Rita Karlsen, HRS
HRS’ siste besøk i Danmark stadfestet hvordan de takler krisen med EU som raserer dansk utlendingspolitikk: De vokter tallene. Kommer det flere på familiegjenforening? Hentes flere ektefeller fra utlandet utenfor EU? Regjeringen, og i særdeleshet støttepartiet Dansk Folkeparti (DF), er slett ikke glad over situasjonen de er blitt satt i av EU. I utgangspunktet var spørsmålet hva de skulle gjøre, noe er spørsmålet om det i hele tatt kan gjøres noe som helst – alt den tid man faktisk har tilsuttet seg direktiv nr. 38 som særlig den såkalte Metock-dommen har gjort kjent.
Dommen i saken ble avsagt med et Europa i feriemodus, nemlig 25. juli 2008, og den beordrer at borgere i EUs medlemsland og borgere av de land som har tilsuttet seg direktivet gjennom EØS, kan familiegjenforenes med sin nærmeste familie som er utenfor Europa – uavhengig av hva landets egne regler måtte forfekte. Dommen innebærer at borgere i et EU-land (såkalte unionsborgere, eller EØS medlemmer, hvilket da innebærer at man må være statsborger i det aktuelle landet som er EØS-medlem) fritt kan ta seg jobb i et annet EU-/medlemsland. Da er vedkommende i sin fulle rett til å søke familiegjenforening etter EU-reglene, som vedkommende igjen har rett til å bringe med seg til landet en er borger av, eksempelvis Danmark eller Norge.
Dette innebærer at Danmark, der det er krav som for eksempel at begge ektefellene må være fylt 24 år og at tilknytningen skal være lik eller større til Danmark enn til et annet land, er uten betydning. Dommen sier hva som er tillatt i Europas medlemsland. EU har talt. Med andre ord: Medlemslandene har ikke lenger råderett over egen innvandringspolitikk. Det samme vil gjelde for EØS-landet Norge.
I 2006 kom inderen Sandeep Kumar til Irland, hvor han søkte asyl. Han fortalte han var kommet fra India via Moskva til Hviterussland. Hvordan han var havnet i Irland, kunne han ikke forklare. Men Kumars fingeravtrykk avslørte ham: Han hadde tre år tidligere søkt asyl i Belgia, hvor han ble avvist. Dette holdt han viselig stille om ved ankomst til Irland. Han sa heller ikke noe om at han etter avslaget i Belgia hadde sneket seg inn i Storbritannia, hvor han levde illegalt i tre år – før han sto med asylsøknaden i hånd overfor myndighetene i den irske hovedstaden Dublin. I henhold til Dublin II-reglene er det Irlands oppgave å sende Kumar tilbake til Belgia, siden det var der han først søkte asyl.
Den 14. juni 2006 ble det derfor besluttet å utvise Kumar fra Irland til Belgia med begrunnelse i Dublin II-reglene. Men dagen etter, den 15. juni, kom det et brev fra Kumar til de irlandske flyktningmyndighetene: Han trakk sin søknad om asyl. Begrunnelsen for å trekke asylsøknaden var at Kumar hadde giftet seg med en kvinne fra Estland, som arbeidet i Irland.
Irland henviste derimot til at landet har sine egne regler om hvordan det aktuelle EU-direktivet skal brukes. Ifølge irske regler måtte Kumar ha hatt lovlig opphold i et annet EU-land før han kunne kreve denne retten, hvilket Kumar altså ikke hadde hatt. Slik sett mente Irland at det var uten betydning at han nå var gift med en EU-borger.
Men Kumar og hans advokat mente at de irske reglene stred mot EU-reglene, og brakte saken inn for retten i Irland. Den 28. mai 2007, altså nesten ett år etter at Kumar var vedtatt sendt tilbake til Belgia, avgjorde Irlands High Court at reglene er lovlig: Sandeep Kumar kunne ikke få oppholdstillatelse i Irland som familiemedlem til en EU-borger, idet han hadde oppholdt seg ulovlig i EU.
Samtidig hadde praksisen som Kumar benyttet, raskt spredd om seg: På mindre enn to år var der kommet 3.000 søknader om oppholdstillatelse fra personer fra land utenfor EU, som hadde inngått ekteskap med ikke-irske EU-borgere. Disse ikke-irske EU-borgerne bodde og jobbet i Irland.
Umiddelbart trengte ikke dette være noe mystisk. Da EU ble utvidet med 10 nye øst- og sentraleuropeiske land i 2003, var nettopp Irland ett av de få gamle EU-land som åpnet sine grenser for arbeidskraft fra de nye medlemslandene. Polakker, tsjekkere, estere, latviere og andre nyslåtte EU-borgere strømmet til i tusentall for å få jobb i Irland, hvor økonomien på den tiden blomstret. Og dem som kom, var typisk unge menn og kvinner uten familiære forpliktelser, heller i den rette alder for å treffe en livsledsager.
Men noe skurret likevel. En nærmere studie avdekket et mønster med disse ekteskapene: Hele 500 av dem – langt de fleste kvinner – hadde giftet seg i Irland med en avvist asylsøker. I stedet for å bli sendt tilbake til for eksempel Nigeria, hvor hele 25 prosent av alle asylsøkere i Irland kom fra, hadde de avviste asylsøkerne ”forvandlet seg” til ektemenn til EU-borgere ”med rett til opphold”. Og kanskje enda mer besynderlig: disse ekteskapene ble særlig inngått av kvinner fra de baltiske land.
Samtidig fremkom at omkring 400 pakistanske menn som oppholdt seg i Irland på kortvarig studentvisum, hadde blitt ektemenn underveis. Og ”tilfeldigheten” tilsa at opp med halvparten av disse pakistanerne giftet seg med en kvinne fra det bittelille landet Estland (om lag 1,5 millioner innbyggere, der hovedstaden Tallinn huser om lag 1/3 av befolkningen).
Og som i Kumar-saken: Alle de avviste asylsøkerne og pakistanske studentene krevde etter ekteskap med EU-borger rett på opphold i Irland etter EU-reglene. Men etter dommen i Kumar-saken kunne Irland avvise disse.
Det betydde derimot ikke at de avviste ”ektemennene” gav seg. I løpet av kort tid mottok EU-kommisjonen flere hundre klager fra avviste ektepar, som hevdet at Irland med sin særlov krenket EU-reglene knyttet til de fire friheter. Og mange av parene brakte avslaget inn for domstolene.
En av disse sakene omhandlet Donna og Hencheal Ikhogo. Han avvist asylsøker fra Nigeria, hun britisk statsborger, som har bodd og arbeidet i Irland siden 1996. Etter at Ikhogo fikk avslag på asyl i Irland, giftet han seg med Donna og søkte oppholdstillatelse etter EU-reglene som ektefelle til arbeidsinnvandret EU-borger. Men Ikhogo fikk avslag fordi han hadde oppholdt seg illegalt i landet da han inngikk ekteskapet. Deres sak ble koblet sammen med tre andre par med lignende historie: To menn fra Nigeria og en fra Kamerun, alle med avslag på asylsøknaden og som deretter hadde giftet seg med kvinner som var statsborger i henholdsvis Tyskland, Polen og Storbritannia, men som bodde i Irland. Blant dem var Blaise Metock, som senere kom til å legge navn på den dommen som må kunne kalles en skandale – gitt at medlemslandene ønsker å føre en selvstendig innvandringspolitikk.
Disse fire parene ble hovedpersonene i den testsak som skulle gjøre slutt på konflikten i Irland: Hadde Irland rett til å ta i bruk sine egne særlover, som i praksis tilsier begrenset bruk av EU-direktivet? De fire parenes sak havnet nok en gang i Irlands High Court, i mars 2008. Dommeren her besluttet denne gangen å spørre ”den høyeste myndighet” – nemlig EUs domstol.
I Latvia avslørte avisen Diena at datingsiden www.draugiem.lv siden 2006 hadde søkt etter kvinner fra baltiske land som ville gifte seg med menn fra India. Dette skulle skje mot betaling, fri reise, bolig og jobb i Irland. I annonsene på datingsiden fremkom det at ”fiktive ekteskaper er populært i Dublin for tiden”. Den latviske journalisten Aleksandra Jolinka svarte på annonsen, og fikk mer informasjon. Hun fikk vite at ekteskapet ikke innebar noen forpliktelser, det var kun en formalitet. Ekteskapet ville bli annullert etter et år. Men mer besynderlig: de indiske mennene var i virkeligheten ikke indere – de var pakistanere.
Irsk politi tok opp tråden, og iverksatte etterforskning på proforma ekteskaper. De avdekket en rekke misbruk. Eksempelvis avslørte de en mann fra Nigeria som mottok trygd for sin kone og sine barn i Irland samtidig med at han søkte opphold i Storbritannia etter EU-reglene som ektefelle til en belgisk kvinne. I mai i år ble dessuten syv kvinner og en mann dømt for å ha inngått proforma ekteskap med personer fra Nigeria og Kina med det formål å skaffe dem opphold som ektefeller til EU-borgere. De dømte var mellom 21 og 31 år, og ifølge dommen var de alle i en ”økonomisk og følelsesmessig vanskelig situasjon” da de ”lot seg lokke av en betaling på 1.800 – 2.500 pund for å inngå proforma ekteskapet”.
Men, inntil i sommer og den fatale Metock-dommen, har irske myndigheter ikke vært nødt til å legge særlig mye arbeid i å få stoppet denne trafikken. For om der faktisk var hundrevis av proforma ekteskap blant de mer enn 2.000 søknadene som kom i 2007, så kunne myndighetene i alle tilfeller, der de hadde grunn til mistanke om proforma, avvise opphold med henvisning til den særegne irske regelen: De som oppholdt seg illegalt i Irland da de ble gift, kunne sendes ut av landet. De som var kommet inn i landet på et kortvarig visum, for eksempel studentvisum, fikk lov å gjøre seg ferdig med studiet, men ekteskapet skaffet dem ikke den ettertraktede femårige oppholdstillatelse (som etterfølges av retten til permanent opphold og statsborgerskap i Irland).
Men så falt dommen i Metock-saken. 13 dommere i EUs domstol slo fast at Irlands regel er ugyldig, og har vært det siden den ble innført i 2006.
Til tross for at EUS domstol var kjent med at Irland hadde støtte fra 10 andre EU-land, herunder Danmark, besluttet domstolen at Irland og de øvrige EU-land ikke kan kreve forutgående lovlig opphold i et annet EU-land før man gir oppholdstillatelse til ektefeller til EU-borgere, som benytter den frie bevegelighet mellom landene. Med andre ord: At Ikhogo oppholdt seg illegalt i Irland da han giftet seg med Donna, er irrelevant, sier dommen.
Den irske regjeringen så raskt de negative konsekvensene av dommen. De mener det er innlysende at dommen i høy grad vil øke illegale innvandreres insitament til å arrangere et proforma ekteskap med en EU-borger. Selv om ikke domstolen sier at medlemslandene skal ta inn hvem som helst som kan fremskaffe en ekteskapsattest med en EU-borger, så har den ikke gjort det enklere i forhold til misbruk av ekteskapsinstituttet. Da til tross for at dommen åpner for avvisning av søkere som utgjør en fare for rikets sikkerhet, manglende forsørgelsesevne eller der det kan avdekkes proforma ekteskap. Men dette krever en omfattende undersøkelse av hver enkelt sak. I Irlands tilfelle, med et høyt antall slike søknader, vil det være tidkrevende samt at bevisførselen i den enkelte sak er vanskelig.
(Irland avventer også hva utfallet vil bli i inderens Sandeep Kumar sin sak, relatert til EUs dom. Kumar forsøkte altså å lyve seg inn i Irland, men tok så ekteskapsveien, som også ble avslått. Kumar anket saken til den irske høyesterett, hvor den ennå ikke er behandlet.)
Premissene for dommen er altså å finne i direktivet om de fire friheter som reguleres gjennom EØS-avtalen, og som Norge er en del av. Dette innebærer at også Norge må følge dommen, hvilket jeg har fått bekreftet fra flere fremtredende juridiske eksperter, både i Norge og EU.
Men Norge har, i motsetning til Danmark, ikke leet på et øyelokk i forhold til dommen og dens konsekvenser for Norge. Ikke underlig, da ingen politikere eller journalister som jeg har hatt kontakt med, har fått med seg ”dramaet” som har utspilt seg EUs domstol knyttet til Irland. Danmark reagerte raskt, og var det første landet som henvendte seg til EU-kommisjonen. Michele Cercone, talsperson for EU-kommissæren Jacques Barrot (for frihet, sikkerhet og rettferdighet) bekreftet overfor den danske avisen Jyllands-Posten den 4. september 2008 at ingen andre land i Europa hadde gitt lyd fra seg så langt. Dette altså selv om det faktisk var 10 land som kom med innsigelser mot Metock-dommen, da det ble klart at domstolen la opp til en tolkning av EU-direktivet som ville åpne for økt adgang til familiegjenforening. Cercone mente imidlertid at stillheten kunne skyldes at politikere og embetsmenn vanligvis er borte fra kontoret i august. Men der tok hun feil. Nå skriver vi november, og fortsatt synes det å mangle mange politikere og embetsmenn.
Danmark ønsket i utgangspunktet å få endret på reglene i direktiv nr. 38 fra april 2004, ikke minst anført av DF som tok til ordet for et slikt oppgjør med EU. Samtidig kom det flere kilder på banen og hevdet at det er særdeles vanskelig å få endret direktivet. For øvrig er det samme direktivet nå under vurdering, men da ikke relatert til direktivets innhold, men som en analyse av hvorvidt de enkelte regjeringer har sørget for å implementere direktivet (!) i deres respektive land. Hvilket neppe gjør saken bedre. Og uansett vil veien være særdeles lang i det tungrodde byråkratiet EU. En endring skal gjennom både i EU-kommisjonen, ministerrådet og parlamentet – samtlige med flertall.
Parallelt med at Danmark ønsket å få iverksatt en endring av direktivet, jobbet de på spreng med tiltak som raskt kunne iverksettes i Danmark. På kvelden 22. september var innstramningene klar, og da som en avtale med DF. Avtalen innebar at danske unionsborgere som vil gjøre bruk av EU-reglene for å oppnå familiegjenforening må dokumentere at det verken er snakk om proforma ekteskap eller proforma opphold i annet EU-land. Tiltakene innebar også at det skal bli vanskeligere å få dansk statsborgerskap, lettere å få utvise innvandrere, vanskeligere å være ”falsk student”, vanskeligere å ikke være i jobb ved hjelp av den såkalte kontanthjelpen, og mer kontroll og krav til dokumentasjon med proforma ved ekteskap og/eller bosetting/arbeid i annet EU-land. Her kan du lese hovedpunktene i avtalen.
Integreringsminister Rønn Hornbech sa til Berlingske at de endringer som var gjort, medførte at Danmark fortsatt kunne føre ”en fast og rettferdig utlendingspolitikk”, men påpekte samtidig at regjeringen nøye ville overvåke antallet familiegjenforeninger etter EU-reglene og foreta langt flere stikkprøver.
Så nå sitter de og teller familiegjenforeninger, som så langt er steget med 27 prosent, som gir en prislapp på 9,5 millioner danske kroner – mens stadig mer foruroligende informasjon tikker inn. For eksempel får man først permanent opphold i Danmark etter syv år, EU-reglene sier fem år. Det er også mye vanskeligere å utvise en innvandrer som har fått opphold etter EU-reglene, enn etter danske regler.
Dette kan bli heftige (tall) etterhvert.
PS: Synes du dette ble vel meget negativt om EU? Da kan du lese Torbjørn Jaglands (kandidat til generalsekretærposten i Europarådet) lovprisende innlegg i dagens Aftenposten.no om det ”rettighetsbaserte” EU, der for øvrig Jagland er i gang med et «nytt husprosjekt”.