt og aggressivt, noe som skiller seg fra tradisjonell diplomati. Denne stilen har vist seg effektiv i Midtøsten, hvor han ikke bare har jobbet med Gaza, men også med bredere spørsmål som fredsforhandlinger med Iran og Russland-Ukraina-konflikten, framholder avisen.
Russia Matters er et prosjekt som ble lansert i 2016 av Harvard Kennedy Schools Belfer Center for Science and International Affairs med støtte fra Carnegie Corporation i New York og Stanton Foundation. Prosjektets hovedmål er å forbedre forståelsen av Russland og det amerikanske-russiske forholdet mellom USAs politiske beslutningstakere og bekymre offentligheten. Her beskrives Witkoff som en dyktig forhandler, ikke minst med vekt på å løfte Ukraina i forhandlingene.
Witkoffs stil kan være akkurat det verden trenger i en tid med eskalerende globale spenninger, hvor tradisjonell diplomati ofte sliter med å oppnå resultater. Witkoffs suksess tyder på at en forretningsmessig, pragmatisk tilnærming kan bryte gjennom stagnasjon og skape vei for fred, spesielt i regioner med dype skiller og langvarige konflikter, og han løftes også av Biden-administrasjonens seniorrådgiver for Midtøsten, Brett McGurk. McGurk inviterte Witkoff til å delta i forhandlingene om våpenhvilen mellom Israel og Hamas, og deres samarbeid ble avgjørende for å fullføre avtalen.
McGurk beskrev samarbeidet med Witkoff som «historisk nesten uten sidestykke» og «svært konstruktivt og fruktbart». Han sa videre til CNN i februar at «Steve og jeg utviklet et svært nært partnerskap, til og med vennskap, og da vi skulle avslutte avtalen, var jeg veldig takknemlig for at Steve kom til Doha i de siste dagene.»
I Midtøsten har Witkoff også blitt møtt med anerkjennelse. Han ble kreditert i Middle East Eye av Qatars statsminister Sheikh Mohammed bin Abdulrahman bin Jassim al-Thani for å ha presset avtalen over målstreken, noe som markerte en sjelden diplomatisk suksess. Det er nettopp den aggressive, resultatorienterte stilen som har gitt resultater, og dette løftes også av Al Jazeera.
Selv The Associated Press, som er bannlyst fra Det ovale kontor, skriver redelig om Witkoff og berømmer hans innsats for å få frigitt Marc Fogel fra russisk fangenskap. Witkoff forhandlet frem Fogels løslatelse under et møte med Vladimir Putin i Moskva, noe som utvidet hans diplomatiske rekkevidde utover Midtøsten.
Krasjlanding
Pletten skriver at det er «en nitrist ironi i at Trump nå sier opp personer som har jobbet hardt for å bli best på sitt felt og erstatter dem med personer som er så ukvalifiserte at de ikke engang har selvinnsikt nok til å forstå at de burde takke nei.» Pletten mener at Witkoff ikke kan være «normalt oppegående» når han forhandler fred.
Ingen normalt oppegående person ville tro at han kunne ta på seg jobben med å skape fred både i Midtøsten og i Ukraina – på en gang.
The New York Times melder dessuten at Witkoff nå også har fått ansvar for å forhandle med Iran om atomprogrammet deres.
Venner og familie
Trump er i ferd med å renske den amerikanske staten for kompetanse. Han driver nå USA som en blanding av et familiefirma og en mafiaorganisasjon.
Eksperter med lang erfaring blir byttet ut med lojalister, opportunister, venner og familiemedlemmer. Det skjer i diplomatiet, i forsvaret, i helsevesenet, i justisdepartementet.
Kombinasjonen av inkompetanse og arroganse er spesielt skremmende når det gjelder situasjonen i Ukraina. Trump-regjeringen ga fra seg de beste forhandlingskortene på forhånd, blant annet ved å avvise ukrainsk Nato-medlemskap.
Blendet av grenseløs forakt for Trump og en tro på at «rike menn» er rike fordi de er kjipe, ikke fordi de har evner eller har jobbet hardt, ser Pletten verden falle sammen. At diplomatiet kan ha noe å lære av Witkoff faller ganske enkelt ikke Pletten inn, selv om det er akkurat det «de kompetente» hun selv framholder som ofre, evner å se. Steve Witkoffs rolle som diplomat har vist at ukonvensjonelle tilnærminger kan ha betydelig innvirkning på internasjonale relasjoner.
Hans prestasjoner i Midtøsten, kombinert med anerkjennelse fra det meste som rører seg av folk i diplomatiet, understreker hans potensial som en nøkkelaktør for fred. Demokratenes egne diplomater, forhandlingspartene selv og til og med vår hjemlige Eide klarer å se det, mens Aftenposten påberoper seg å vite best.
Kan Steve Witkoff likevel klare å lande flyet, mot alle odds? Man må jo håpe på et mirakel, selv om sannsynligheten for et stygt kræsj virker overhengende, konkluderes det.
Hadde ikke Aftenposten vært så overbevist om egen fortreffelighet, kunne avisen kanskje kunne foreslått at Witkoffs arbeid et viktig bidrag til globale fredsprosesser, og at hans forhandlingsstil kan være en modell for fremtidige diplomatiske innsatser.