Terje Bjøranger har gjort braksuksess med sin siste roman, Den ingen ser, som vi helt fortjent roste opp i skyene i vår anmeldelse i fjor høst. Ingen annen krimforfatter i Norge når Bjøranger til anklene hva gjelder å gå rett inn i hyperaktuelle og politisk uløste og stemoderlig behandlede problemstillinger. Og han gjør det med en innsikt og uredd tilnærming ingen andre er forunt. Nettopp derfor er han nå nominert til Riverton-prisen. VGs krimanmelder Sindre Hovdenakk er ikke i tvil om at Bjøranger bør vinne denne gangen, foran alle de andre langt mer kjente kanonene innen krim:
– Med «Den ingen ser» har Bjøranger klart å revitalisere den stolte tradisjonen vi har her i landet med samfunnsengasjert krim.
– Han går uredd inn i problemstillinger som negativ sosial kontroll, æresvold, kvinneundertrykkelse og gjengkriminalitet. Terje Bjøranger kombinerer stor faglig innsikt med en glimrende penn, sier Hovdenakk.
Nytt lynende klart utspill
Gjennom de siste årene har Bjøranger (og hans makker i Kripos, Gunnar Svensson) kommer med en rekk utspill som svir i de politiske rekkene nasjonalt. Denne gangen kommer hans kritikk av de norske tilstandene i et omfattende intervju i Dagbladet. Han holder nemlig på med oppfølgeren til Den ingen ser, det er knaggen Dagbladet har å henge hans utspill på.
– Jeg pensjonerer meg fra jobben i Kripos i sommer. Jeg jobber jo fulltid ved siden av å skrive nå, så jeg kjenner at det er på tide å satse på skrivingen siden jeg er 66 år til sommeren, sier Terje Bjøranger.
I Dagbladets intervju uttaler han seg som forfatter, ikke som politiansatt, hvilket selvsagt gir han friere tøyler politisk. Hans nye bok tar perspektivet til gutter og menn i æreskultur og deres rolle i kulturens kriminelle forhold mot sårbare familiemedlemmer. Han trenger ikke å gjøre research når han skriver bok. Casene står i kø grunnet hans lange arbeid med æreskultur i Kompetanseteamet, barnevernet, UDI og politiet. Selv om han mener at politiet og førstelinjetjenesten gjør en «kjempejobb» med æresrelatert kriminalitet, mener han at «vi som samfunn gjør for lite».
– Jeg har kontakt med politidistrikter, barnevern og skoler, og ingen har om æreskriminalitet i sin utdanning, forteller forfatteren, som sier at kriminalitetstypen øker.
Han reagerer på det han mener er politikere som ikke tør å adressere problemet på en ordentlig måte.
– De bruker alle mulige andre forklaringer på det enn hva det egentlig handler om. For det handler om klans- og æreskultur, sier Bjøranger.
Derfor har han vært i skakkjørte Södertälje, der klanene dominerer hverdagen. De består særlig av palestinere, syrere og irakere og skal med i den kommende boken.
Rasist, islamofob og ytre høyre
Bjøranger savner større offentlig fokus på og debatt om æreskulturen. Fraværet handler om berøringsangst, frykter han.
Det er flere grunner til det, mener han:
– Den første er at det er lett å bli identifisert på «feil side» politisk. At hvis du er kritisk, blir du automatisk plassert på ytterste høyre, sier Bjøranger.
Det andre handler om å bli stemplet som rasist.
– Man kan bli stemplet som islamofob og fremmedfiendtlig og så videre. Det tror jeg er skremmende for veldig mange, sier han, og legger til at han tror det er med på å gjøre at «mange holder kjeft».
Selv har han blitt stemplet som både rasist, islamofob og ytre høyre-sympatisør, forteller han, og legger til at han og Svensson bestemte seg for én ting før de gikk i gang med boka om æresbasert kriminalitet:
– Vi skulle ikke lage en bok hvor vi skyldte på trangboddhet og sosioøkonomiske forhold. Ikke så lenge vi visste at det er klans- og æreskultur som ligger bak denne kriminaliteten, sier han.
I Norge lever det hundretusener av nordmenn som har vokst opp under trange kår. Det samme har Bjøranger. Mor, far og tre søsken hadde ett soverom på Lillehammer. Men ingen av barna ble tvangsgiftet. Hvorfor ikke? Fordi Norge ikke har en kultur for denne forbrytelsen, slår Bjøranger fast.
– Livredde politikere
Den nye boken handler altså om de mannlige medlemmene av storfamilier og klaner. Bjøranger skildrer i den kommende boken hvordan guttene tvinges til å kontrollere søstrene, og at de både seer og opplever vold fra barnsben av. Altså er det et ukjent antall gutter som ikke ønsker å være utøver av kontroll.
Bjørangers bok kommer ut samtidig som det er stortingsvalg. Så hvilket parti mener han best kan løse problemene med æreskultur?
– Jeg tror ikke jeg skal nevne noe spesielt parti, men jeg registrerer at det er stor forskjell i partiene når det gjelder å tørre å si noe om disse temaene … jeg tror jeg stopper der.
Verdsetter han at folk (som oss i HRS) sier høyt det de/vi mener?
– Ja, og man blir ganske lei etter hvert, ikke sant, vi har jobbet med dette i så lang tid. Jeg har sett på handlingsplaner fra 90-tallet, og de er nesten helt identiske med handlingsplanene nå.
– Hva forteller det deg?
– At vi er livredde. Det er et stykke fra å sette ned en arbeidsgruppe og lage en handlingsplan til å faktisk handle. Det er fortsatt for få som tør å si hva problemet egentlig er (utheving, red.).
Der fikk politikerne den midt i solar plexus.
Om ca. tre måneder står sommeren for døra. Da skal atter barn dumpes i land som Somalia, Irak, Syria, Afghanistan etc. Unge voksne skal giftes bort, og småbarn sendes til vestafrikanske land, kurdiske Irak, Somalia og eksempelvis Kenya der de kjønnslemlestes, barn født i Norge.
At politikerne var samvittighet til fortsatt ikke å sette inn tunge realpolitiske tiltak for å stoppe dette, er for HRS helt ufattelig. Det har det vært i 25 år nå.
(Forsidefoto: Cappelen Damm, foto: Lina Hindrum)