Rita Karlsen, HRS
Er det en tragedie om ingen med innvandrerbakgrunn har plass i vårt øverste nasjonale organ, Stortinget? Langt på vei ja. Samtidig er det en enda større tragedie om de som kommer inn på Stortinget ikke viser seg å være kvalifisert til å inneha rollen, men plasseres der som et alibi for det ”inkluderende flerkulturelle Norge” eller av politiske partiers redsel for å ikke bli oppfattet som god nok på ”integrering”.
– Gi oss en sjans!, er det desperate hylet fra Abid Raja, som tilsynelatende med de fleste midler prøver å sikre seg en plass på Stortinget for Venstre. Raja (33), som omtaler seg selv som en ”erfaren forsvarer”, klarer åpenbart ikke å forsvare sin egen vei til Stortinget, men fyrer løs på andre for manglende vilje, ønske, tro eller hva det måtte være, for å ikke slippe han (raskt nok) til. Siste vers av denne visa, i alle fall som jeg har fått med meg, var debatten i går på NRK mellom Raja og Martin Kolberg (Ap). Da hadde Raja hevdet at det var ”kameraderikontoret” som hindret han i å komme opp og frem, noe Kolberg stilte seg en smule undrende til – ikke minst fordi det neppe kan være Ap’s kamerater som stenger veien for Venstremannen Raja. Men Raja slår tilbake, om enn utenfor målskiven; for det er visstnok slik at langt de fleste innvandrere nettopp tilhører det ”store” Ap, mens de samme (innvandrerne) enda ikke har oppdaget ”bittelille” Venstre. Og det skal Raja gjøre noe med, sier han, fordi han, med sin innvandrerbakgrunn ”vet hvor skoen trykker”, og han vil bli Venstres innvandrings- og integreringstalsmann. Ja ha, interessant er jo også denne innbakte trusselen om at innvandrere nå kommer til å stemme Venstre, for der er jo ”talsmannen” Raja, og han taler jo på vegne av alle innvandrere, må vi alle vite.
Men kanskje enda viktigere er det at Raja neppe kan betegnes som noen Venstre-politiker, som han konsekvent omtaler seg som (sammen med sin advokat-tittel, som han p.t. heller ikke er, da han nå er nemndsleder). Jeg stiller meg således helt bak de tanker som Lisbeth Bøhler (2. vararepresentant til Stortinget for Akershus Venstre) har knyttet til Rajas rolle for Venstre. Hun skriver:
”Du titulerer deg, og tituleres som Venstre-politiker. Det er du strengt tatt ikke. Du ble valgt som representant i Bærum kommunestyre og Akershus fylkesting i fjor høst, men frasa deg begge vervene siden du straks etter flyttet tilbake til Oslo. Du har heller ingen verv i partiet og representerer derfor de facto ingen andre enn deg selv. Du er Venstre-medlem, men ikke Venstre-politiker. Det er ikke uproblematisk at du med den største selvfølge framstår som talsmann for mitt og andres parti, uten at du står til ansvar i noe forum.Og da vil både jeg og andre spørre: Hva med partidemokratiet? Har du respekt for det, og for det politiske håndverket – også de mer traurige sidene av det – i stort og smått, i spennende og kjedelige saker?”
Bøhlers betimelige spørsmål avdekker hovedkjernen i ”Rajas selvvalgte vei til Stortinget”: Han synes å bry seg svært lite om partdemokratiet og det politiske håndverket. Raja vil ha makt. Nå. Uten å gå den lange (kjedelige) veien som de fleste andre må. Han har innvandrerbakgrunn, og vet å utnytte det til minste smitt og smule. Uten skrupler. Men hvis han overkjører spillereglene internt i partiet, hvorfor skal vi da forvente at han vil forholde seg til spillereglene på Stortinget? Har han større respekt for det norske demokratiet?
Vel så viktig er Bøhlers påpekning av at politikerrollen på toppnivå ikke er en vei en bør gå gjennom tv-ruta:
”Det er nok en del venstrefolk, dessverre også nominasjonsnemnda, som for lett lar seg blende av folk med ”medietekke”. Det har kanskje litt med partiets vanskelige år å gjøre. Men det har dessverre vist seg både hos oss og i andre partier at folk som er kjent før de kommer inn i politikken, ofte mislykkes. Det er noen grunner til det. En av dem er at man starter på toppen, så å si. Uten den kunnskapen, tålmodigheten og politiske realismen det gir å ha vært med i et kommunestyre, et skolestyre, et fylkesting. Uten å ha bidratt i et partistyre, i prosessene, kampene, entusiasmen og motstanden som skaper tillit og et lag. Ikke privat politikk.”
Bøhler setter heller ikke særlig pris på at Raja utnevner seg selv til innvandrings- og integreringstalsmann, og ikke vet hun om det er lurt heller:
”Når du sier du vil bli Venstres innvandrings- og integreringstalsmann, er jeg helt uenig. Vi har Trine Skei Grande som utmerket fyller den rollen. Venstre bør prinsipielt ikke ha sakstalsmenn som er for sterkt assosiert med særinteresser på området.”
Med hånden på hjertet må jeg si at Bøhlers tanker er noe av det mest fargeblinde og rettskafne jeg har observert på langt tid. Hun har verken latt seg blende av Rajas hudfarge eller skjelver i buksa av medias ”advarsler” om et blenda-hvitt Storting. En for alle, og alle for en. Derfor bør både Raja, Venstre, de andre partiene, media og alle andre som ønsker at demokratiske prosesser skal opprettholdes og at hudfarge eller opphav ikke skal være avgjørende, lytte til Bøhlers råd:
«Hvis du virkelig ønsker å bli venstrepolitiker for Akershus; – flytt tilbake til Bærum, ta opp vervene du er valgt til i Bærum kommunestyre og Akershus fylkesting. La deg velge inn i fylkesstyret og ta din tørn som organisasjonsmenneske og lokalpolitiker. Så kan vi snakkes om fire år. Politikk handler om å bygge tillit og levere resultater, ikke bare om å være i TV-ruta.»
Vel talt. Jeg oppfordrer media til å ta opp hansken, og konfrontere Raja med sin selvvalgte vei til Stortinget.