Rita Karlsen, HRS
Den danske VK-regjeringen (Venstre – en blanding av Høyre og Frp i Norge, og de Konservative – Høyre i Norge), som tiltrådte første gang i 2002, har hele sin virkeperiode forsøkt å holde en stø kurs i innvandrings- og integreringspolitikken. Kurset har vært stram, i den betydning at VK-regjeringen allerede i valgkampen til 2002, turte å si det som de fleste i Danmark tenkte: Det er en sammenheng mellom antallet innvandrere, type innvandring og integrering. Derfor la de opp til en utlendingspolitikk som skulle legge om innvandringen, dvs. at de som fikk opphold skulle best være bidragsyter i samfunnet, og motsatt: det ble vanskeligere å få opphold for dem som ikke hadde muligheter eller hensikter om å bli bidragsyter til det danske samfunnet. Som ledd i dette, og som et ledd i bekjempelsen av tvangsekteskap, ble det innført en 24-årsregel for ektefelleinnvandring fra land utenfor EU, tilknytningskrav som skulle best sikre at ekteparet hadde lik eller større tilknytning til Danmark enn til et annet land, forsørgelseskrav, boligkrav med mer. I tillegg ble aldersgrensen for familiegjenforening med barn satt ned fra 18 til 15 år, for å best mulig sikre at barn fikk sin oppvekst i Danmark. Politikken har vært en suksess, til tross for velmenende ”humane” stemmer som har hevdet at politikken har vært diskriminerende og stigmatiserende, i særdeleshet overfor innvandrere som ikke har fått opphold til ektefellen kun gjennom ekteskapskontrakten (ektefellen kan få opphold via studier eller jobb). Danmark har økt innvandringen siden den politiske kursendringen, ekteskapsmønsteret har endret seg, og stadig flere med innvandrerbakgrunn tar – og fullfører – høyere utdanning. Regjeringens hovedmål var omfordeling av ressursene i utlendingspolitikken: fra innvandring til integrering.
Kursendringen har blitt tiljublet av folket, og nesten alle de andre politiske partiene har tatt til ordet for at de vil følge samme linje. Men så kom dommen i Metock-saken, og siden har spesielt integreringsminister Birthe Rønn Hornbech (V) vært i hardt vær. Først prøvde hun å vifte domsavgjørelsen bort som en tilnærmet ikke-sak, men da media gikk henne nærmere på klingen, stakk hun og gjemte seg. Siden har hun kommet tilbake til offentligheten, dog noe spakere.
Slik sett er det ingen beleilig krangel som ser ut til å utspille seg mellom to profilerte statsråder i VK-regjeringen. Velferds- og likestillingsminister Karen Jespersen (V) er vel bevandret i politikken – og det på flere måter. For det første har hun vært aktiv i politikk i årtier og hatt ulike verv, ikke minst har hun vært statsråd flere ganger, hun har innehatt både sosialministerrollen, integreringsministerrollen og nå altså velferds- og likestillingsministerrollen. Men hun har hatt vervene for ulike politiske partier, fra langt ut på venstresiden til altså nå på høyresiden (Venstre). Jespersens politiske vandring har ikke minst skyldtes hennes oppfatninger av innvandrings- og integreringspolitikken. Hun var faktisk også ”hovedhjernen” bak forslaget om aldersgrense og tilknytningskrav for ektefelleinnvandring, et forslag som lå i ministerskuffen da Socialdemokratiet (der Jespersen da var integreringsminister) måtte gi tapt for VK-regjeringen i 2002. Det var et forslag som den påtroppende integreringsministeren Bertel Haarder (V) grep begjærlig da han inntok stolen etter Jespersen.
Da Jespersen var tilbake i Folketingssalen, fortsatt for Socialdemokratiet, utviklet det seg til høylydte diskusjoner. Jespersen mente de hadde tapt valget fordi de ikke innså utlendingspolitikkens realitet og potensial, men Socialdemokratiet fortsatte sin ”velmenende” linje. Til slutt fikk Jespersen nok, og hun slo døra etter seg da hun forlot både Folketinget og Socialdemokratiet – midt i perioden. Siden meldte hun seg inn i Venstre, som tross alt førte ”hennes” politikk, og det eneste man kan spørre seg om er hvorfor hun ble satt til velferds- og likestillingsminister, når hun etter alle solemerker burde innehatt integreringsministerposten? Men den har altså Hornbech. Og når Jespersen nå ikke enig med Hornbechs linje, så vet hun å si ifra.
Stridens kjerne står om en handlingsplan utarbeidet av Integreringsdepartementet til Hornbech. Den inneholder omkring 40 konkrete forslag til hvordan man kan forebygge ekstremisme og islamisme. Flere av disse hevder Jespersen er ”fullstendig forfeilet”:
· Man vil lage en kommunikasjonsplan i forhold til muslimer med ekstremistiske holdninger. Her vil man gi felles anvisninger på passende språkbruk, for å unngå å provosere.
· PET (Politiets Sikkerhetstjeneste) skal danne et dialogforum med muslimer i Danmark, som har »kontroversielle holdninger«, fordi de nyter sosial status og kan forhindre at unge blir voldelige.
· Man vil danne muslimske studiegrupper i fengslene og studere hva Koranen sier om rusmidler, vold osv. for å få unge kriminelle til å endre atferd.
· Man vil skapet et partnerskap med muslimske trossamfunn og kultursentrer med eventuell støtte til rådgivning, organisering eller økonomi.
· Man vil etablere en kontaktenhet i regjeringen for dialog mellom myndighetene og trossamfunnene.
· Ins’halla! (hvis Gud vil). PS: Dette punktet er konstruert av meg, hvis noen skulle forledes til å tro at det tilhørte troslisten over.
I dag forteller Jyllands-Posten at Jespersen er sterkt uenig med en dialogorienterte linjen som Hornbech legger opp til. Jespersen mener at flere av forslagene er intet mindre enn ”foruroligende”.
– Jeg er imod flere af forslagene. De bygger på den opfattelse, at det stort set kun er terrorister, der er radikale muslimer. Men problemet med radikale muslimer omfatter langt bredere miljøer, der godt nok ikke støtter terror, men alligevel har radikale islamistiske holdninger til samfundet, sier Jespersen, og fortsetter:- Man kan godt tale med repræsentanter for disse miljøer. Men man skal gøre sig helt klart, at der ikke bliver tale om partnerskaber, samarbejde eller indflydelse. Den grænse bliver slet ikke trukket i handlingsplanen. (min utheving).
Men Hornbech mener det slett ikke er hold i kritikken, og kommer med følgende ”avklaring”:
– Jeg forstår slet ikke, hvad hun siger. Jeg mener, at forslagene flugter fuldstændig med det, der står i regeringsgrundlaget om, at vi skal forebygge islamisme og radikalisme både i udlandet og herhjemme.
Nå kan det være at jeg har gått glipp av noe sentralt i min oppfølging av dansk politikk på dette området, men jeg har aldri registrert noe sted at den danske VK-regjeringen ville legge seg opp til noe forpliktende linje i form av partnerskap og samarbeid – med ditto innflytelse. Tvert om har den danske regjeringen, ikke minst representert ved statsminister Anders Fogh Rasmussen (V), i alle fall så langt, vist en stø linje hva gjelder religioners innflytelse på både politikken og det sekulære danske samfunnet. Det beste beviset på dette var Danmarks linje under Muhammed-konflikten, og statsministerens flammende tale under siste Folketingsåpning.
Dette må enten ha gått Hornbech hus forbi eller så har hun valgt å legge om Regjeringens strategi. Det kan være at den danske statsministeren må slutte å flagre rundt i allslags internasjonale sammenhenger, og heller være mer hjemme for å holde orden i eget hus. Et sted å begynne er kanskje å omrokkere litt i regjeringen – la Hornbech og Jespersen bytte stoler. Det kan tjene Regjeringen – og Danmark.