Hege Storhaug, HRS
Skal man tro Aftenposten, er det ingen tvil om hva som har skjedd i regjeringskulissene: To personlig kristne statsråder har presset Ap og SV til å gå inn for såkalt ”strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Ifølge Aftenosten.no har Sp tapt alle de ”kristne slagene” i Regjeringen. Revansjen til Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) og Liv Signe Navarsete (Sp) var at Jens Stoltenberg (Ap) og co måtte gi de to statsrådene en form for kompensasjon: Blasfemireglene skal inn i straffeloven. Navarsete kan umulig ha gode kontakter på verken grasrota i kristen-Norge eller i sentrale kristne organ. Hun sier at hun hadde forventet seg støtte fra kristent hold, og at hun er overrasket over at det er kunstnere, forfattere og fremtrenende samfunnsengasjerte folk som reagerer med protester. Det er rett og slett forskrekkelig at en partileder og statsråd kan være så til de grader virkelighetsfjern og faglig og samfunnsmessig lite oppdatert. Har ikke Navarsete (og Kleppa) forstått hvilken avgjørende rolle kritikk av religiøse, kvelende dogmer har hatt for den møysommelige oppbyggingen av frihet (og dermed også velferd) for Norge og vesten for øvrig? Lever de i en boble slik at de ikke har fått med seg hvilket formidabelt press på nettopp frihetsverdiene som vår tids nye totalitære ideologi islamismen, allerede utgjør, et press som etter all sannsynlighet bare vil øke i årene som ligger foran oss?
Hvordan Stoltenbergs troverdighet skal kunne overleve en slik samfunnsreverserende handling, er oss en gåte.
Hadde vi hatt en regjering med fornuft og kunnskap i front, hadde vi tvert om fått fjernet alt av blasfemi fra lovverket, parallelt med at regjeringen hadde kjørt en demokratikanon inn i samfunnet vårt, særlig inn i den norske skolen. Vårt demokrati er umistelig, vi kan likevel miste det hvis vi tar det for gitt og sover i timen.
Hver generasjon trengs å oppdras i demokratibygging, herunder hvor avgjørende ramsalt kritikk av religiøse dogmer er. Vi så det på 1930- og 1970-tallet, da helt avgjørende demokratiske verdier og prinsipp gikk i glemmeboken blant mange unge og intellektuelle. Den gang var det nazismen og senere kommunismen og marxsimen som var en trussel. I dag og i tiden som kommer er det religiøs fanatisme blant folk som mener religion (islam) skal stå over politikk, og dermed over demokratiet, som seiler opp som den nye faren.
Dette har tydeligvis ikke Navarsete og Kleppa fått med seg. De lever ikke i den flerkulturelle virkeligheten som de lovpriser i sine festtaler. De lever i misjonshusene på vestlandet. De har ingen anelse om hva som predikeres i nye religiøse hus i byer over det ganske land. De har tydeligvis heller ingen anelse om hvilke organisasjoner og nettverk som brer om seg med stadig økende hastighet, som eksempelvis Det muslimske brorskapet, gjennomanalysert av den danske forfatteren og HRS-medarbeideren Helle Merete Brix, i boken Mod mørket.
Forfatteren Håvard Rem har studert lovforslagets begrunnelse en begrunnelse som gjør saken enda mer forskrekkende:
Ifølge departementet kan religionsangrep forvolde to typer skade, en privat og en offentlig, en individuell og en samfunnsmessig. Om den personlige skadefølgen heter det: «Angrep på trossetninger og livssyn vil kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det ’klimaet’ vedkommende møter i samfunnet». Med andre ord: Om religiøse trossetninger hånes og krenkes, kan skadefølgen være at enkelte føler seg fremmede i det norske samfunnet og derfor utvikler destruktiv adferd.
Om den samfunnsmessige skadefølgen heter det: «Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet». Med andre ord: De som utvikler fremmedgjorthet og destruktivitet fordi religiøse trossetninger krenkes, kan som en skadefølge påføre samfunnet alvorlige konflikter.
Men hva med fredelige tilhengere av en religion uten særlig utbredelse? Blir denne religionen og deres tilhengere fritt vilt?
De forsøksvise bevisene for skadefølge reiser mange spørsmål om lovanvendelsen. Hva om en religion har så få, romslige og fredsæle tilhengere at ingen påviselig skadefølge utløses? Skal det derfor være lovlig å krenke den? Eller motsatt: Hva om en religion har mange, sensitive og aggressive tilhengere? Skal den derfor vernes mot «kvalifiserte angrep»?
Er det straffelovens oppgave å gi sterkere vern til dem som er i stand til å reagere i form av «alvorlige konflikter i samfunnet»?
Det er grunn til å tro at Rems spørsmål er meget betimelig. En ny voldelig karikaturrunde som utnyttes i politisk maktkamp, kan definitivt kunne få helt andre strafferettslige konsekvenser hvis lex Kleppa-Navarsete trer i kraft.