Rita Karlsen, HRS
Nå er jeg slett ingen gammel dame, det ynder jeg i hvert fall å tro selv, men jeg har da noen tiår fulgt norske valgkamper. Denne ser ut til å starte rekordtidlig, i tillegg til å frembringe utenkelige koalisjoner med ugjennomførlige størrelser med ditto overraskende budskap. ”Før i tiden”, da Venstre var Venstre, Høyre var Høyre, KrF var KrF osv, samtidig med at Ap tronet for seg selv, på samme måte som FrP tro mot seg selv falt som en stein i valget, da sto det om å velge. Jeg kunne studere partiprogram og foreta et valg. Jeg kunne stemme taktisk eller etter hjertet. I dag hjelper det ingenting. Er jeg taktisk, kan min strategi bli fullstendig overkjørt av politiske partiers taktikk. Stem Ap – og få SV og Sp på kjøpet! Og kanskje Venstre også? Eller motsatt. Stemmer jeg med hjertet, kan det ende med opplevelsen av utroskap. Stem Høyre, og vi forlover oss med FrP, og har et moralsk ligg med KrF. Eller motsatt. Men kanskje det mest foruroligende: Hva mener de politiske partiene egentlig om dette og hint?
Tidligere Høyre-statsråd, nåværende leder av Civita, Kristin Clemet er ingen non-sagt i det politiske miljø. Hun er en betydelig politisk størrelse, som dertil mange Høyre-folk (og for alt jeg vet, også politikere fra andre partier) sikkert ser for seg som et statsministerevne. Hennes utspill i helga om at Norge bør åpne for fri innvandring, er neppe tatt ut fra det blå, for å si det slik. Dagsavisen.no skriver:
For mens stortingsrepresentantene slåss om justeringer av innvandringspolitikken – litt slakkere, litt strammere – tar Clemet like godt til orde for fri innvandring, eller vandring, som hun gjerne kaller det.
– Hvis vi mener at det bør være fri flyt av varer og tjenester, slik vi prøver å få til gjennom Verdens handelsorganisasjon (WTO), bør det prinsipielt også gjelde for mennesker. Det er det eneste riktige standpunktet, både moralsk og ut fra et nytteperspektiv, sier Clemet.
Nytten er som følger: Norge trenger arbeidskraft, mange andre land har overskudd av det. Det blir med andre ord en vinn-vinn-situasjon.
Kamp om ideer
For Kristin Clemet er politikk kamp om ideer. Men også noe mer.
– Det er en kamp om å sannsynliggjøre det som høres helt uvirkelig ut å gjøre, sier hun.
Fri innvandring høres unektelig uvirkelig ut. Og Clemet tror ikke det er lett å innføre, ikke minst hvis nabolandene opprettholder sine stengsler.
– Det er så lett å peke på problemer, men det ser ikke ut til at forsøk på å regulere innvandring løser problemene heller. Dessuten tror jeg ikke det sitter så mange mennesker og venter på å få reise til Norge, sier Clemet.
Clemets ”vandringsanalyse” domineres av så mange svakheter at en kunne tro hun lider av antioksidantsjokk etter for mange blåbær. Hun må da ha fått med seg, hvis det ikke er jeg som er på tur, at WTO-avtalen, som for øvrig ikke kom i mål, nettopp preges av at en rekke land vil ha fri flyt av det de selv tjener på, og restriksjoner på flyten der de frykter tap. For Norges del står kampen mellom fiskerinæringen og landbruket. Landbruket vil ikke ha noen fri flyt, de frykter det vil ta knekken på en hardt prøvet og værutsatt næring – i tillegg til at det vil rasere landsbygda. De vil ikke kunne produsere konkurransedyktig, da landbruksvarer fra varmere strøk, med betydelige lavere lønns- og produksjonskostnader, vil flomme inn over norske grenser. Men kanskje Clemet, som har kontor rett ved Stortinget, var på ferie da 400 bønder ropte ut dette budskapet utenfor landets nasjonalbygning i sommer?
Selvfølgelig kan Clemet ”tro” at ikke så mange landsbruksvarer vil komme hit. Hvorfor skulle bønder rundt omkring (i miljøets navn?) bruke penger på å sende varer til Norge? Hvis de kan selge sin kjøttproduksjon til 5 kr kiloen i Pakistan, hvorfor skulle de i herrens navn, eller andres navn, sende det til Norge hvor de kan få 105 kr kiloen? Det synes rimelig utenkelig i Clemets verden.
På samme måte ”tror ikke” Clemet at ”det sitter så mange mennesker og venter på å få reise til Norge.” Det kan være at ikke ”så mange”, hvilken størrelse det nå måtte være, sitter på en stol med kofferten pakket og klar, all den tid Norge, og de fleste land i Vest-Europa har innvandringsstopp, men hvilket grunnlag hun har for å si at dette ikke vil skje, ja, det er en problemstilling journalisten lar henne slippe unna med. Intet erfaringsgrunnlag, verken fra Norge eller andre land, tilsier at så ikke vil skje. Det var ”utenkelig” at polakkene skulle bosette seg i Norge. De skulle jobbe her noen år, fortrinnsvis i byggenæringen, og så returnere med behagelig mye penger til ny velferd for seg og sin familie i Polen. Det var bare det at polakkene oppdaget at Norge er et særdeles bra velferdsland. Det var ingen grunn til å bli i Polen, verken for dem selv eller familien, for i Polen steg prisene i takt med landets eksport av arbeidskraft og ditto import av penger. Det ble dyrere og dyrere i Polen, de norske pengene strakk ikke lenger så langt dem burde, de måtte jobbe mer – og resultatet ble at Norge ble et mer behagelig sted. Til noens, ikke minst UDIs, store forskrekkelse. For eksempel stilte polske barn til skolestart uten å kunne et ord norsk, men skolene var ikke forberedt, morsmålslærere og språkopplæring måtte iverksettes. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at en (typisk) arbeidsinnvandret mann kan det norske samfunnet tjene på, iallfall i høykonjektur, men denne inntjeningen tar et dypt fall idet familien blir forbrukere av samfunnets ytelser. Dette har også Clemets tidligere arbeidsplass, NHO, analysert og beskrevet. De har dertil påpekt at 700 000 mennesker står helt eller delvis utenfor det norske arbeidsmarkedet. Clemet nevner ikke disse med et ord. Ei heller nevner hun med et pip at åtte av 10 kvinner av pakistansk opprinnelse ikke er i jobb. Trenger ikke samfunnet disse hendene?
Clemets vinn-vinn-situasjon bygger ikke bare på troen om at mennesker egentlig ikke ønsker seg til Norge, men den synes også på troen på en vinn-forsvinn-situasjon. At så mange ikke vil komme er for meg, som har vært i et land som Pakistan og snakket med (i ordets rette forstand) ”mannen i gata”, en illusjon. Det er kanskje ikke så mange, i Clemets regnestykke, om det eksisterer, men med om lag 170 millioner innbyggere, majoriteten i fattigdom og med dystre fremtidsutsikter, er min påstand at det vil komme ”mange”. Folketallet i Norge pr 1.januar 2008 var 4 737 200, tre måneder etterpå, 1.april, var folketallet steget med 16.200 til 4 753 400.
Spørsmålet er: Hvor mange kan Norge ta imot, samtidig med at Norge beholder sin velferd?
Tidligere RV-politiker Jon Michelet tror tallet lyder på 1 million. Dagsavisen.no skriver:
– Jeg vil si til Kristin Clemet: Velkommen etter! Jeg synes det er så bra at hun tar dette standpunktet, sier Jon Michelet.
Jon Michelet var blant de første som foreslo fri innvandring til Norge. Den daværende RV-politikeren foreslo i en 1. mai-tale i 1987 at Norge trengte én million innvandrere. Forslaget ble latterliggjort, og fikk også en lunken mottakelse i hans eget parti.
– Men mye har skjedd siden den gang, og jeg tror at det etter hvert vil bli mulig å gjennomføre denne fornuftige ideen, sier Michelet.
Det kan kanskje være på sin plass å minne Michelet på at Norge i hans tenkning allerede er halvveis til målet, og det i en situasjon der vi har innvandringsstopp og har hatt streng arbeidsinnvandring. Til sammen har 459 600 personer innvandrerbakgrunn, og innvandrerbefolkningen utgjør nå nesten ti prosent av befolkningen. Samtidig settes det innvandringsrekord år etter år. I løpet av 2007 økte innvandrerbefolkningen i Norge med 44 300 personer.
Kan dette gi noen indikasjoner på hvor raskt vi kan nå 1 million?
Og så et annet spørsmål: Hva gjør vi eventuelt når det overstiger 1 million – i moralens og nytteperspektivets navn?
Dessuten er det begredelig at Michelet uimotsagt får lire av seg de samme gamle frasene: ”Vi vet at Norge stopper opp uten innvandring” – ”at massiv innvandring er avgjørende for å beholde velferdsstaten” – ”at det går seg til (med integreringen)”. Kan Michelet, eller journalistene, ta seg bryet med å få verifisert disse påstandene?
Det er ikke innvandringen man vil til livs, men det bør være i alles interesser at innvandringen tjener samtliges interesser – og at den går hånd i hånd med mulighetene for integrering. Men det gjelder selvsagt bare hvis man mener at Norge er et land med en befolkning, uavhengig av farge eller opprinnelse, som er verdt å satse på. Hvilket kan være vanskelig å finne ut av hvem som mener, hvis vi lytter til norske politikere. Dessverre.