Rita Karlsen, HRS
”Queendom – Oppdrag Norge” er den satiriske revygruppens Queendoms første bok, men ifølge NRKs anmelder er den ikke helt vellykket.
Bak Queendom står Ifejilika, Wozene Kvam, Bosinqye Lydersen, Jatou N’jie og Dahlsveen Sterling som ifølge NRKs anmelder alle har vokst opp i Norge med sine etniske norske mødre. De har også til felles at de har fedre fra forskjellige afrikanske og karibiske land. Flere skal ha bodd med sine fedre i deler av sin oppvekst. Dette skal ifølge anmelderen ha gitt dem den felles erfaring av å være annerledes i et hvitt Norge, og om å fortsatt ikke få delta likeverdig i det såkalte multikulturelle Norge.
Bokens utgangspunkt skal være Manuela Ramin Osmundsen fall som barne- og likestillingsminister. Forfatterne skal mene at hennes fall er et bevis på ”manglende integrering og nordmenns fallitt overfor den grå og kjedelige ensformigheten.”
Jeg har selv ikke lest boken, men hvis forfatterne mener at Ramin Osmundsen avgang som statsråd handler om manglende integrering – og dertil nordmenns fallitt overfor den grå og kjedelige ensformigheten – så tror jeg dronningene må komme seg ned på den jorda hvor vi andre er.
Ramin Osmundsen har samme søsterfarge som kvinnene bak Queendom, og for alt jeg vet også samme oppvekstbakgrunn. Men etter hva jeg kjenner til er Ramin Osmundsen vokst opp i et overklassesamfunn i Paris i Frankrike. Og ja, hennes aner er fra det franske fylket Martinique, hvilket forklarer hennes hudfarge, intet annet. Hvilken manglende integrering snakker vi om når en overklassedame fra Paris, utdannet jurist fra et eliteuniversitet der, reglerett lyver seg ut av statsrådposten? Det er i så fall være en ”manglende integrering” som bør beskrives som alt annet enn ”grå og kjedelig ensformighet”. I Norge er det fortsatt et ideal at det ikke skal gjøre forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, men jeg jo en viss forståelse for at ”dronninger”, med afrikansk eller karibiske aner, har problemer med den.
Ifølge anmelderen skal videre ”Oppdrag Norge” være at de fem damene får et oppdrag av et såkalt ”eldreråd”. Som kjent er slike eldreråd typisk i samfunn der den enkeltes rettssikkerhet står særlig svakt, og der eldrerådet avgjør menneskers skjebne relativt uavhengig av hva landets lover sier, men heller forankret i hva den aktuelle religion predikerer, eller rettere sagt: deres tolkning av den. For eksempel kommer det stadig eksempler på eldreråd som befaler drap på unge kvinner for utenomekteskapelig sex eller voldtekt i deler av Pakistan. Men det er klart, Queendoms eldreråd er av en annen karakter, det eneste dette rådet har til felles er at de er mørk i huden (og jeg vil anta: er stinn av penger). ”Deres” eldreråd består av Oprah Winfrey, Mandela, Bob Marley, nobelsprisvinner Wangari og Barack Obama. Disse fem sender altså de fem dronningene ut i norske samfunnet ”for å snu utviklingen etter at Ramin Osmundsen fall brakte Norge tiår tilbake integreringsmessig”.
Svart humor burde dette kalles, frembrakt av svarte mennesker, som styres etter en svart-hvit-tenkningen som ethvert oppegående menneske burde ta avstand fra. Queendom fornekter seg derimot ikke: deres oppgave, etter eldrerådets prinsipper, er nemlig ”å skape kreative og blomstrende samfunn preget av mangfold og toleranse”. Jeg fristet til å si: Det klarer dere aldri før dere slutter å kategorisere mennesker etter hudfarge! For hvilket mangfold representerer disse damene?
Men ifølge anmelderen ligger ikke problemet der i boka, det er heller i ”’det såkalte egalitære Skandinavia’ utfordringene og motstanden mot mangfoldet var og er størst. Norge er lite mottakelig for endring. Før var Nordmenn opptatt av rasisme i følge Queendom, nå er de bare opptatt av bensinpriser og luksus. Brunt grums sprer seg. Men de fem musketerer gjør seg klare for å kjempe mot ’kjedsomheten, likheten, ensrettingen og mot likegyldigheten.’”
– Før var Nordmenn opptatt av rasisme? Før hva da? Før det kom mennesker med mørk hudfarge til landet? Er det gått dronningene hus forbi at rasisme, med rett og urette, diskuteres nesten daglig i dette landet? Hva er det som har skjedd med disse damene; er de fullstendig druknet i sitt eget speilbilde? Og maler de fanden på veggen fordi majoriteten i dette landet har en lysere hudfarge enn dem selv? Mener de med dette at Ramin Osmundsen skulle få fortsette som statsråd fordi hun er mørk i huden? Du snakker om ”brunt grums”! Dette blir neste så pinlig at jeg ikke klarer å se det humoristiske i det engang, om det skulle ligge noe slikt i det.
Jeg deler slik sett anmelderens vurdering på NRK.no:
Boken er underholdende og lett lest. Og den er tidvis provoserende. Men da mest provoserende ved at det er vanskelig for leseren å skjønne hva forfatterne vil. Et spørsmål som dukket opp hos anmelderen var at ja, jeg leser hva dere skriver, men jeg skjønner ikke helt hva dere mener. Det er alltid et alvor i satire. Det er det også i denne boken. Men alvoret kunne ha kommet klarere frem.
Bokens gjentakelse av at Norge er grått, kalt og kjedelig og som ikke er klar for et åpnere, varmere, rikere og mer mangfoldig samfunn blir etter hvert litt kjedelig og monotont. Bortsett fra fine svaberg på Sørlandet er det ikke et positivt ord om Norge eller nordmenn i boken. Det må jo falle deres etniske norske mødre litt tungt på brystet.
Det er symptomatisk for boken at alle fem kvinnene vekter sin afrikanske bakgrunn mer enn sin norske. Hvorfor det? De er jo norske, tenker norsk og kunne sannsynligvis aldri ha tenkt seg å ha bodd permantent i et afrikansk land. Det er også litt ironisk at ingen av dem snakker et afrikansk språk, men kun norsk og engelsk. Det er ironisk fordi det ikke er mulig å leve seg inn i en kultur uten å kunne språklig kommunisere – uansett hvor mange Afrikafester eller Afrikamøter en går på hjemme i Oslo. Det virker som de dyrker annerledesheten ved å definere seg selv utenfor det de vil være en del av.