Hege Storhaug, HRS til Frispark i magasinet Velsignet helg til DagenMagazinet, er ikke tilgjengelig på nettet. Denne artikkelen stod på trykk 13. desember 2008
Jeg er en av dem som mener at ekteskapsinstituttet i vår tid er kraftig angrepet. Ikke fordi homofile har fått lovformelle rettigheter knyttet til kjærlighet nesten på linje med heterofile. Voksne personer som elsker hverandre er hyggelig, uansett hvem de er og hvilket kjønn de ”tilfeldigvis har fått tildelt”. Nei, jeg tenker (selvsagt) på det som har endret Norge mest dramatisk de siste tiårene, nemlig innvandringen fra land der nettopp kjærlighet mellom to voksne kan ha begredelige kår, og der ufrivillighet, barneekteskap, slektsekteskap, og ekteskap mellom to ukjente personer er utbredt. Innvandringen har ført til at slike ekteskap har blitt en del av det norske landskapet. Dette skal helst ikke sies høyt, men like fullt er det et faktum. Det er likeledes et faktum at EU vil tvinge medlemslandene, inkludert EØS-medlemmer, til å akseptere en ytterligere uthuling av ekteskapsinstituttet. EUs prinsipp om fri flyt av personer, gjelder nå også fri flyt inn på kontinentet av illegale innvandrere som premieres med statsborgerskap dersom de klarer å finne en EU-borger (eller EØS-medlem) å gifte seg med.
Norsk media har sovet i timen hele denne høsten, mens det har vært krisestemning i nabolandet Danmark. Det burde ha vært krisestemning her på berget også, for Norge er EØS-medlem, og vi omfattes derfor av den samme fri flyten av personer som EU-land. Krisen i Danmark ble utløst av en dom i EF-domstolen 25. juni i år. Den såkalte Metock-dommen, basert på EU-direktiv nr. 38 fra 2004, undergravet fullstendig EU-landenes rett til å føre en selvstendig innvandringspolitikk. Dommens utgangspunkt er fire afrikanske menn som oppholdt seg illegalt i Europa. Samtlige menn giftet seg med EU-borgere bosatt i Irland, og søkte familiegjenforening med sine ”ektefeller”. Irland avviste søknadene med henvisning til at mennene oppholdt seg ulovlig i Europa da ekteskapene ble inngått. En fornuftig avgjørelse, vil jeg tro de fleste mener. Men EUs domstol er altså av en annen mening. ”Den hellige retten” til familieliv skal vernes. Dermed kan hele den nye danske innvandringspolitikken fra 2002, som har vært en suksess, bli historie. En dansk statsborger er EU-borger, så hvis eksempelvis Fatima på 18 år sendes til Tyskland for å jobbe i en periode, kan hun gifte seg med fetteren i Marokko som ”tilfeldigvis er på besøk” i Europa, og deretter søke familiegjenforening med ”sin kjære” etter EUs regler. Danmark kan ikke hindre ekteparet å vandre inn på dansk jord. Slik legger EU nå Europa åpen for menneskesmugling og både falske og ufrivillige ekteskap.
EU-vennlige Jonas Gahr Støre har de siste ukene stått hardt på for at Stortinget skal implementere dette direktivet, som undergraver egen regjerings mulgihet for å føre en selvstendig innvandringspolitikk. Støre er redd for kjeft fra EU dersom Norge drøyer å vedta direktivet. Han er ikke redd for konsekvensene av direktivet. Samtidig kjemper Danmark en hard kamp mot EU-trollet, en kamp som i skrivende stund synes å være tapt. Etikk, moral og fornuft, sentrale element i arven fra opplysningstiden, er visstnok ikke verneverdig. Det hardt tilkjempede ekteskapsinstituttet, basert på frivillighet og kjærlighet, er heller ikke stort å være stolt av, skal vi tro EU.
Egentlig rimer EU og Gahr Støres’ holdning godt med hva jeg observerer daglig i mitt arbeid: Sentrale politikere bryr seg døyten om Norge og Europas nye virkelighet. I notisblokken min denne høsten har flere og flere navn på barn festet seg på papiret. Jenter ned i 13-årsalderen, giftet bort her i Oslo etter sharialoven. Jeg spurte en voksenperson på innsiden av et muslimsk miljø om disse norskfødte statsborgerne også føder barn på norske sykehus? Vedkommende så nærmest vantro på meg: hvordan kunne jeg være så naiv! De dumpes selvsagt i foreldrenes opprinnelsesland når de blir gravide, var det logiske svaret.
For få år siden hadde jeg ikke noen sterkere meninger for eller mot EU. Det har jeg til gangs i dag. Jeg er blitt EU-motstander på min hals. Jeg er overbevist om at tusener av jentebarn giftes bort i Norge og Europa årlig, og at svært mange dumpes i Afrika og Asia. Jeg er overbevist om at tusener av jentebarn kjønnslemlestes årlig for å tilfredsstille renhetskrav fra fremtidige tvangspåførte ektemenn. Jeg er overbevist om at tusener av barn og kvinner generelt dumpes fra kontinentet vårt på andre kontinent.
Men jeg hører aldri et eneste varsku fra EU (eller våre ledende politikere) om disse umenneskelige forholdene. Jeg har aldri sett et eneste direktiv fra EU om hva medlemslandene skal gjøre for å beskytte barn mot lemlestelse, barneekteskap og dumping. Jeg har faktisk engang ikke hørt ett eneste ord sagt høyt fra herrene og damene i Brussel om eksistensen av denne innhumaniteten – som med deres unnlatelsessynd har fått lov til å befeste seg som en del av vår kultur.
Jeg er sjeldent sint. Jeg skal dog innrømme at jeg er fryktelig sint for tiden over hva vårt lederskap i Norge og Europa lukker øynene for. Jeg er fryktelig sint, fordi det er mindre smertefullt enn å kjenne på avmakten.