Meny

Islam

Offer-manipulasjon

Igjen benyttes det infam manipulasjon fra muslimsk hold, det vil si Islamsk Råd. Siv Jensen’s (FrP) berettiget advarsel om økende press på frihetsverdiene og krav om særbehandling, møtes med hitling. Jensen’s retorikk "minner om den retorikken som ble brukt i Tyskland og Europa under jødeforfølgelsene på 30- og 40-tallet. Dette er skremmende," sier Asghar Ali. Nei, Ali, det er utviklingen som er skremmende, og det er ditt utsagn som definitivt fortjener betegnelsen skremmende; det er skremmende at du tillater deg grov historisk manipulasjon og misbruker jødeforfølgelsen. Selvransakelse er imidlertid ikke det som preger Ali-ene, men sutring og offerholdning. Det er en pinlig oppvisning.

Hege Storhaug

Hege Storhaug

Publisert:

Hege Storhaug, HRS

I en tale på lørdag til FrP’s landsstyre, advarte Siv Jensen mot forsøk på «snik-islamisering» av Norge, ifølge Dagbladet.no. Ikke nødvendigvis en betegnelse vi ville brukt, men legger man godviljen litt til, forstår man hva hun mener: Hun sikter til det økende presset på frihetsverdier fra visse muslimske hold, enten det handler om politiuniform, halalmat, kjønnsdelt undervisning eller annet. Dette er en realitet, ingenting annet.

For Islamsk Råd er det derimot ingen realitet. Asghar Ali. «Siv snakker som tyskern før krigen», lirer han av seg i Dagbladet.no, med direkte henvisning til jødeforfølgelsen. Slike nedrige påstander har jeg kommentert før. Kort sagt: De mest forfulgte i dagens Europa er jødene. Jødene er Europas nye jøder, og de forfølges særlig av muslimske menn. Dernest; en vel så forfulgt og undrtrykkt gruppe i dagens Norge og Europa, er muslimske jenter og kvinner. Også de forfølges av muslimske menn, typisk fedre, brødre og ektemenn, men også selvoppnevnte religiøse patruljer i muslimske gettoer.

Det er dessuten ikke Jensen vi bør være skremt av, men Asghar Ali selv, som tross gjentatte anledninger november 2007 ikke klarte å ta avstand fra dødstraff for homofili. Derfor ble han da også vraket av Arbeiderpartiet. At Dagbladet tydeligvis har kort hukommelse er også «skremmende». Hvilken troverdighet har en kilde som Ali? Er han rette person å vurdere Jensen’s advarsel?

Her en tekst om den manipulerte «jødeforfølgelsen» trykket i september 2007:

Frida, Herman og Ali

”Stadig ser vi at jødeforfølgelsens oppstart på 1930-tallet og muslimenes situasjon i dagens Europa sammenliknes. ‘Muslimene er blitt Europas nye jøder’, er mantraet. Sammenlikningen er, for å bruke Jyllands-Postens vokabular, ’en syk og infam manipulasjon’. Sammenlikningen er en intellektuell brist som nærmest er umulig å fatte at noen klarer å konstruere og endatil ta i sin munn, skriver Hege Storhaug.

Dato publisert: 12.09.2007 Siste gang redigert: 12.09.2007

Av Hege Storhaug, publisert i «Velsignet helg» til avisene Magazinet og Dagen, uke 24

Jeg blir aldri ferdig med historien om Frida. Det økende jødehatet i Europa holder henne i live i tankene mine.

(Stavern, juli 1959): Mine nygifte foreldre nyter sommerdagene på bryllupsreise på Sørlandet. De gjør et lengre stopp på den vakre Kjærstranda i Stavern. Der får min mor en opplevelse hun aldri kommer til å glemme. På avstand ser hun en mann med tallinskripsjoner på armen. Forvirret spør hun min far om en forklaring. Og min far kan fortelle. Mannen på stranda denne dagen er Herman Sachnowitz, en av ni jødiske familiemedlemmer fra Stokke i Vestfold som ble tvangssendt til Hitlers konsentrasjonsleirer. Herman overlevde fordi han kunne underholde Hitlers forlengede armer med sine musikalske ferdigheter. Hans søster Frida, gikk på samme skole som min far den dagen Gestapo hentet den skoleflinke og vakre jenta. Frida og resten av familien Sachnowitz kom aldri tilbake. Jeg vokste opp med historien om Herman og Frida, og jeg var ikke gamle jenta da mine foreldre ga meg Herman Sachnowitz sin bok «Det angår også deg», i hånden. Lesingen gjorde uslettelig inntrykk. Dessverre er boken kanskje enda mer aktuell i dag enn da den kom ut i 1976. Det handler om den økende jødeforfølgelsen i dagens Europa, en forfølgelse som tydeligvis er så delikat å forholde seg til at både intellektuelle og journalister går seg vill i terrenget, og endog misbruker oppseilingen av jødehatet i Hitlers ånd på 1930-tallet. Hvorfor er dette så delikat? Jo, som Harald Stanghelle så korrekt påpekte det i Aftenposten, fordi det handler om at en annen minoritet, muslimene i dagens Europa, er hovedansvarlig for den økende forfølgelsen: ”Det faktum at det nå bor 17 millioner muslimer i Europa, har på sin spesielle måte bidratt til økende jødehat (…) EUs kontor til overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) (…) har gitt opp å fremlegge en rapport om antisemittisme i Europa. En 112-siders foreløpig rapport ble utarbeidet (…) men EUMCs ledelse la den til side fordi rapporten pekte på at muslimske innvandere står bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder” (29. november 2003). Forsøket på å legge en ubehagelig rapport om økende jødehat i skuffen, skjedde også i Frankrike, som huser Europas største jødiske befolkning på ca 600 000 personer. I desember 2003 var den såkalte Obin-rapporten ferdigstilt, en rapport bestilt av den franske regjeringen. Rapporten oppkalt etter embetsmannen Jean-Pierre Obin, avdekket et så lite smigrende bilde av islamistisk innflytelse i den franske skolen, at regjeringen ville forbigå den i stillhet. Men rapporten lakk ut til media sent i 2004. Obin og 10 undervisningsinspektører besøkte et stort antall skoler i boligområder dominert av muslimer. De møtte en virkelighet i full kamp mot den franske statens verdigrunnlag, særlig knyttet til sexisme og jødehat. Rapporten avdekket at antisemittisme er utbredt, jødiske elever overfalles både verbalt og fysisk, og å undervise i jødeutryddelsene i konsentrasjonsleirene til Hitler, er en øvelse med betydelig risiko for bråk og boikott. Stadig ser vi at jødeforfølgelsens oppstart på 1930-tallet og muslimenes situasjon i dagens Europa sammenliknes. ”Muslimene er blitt Europas nye jøder», er mantraet. Sammenlikningen er, for å bruke Jyllands-Postens vokabular, ”en syk og infam manipulasjon”. Sammenlikningen er en intellektuell brist som nærmest er umulig å fatte at noen klarer å konstruere og endatil ta i sin munn. Parallellføringen er hinsidig enhver realitet. Offerstrategien er makaber til det mest groteske. For hva er den faktiske dokumenterbare virkeligheten? Både Norge og Europa bruker årlig milliarder på milliarder av offentlige kroner for å løfte muslimer inn i demokratiets goder og menneskerettighetene. For å sikre dem velferd, beskytte dem mot diskriminering fra storsamfunnets side, beskytte deres kvinner fra forfølgelse av deres egne menn. Beskytte de unge fra tvangsgifte, beskytte deres barn fra å bli kjønnslemlestet. Det står for meg som ubegripelig at ikke intellektuelle og media umiddelbart arresterer denne formen for umoralsk argumentasjon.

I artikkelen ”Dumhetens apostler” i den norske utgave av Le Monde Diplomatique (august 2005) omtales forfatteren og journalisten Karl Kreus (1874 – 1936). Kraus var særlig kjent for sin kamp mot ”den elegante og distingverte dumhet”, og hevdet at offentlig debatt kan misbrukes for å skjule tankens tomhet: ”For mange mennesker er ikke lenger tale- og skriveevnen midler for å søke sannhet og rettferdighet, men for å forføre og lyve, både for seg selv og andre. Språket er blitt et domineringsinstrument blant mange.” Nettopp disse to setningene summerer for meg opp nyvinninger av begrepsbruk og en forarmende taktikk i den offentlige debatten. Dette er oss ikke verdig. Enda verre: Det er rett og slett å tråkke på gravene som ikke eksisterer etter Frida og hennes familie.