Professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo, Sigurd Skirbekk, har ved flere anledninger stukket hodet frem med meninger som hevdes å være i utakt med den globale utvikling. Skirbekk har, slik jeg tolker han, aldri lagt skjul på at han mener at en sterk nasjonalstat er forutsetningen for en stats overlevelsesevne, i tillegg til at globaliseringens suksess har sitt utgangspunkt i nasjonalstatens styrke.
Skirbekks kronikk i dagens Dagbladet, under tittelen Velferdsstatens død? skaper neppe heller så stor begeistring hos ”globalist-fanatikerne”, dvs. de som forklarer enhver nasjonal endring med henvisning til at ”vi lever i et globalisert samfunn”, gjerne etterfulgt av ideen om ”fri flyt av varer og tjenester”, der sistnevnte også innebærer nødvendigheten av at mennesker flytter på seg. Norge som ”et flerkulturelt samfunn” forklares ut fra en slik kontekst – vi har ingen statisk velferdsstat, den endrer seg i takt med det nye fellesskapet, hvilket igjen forklares for oss som en uunngåelig utvikling.
De få som våger å stille spørsmål ved dette, en av disse er Skirbekk, blir raskt stemplet som nasjonalist. Men til tross for det historisk betente uttrykket, har Skirbekk aldri avvist at han er nasjonalist. Derimot arbeider han iherdig for å gi uttrykket et anstendig innhold. I dette arbeidet tør han til og med å snakke om noe så betent som ”norsk kultur”. Han tillater seg å hevde at Norge som nasjon har noe som kan betegnes som norsk, og det i en tid da de fleste synes mer opptatt å formidle hvor lite norsk det norske egentlig er. Attpåtil påpeker han nokså tørt at ”Mye antinasjonalisme bygger på et intellektuelt sviktende grunnlag.”
I dagens kronikk påpeker Skirbekk bl.a. følgende:
Spørsmålet om hvem som først formulerte prinsipper som kunne begrunne en velferdspolitikk, er et tema for idéhistorikere. Sosiologisk sett er det mer interessant å spørre hvorfor økonomiske forutsetninger har ført til en omfattende velferdspolitikk i noen land og ikke i andre. Videre kan det spørres om en etablert velferdspolitikk kan bli bygd ned når disse forutsetningene svikter. I så fall kan vi stå overfor det som er kalt velferdsstatens død.
Han påpeker videre at ulike nasjonalstater kan bygge på litt forskjellige lojalitetsprinsipper. I denne sammenheng viser han til den norske historikeren Arne Bergsgård som har sammenfattet fem dimensjoner som sentrale for nasjonal lojalitet:
- Språket.
- Tilknytning til landets religiøse tradisjon.
- Ætt og lojalitet med foregående og kommende generasjoner.
- Identifikasjon med landet/fedrelandet.
- Samkjensle med et visst politisk system.
Skirbekk sier videre at det kan diskuteres hvor mye og hvordan hver enkelt borger må identifisere seg med alt dette, men noe felles må eksistere:
Men en nasjonalstat forutsetter felles kulturelle referanser. Et avgjørende argument for nasjonalitetsprinsippet bygger på den oppfatning at de stater fungerer best der kulturelle og politiske grenser faller sammen. På et visst nivå kan nasjonalstaten gi grunnlag for allmenn oppslutning om en velferdspolitikk som går ut over en kalkulert lønnsomhet for den enkelte.
For ifølge Skirbekk opprettholdes ikke velferdsstater bare med appeller til lønnsomhet, der USA trekkes frem som eksempel. På 1960-tallet fikk president Lyndon B. Johnson velgernes oppslutning om betydelige skatteøkninger for å få bukt med kriminalitet og annen uønsket atferd. 30 år senere ønsket derimot åtti prosent av amerikanerne å kutte ned på overføringene. I perioden var mer enn fem tusen milliarder dollar gått til velferdssystemene – uten at målet ble nådd, med det resultat at velgerne snudde ryggen til hele velferdspolitikken. USA har siden vært basert på et sikkerhetsnett med visse minimumsstandarder, kombinert med mange private forsikringsordninger. Skirbekk viser også til debatt i England, der forholdet mellom velferdspolitikk og nasjonal orientering har vært diskutert i flere fora. Ett av spørsmålene som lyder er om England er blitt for mangfoldig til å kunne opprettholde den gjensidige moralske forpliktelsen som er nødvendig for et godt samfunn og for velferdsstaten.
Skirbekks hovedpoeng er at vi også i Skandinavia opplever kulturendringer som på sikt kan undergrave viktige forutsetninger for velferdsstaten, slik vi kjenner den. Han skriver at det er mulig å identifisere i alle fall tre typer av forandringer som kan svekke en tidligere sterk oppslutning om et høyt skattenivå og mange allmenne sosiale rettigheter.
- Mens det tidligere var slik at flertallet nokså sikkert kunne regne med å få mer igjen enn det de betalte for, oppfattes ikke dette lenger som like sikkert.
- Mens det tidligere ble tatt for gitt at det gikk an for et samfunn å kjøpe seg sunnhet og trygghet ved større sosiale bevilgninger – jf. president Johnsons program – finnes det i dag atskillig begrunnet skepsis mot forstillingen om at sosial klienttenkning kan løse kriser som henger sammen med kultur og livsstil.
- Endelig er den moralske dimensjonen ved det nasjonale fellesskapet blitt svekket.
Det spørs om ikke Skirbekks tre typer forandring langt på vei også knekker den såkalte FrP-koden, da den realistisk synes å ligge i folkets misnøye.
I stedet for å tilpasse oss en global verden som nye solidaritetssirkler utenpå den familiære, lokale, nasjonale og sivilisatoriske, har mange villet se det globale som et alternativ til lojalitet med de mindre enhetene. I praksis har dette ofte ført til en idealisering av konsumenten på et verdensmarked. Solidariteten med framtidige generasjoner kan vise seg nokså begrenset, enten det gjelder de alderskull som skal betale våre pensjonistregninger eller de som skal leve i en verden der oljeressursene er tømt. Det er lite som tyder på at balansen mellom en kulturbasert nasjonalstat og et diskuterende demokrati kan avløses av kombinasjonen multikulturalisme og markedspopularitet.Det er ikke mulig i dag å opprettholde alle sosiale holdninger som Gerhardsen-generasjonen kunne ta for gitt. Men det er heller ikke nødvendig å gi etter for all nedbygging av de kulturelle forutsetninger for nasjonalstaten og den nasjonale velferdsstaten. Mye antinasjonalisme bygger på et intellektuelt sviktende grunnlag.
Det sentrale spørsmålet jeg sitter igjen med etter Skirbekks kronikk er om den norske velferdsstaten er levedyktig i det ”flerkulturelle Norge”. Det kan være at dette politisk skapte ”nye fellesskapet”, det er i alle fall ikke skapt i fellesskap da det norske folk aldri er blitt spurt om sine meninger til en radikal endring av befolkningssammensetning, kan svekke velferdsstaten, men i så fall vil det være interessant å diskutere hvilke endringer som vil være nødvendig. Det kan til og med være at vi ikke alle opplever ”fellesskap”, hvilket synes utenkelig å ta en diskusjon om. Det er særdeles trist for dem av oss som faktisk ønsker et fellesskap, endog et sterkt fellesskap – og en sterk velferdsstat, i en globalisert verden.