Rita Karlsen, HRS
Debatten om arbeidsinnvandrere i Norge skal ikles samme språkdrakt som alt annet som inneholder noe med begrepet ”innvandrer”; det skal dulles inn i pene vendinger, understrekes det positive samtidig med at alt det som måtte være i nærheten av negativitet skal dysse ned, eller aller helst ikke snakkes om.
Utlendingsdirektoratets (UDIs) direktør Ida Børresen er en av disse aktørene. Når hun ikke flørter med kommuner for å få dem til å ta imot asylsøkere, langt de fleste uten identitetspapirer slik at vi ikke vet hvem de er, så forherliger hun arbeidsinnvandrere, som Norge så sårt har trengt (til det arbeidet vi ikke vil utføre selv? ). Børresen har nemlig vært overbevist om at arbeidsinnvandrere vil dra hjem den dagen det ikke lenger er jobb til dem i Norge. At andre har prøvd å fortelle den samme Børresen at et land som Norge med sine rause velferdsordninger neppe tilsier at arbeidsinnvandrere uten arbeid vil dra tilbake til sitt opprinnelsesland, har UDI-direktøren ikke villet lytte til. Hun påstår i dag at hun er overrasket over at disse heller hever trygder i Norge enn å dra hjem. Et tips således er at hun lytter mer til hva andre har å si, heller enn å føre sin egen politikk fra UDI-direktørposten.
Sm HRS påpekte i notatet ”Hvem er Norges innbyggere i fremtiden?” (september 2008) har Norge de siste årene åpnet opp for arbeidsinnvandring. Dette henger sammen med at Norge, i likhet med svært mange andre land, har vært inne i en høykonjektur. Det har ikke vært mange skyer over Norges himmel hva gjelder den finansielle utviklingen, og Norge har gått ”som det suser”. Vi har hatt behov for arbeidskraft, og denne er kommet, ikke minst fra ”nye” EU-land som Polen og Litauen. Denne arbeidsinnvandringen har blant annet ført til at norske bedrifter har kunnet påta seg oppgaver som ellers måtte ha gått ut av landet. Det har bidratt til styrket samfunnsøkonomi, og gitt mindre press på arbeidsmarkedet generelt. Slik sett blir kortsiktig arbeidsinnvandring i en høykonjunktur en åpenbar fordel, men i et langsiktig perspektiv, og i lavkonjektur, er det flere utfordringer. Norges Hovedorganisasjon (NHO) har påpekt at den ventede eldrebølgen er en utfordring for Norge, men har samtidig understreket at de ikke er sikker på at svaret er arbeidsinnvandring. NHO mener at hovedstrategien må være å nyttiggjøre egen arbeidskraft, hvorpå det vises til at 700 000 personer i yrkesaktiv alder, allerede i 2007, sto helt eller delvis utenfor arbeidslivet og mottar offentlig stønad. Samtidig mener NHO at det er viktig at flere står lengre i arbeid. (NHO, ”Kompetanse for fremtidens arbeidsliv”, 23.10.2007).
I tillegg er det en sammenheng mellom forbruk og verdiskaping. Sentralbanksjef Svein Gjedrem sa i sin årstale 15. Februar 2007:
Arbeidstakere fra andre land – som Sverige og Polen – med familier og størsteparten av sitt forbruk i hjemlandet, gir økt produksjonskapasitet i Norge, men tilgangen på slik arbeidskraft begynner nå trolig å bli mer begrenset. Annen arbeidsinnvandring skaper ikke økt verdiskaping per innbygger. Innvandrere som tar varig bopel her, bidrar like mye til økt etterspørsel som til økt produksjon.
Dette tilsier at arbeidsinnvandrere som blir boende her permanent, bidrar ikke bare til økt produksjon, men også til økt etterspørsel og forbruk av varer og tjenester. Når de henter familien hit øker det etterspørselen etter barnehager, skoler, utdanningsinstitusjoner, bolig og så videre. Videre vil permanent innvandring føre til økt forbruk av trygde- og pensjonsytelser og andre velferdstilbud, herunder arbeidsledighetstrygd når konjunkturene går ned. Det sentrale for NHO er at under en høykonjunktur er kortsiktig arbeidsinnvandring en fordel, både for enkeltbedrifter og for samfunnet som helhet. Men på lang sikt er den samfunnsøkonomiske gevinsten ved permanent arbeidsinnvandring, mer usikker. I verste fall kan den slå negativt ut. Unntaket er svært høyt kompetente arbeidstakere.
Norge tiltrekker seg derimot i liten grad høykompetente arbeidsinnvandrere. Heller tvert om; Norge synes å være et mer attraktivt innvandringsmål jo lavere kompetanse man har, hvilket igjen ofte forklares med å henge sammen med våre rause velferdsordninger. Dette er ikke ulikt de erfaringer som Danmark har, og Danmarks nasjonalbank sin kvartalsoversikt for tredje kvartal 2008 fortalte at en stor del av innvandringen til Danmark de seneste 15 – 20 år, særlig i begynnelsen av perioden, har foregått fra mindre velutviklede land av personer med lav arbeidsdeltakelse. En relativt stor andel mottar offentlige ytelser. Det heter videre at hvis innvandringen for alvor skal understøtte finansieringen av offentlig sektor, må det skje ved såkalt ”superinnvandring”. Dette begrepet er ment å dekke en person som først innvandrer etter endt utdannelse, går direkte inn på arbeidsmarkedet i full stilling og betaler skatt som en danske, unnlater å ta sin familie med og forlater landet igjen før pensjonsalderen. (Danmarks Nationalbank, Kvartalsoversig 3.kvartal 2008). Dette er klart urealistiske krav, men er en klar indikasjon på at det handler om type innvandring et land har. Det er altså slik de tørre tall fortoner seg, og slike tørre tall bør deles med ethvert lands beslutningstagere.
For øvrig har også OECD påpekt at arbeidsinnvandrere vil forbli i Norge, en vurdering som ikke deles, i alle fall ikke hittil, av Statistisk sentralbyrå (SSB),
Nå har finanskrisen ført til at 870 polakker, litauere og andre østeuropeere i Norge med EU-pass går på arbeidsledighetstrygd fra Nav, melder Aftenposten ifølge NTB . Dette er en tredobling siden i september i 2008, før finanskrisen for alvor rammet bygg- og anleggsbransjen. Da mottok 300 polakker arbeidsledighetstrygd i Norge. I september 2007 var tallet 100. Dagpenger i Norge gir nemlig langt mer enn full lønn i hjemlandet, for ikke å snakke om dagpenger sammen med andre trygdeytelser som barnetrygd og kontantstøtte.
Ifølge EØS-reglene har alle med EU-pass krav på trygd i Norge dersom de har vært i full, sammenhengende jobb i ett år her i landet. Om denne rettigheten gjelder til evig tid, sier ikke historien noe om, men etter mine erfaringer med toskete EØS-direktiver er jeg ikke særlig i tvil om at det er sannsynlig at rettighetene er langt bedre ivaretatt enn pliktene. Totalt har 1.400 bare av polakkene registrert seg som arbeidsledige hos Nav, og tallene stiger.
– Jeg synes kanskje det er overraskende at det er en så liten nedgang i utenlandske arbeidere som forlater Norge som følge av finanskrisen. Det er fortsatt 95.000 utenlandske arbeidstakere som har gyldige arbeidstillatelser. Dette er arbeidskraft som arbeidsgiverne setter stor pris på, og som vi har vært helt avhengig av, sier UDI-direktør Ida Børresen.
Så gjenstår det å se når skal UDI-direktøren neste gang blir overrasket – kanskje når kommunene ikke vil prise seg lykkelig for å måtte ta imot Guantanamo-fanger?
Kan noen prøve å forklare UDI-direktøren at hvem som innvandrer til Norge, det vil si fra hvilke deler av verden, på hvilket grunnlag og med hvilken ”bagasje”, vil være avgjørende for Norges utvikling både sosialt, verdimessig, rettsikkerhetsmessig og økonomisk. Derfor er det fundamental at vi i dag og i morgen styrer innvandringspolitikken til det beste for Norges kommende generasjoner, og at vi har et mest mulig realistisk perspektiv, så slipper hun kanskje også flere overraskelser?