Rita Karlsen, HRS
Etter at FrPs Siv Jensen advarte mot snikislamisering og benyttet Malmø som eksempel, er det direkte rørende å se et samlet norsk mediekorps som ”frikjenner” Malmø for alle sine utfordringer. ”Siv tar feil” og ”Siv overdriver” lyser det mot oss på forside etter forside. Ja det kan så være, men jeg betviler at norsk media er dem som er kvalifisert til å dømme.
I dag kan Aftenposten fortelle oss om ”Nissen” (”Tomten”) i Rosengård. ”Nissen”, med det store hvite skjegget, er Ali Ibrahim (63), Sveriges eneste kommunalt ansatte imam og kulturkonsulent på Rosengård-skolene. Vi får vite at jobben hans er ”å bygge bro mellom muslimske foreldre og det svenske samfunn, som de ofte hverken forstår eller kan noe om.” Vi får også vite at i en av Nordens mest innvandrertette bydel, der nesten ni av ti har utenlandsk opprinnelse, igjen har blitt gjenstand for negativ oppmerksomhet i mediene. Samt at Ibrahim og mange andre rister på hodet av påstandene om sharia-lover og ekstrem islamisme. Svaret deres er å unngå ghettoer.
Sier Aftenposten, ukritisk, men med desto større vilje til å frikjenne Malmøs beryktede bydel Rosengård, og derav bevise hvor ufattelig feil Siv Jensen tar.
Men den samme Ibrahim har også tilkjennegitt en annen fortid, som ikke akkurat handler om brobygging og ghettoangst.
Den historien handler om en kamp om makt og innflytelse blant Rosengårds muslimer – og hvem som skulle ha hvilken tilgang til Rosengårds store moskè. Og om penger.
Et passelig sted å tilnærme seg denne historien er i 1999. Det er Sydsvenskan som i 2006 har avdekket at den saudiske stiftelsen al-Haramain da forsøker å ta kontroll over Islamic Center i Malmø. Islamic Center var nokså eneveldig styrt av Bejzat Becirov, albansk makedonier som kom til Sverige på 1960-tallet fra det daværende Jugoslavia. Islamic Center var på daværende tidspunkt i store pengeproblemer, ikke minst knyttet til et omfattende moskeprosjekt ved Jägersro, som er en av Nord-Europas største og mest etablerte moskeer. Byggingen hadde vært kostbar, og regninger lå ubetalt.
Penger var derimot ikke noe problem for al-Haramain-stiftelsen. 5 millioner dollar hadde lederen sheik Akil al-Akil med seg – ikke til Islamic Center, men til Becirov personlig. Kravene for pengene var klare: Han måtte overlate all makt til dem. Stiftelsen al-Haramain skulle ta over alt ansvar og alle kostnader. Da ville Islamic Center, også de uten fremtidige pengeproblemer, kunne bygge skole, aldershjem, hotell og konferansesenter – og spre den strenge wahabistiske læren til Malmøs muslimer. I 2006 var derimot stiftelsen al-Haramain og lederen sheik Akil al-Akil terrorstemplet av både USA og FN, ikke bare utpekt som al-Qaida-sympatisører, men som en av deres sterkeste finansierer.
Det interessante var at Becirov sa nei til avtalen. Noen av Malmøs muslimer trakk et lettelsens sukk, andre var uenig i avgjørelsen, selv flere år etter at de ble avvist av Becirov:
– De tror de kjenner seg til ”den eneste rette islam”. De ville ta over og styre etter den. De vil at alle menn skal ha beduinklær og skjegg. Kvinnene skal skjule sitt ansikt og være hjemme, sa Adly Abu Ha-jar, moderatpolitiker i Malmø, imam og visegeneralsekretær European Islamic Conference.
– Jag hadde gjerne sett at Islamic Center blev oppkjøpt. al-Haramain lever opp til islamske kilder. De hadde en agenda med seg. De ville styrke muslimenes identitet i Malmø, sa Ammar Daoud, biomedisinsk analytiker ved Universitetssjukhuset Mas samt frontfigur i den Islamiska kulturföreningen i Malmø.
Den Islamiska kulturföreningen i Malmø hadde over tid vært i konflikt med Islamic Center, ikke minst på grunn av deres misnøye med Becirovs enevelde i Islamic Center. Det var også denne foreningen de saudiske forhandlerne henviste til, da ved en doktor Ismail Jalal. Jalal arbeidet på den tiden som psykiater ved universitetssykehuset, og var en av pågangsdriverne i Islamiska kulturföreningen. Noen år senere dukket forøvrig denne mannen opp i en annen sammenheng, da en ung Malmø-mann, Ferman Abdullah, høsten 2005 ble påtalt og dømt for terrorisme. Adbuallah utpekte da nettopp Jalal som sin åndelige rådgiver. (Jalal er flyttet fra Sverige til Saudi-Arabia).
Vel så interessant var det at etter Islamic Center sa nei, snudde saudiforhandlerne seg mot den Islamiska kulturföreningen. De holdt da til i det etter hvert mer omtalte kjellerlokalet i Rosengård, som de altså nå er kastet ut av og som skapte opptøyer. Derimot ble de saudiske ambisiøse planene for den Islamiska kulturföreningen for mye for dem, og det skapte intern splid i foreningen.
Senere angret de på avvisningen, og både Ammar Daoud (op.cit) og en annen av Malmøs fremtredende muslimer, Ali Ibrahim, kultursekretær ved Rosengård-skolene og imam, uttalte i 2006 at de mente pengene ville gjort god nytte, spesielt med tanke på tilgangen til moskeen ved Jägersro.
– Det var synd at Bejzat (Becirov, min anm) takket nei til tilbudet. al-Haramain er en stiftelse som vil hjelpe til med penger uten å styre alt for mye. De ville at moskeen skulle være for alle, ikke bare at en person styrer, som i dag.
Når Ali Ibrahim blir minnet om at al-Haramain-stiftelsen er terrorstemplet av FN, er hans reaksjon:
– Er de? Det visste jeg ikke. Jeg vet at de fortsatt virker aktive i alle fall, at de fortsatt støtter moskeer.
Ali Ibrahim utviste i 2006 altså ingen skepsis al-Haramain-stiftelsen, og om han ikke kjente til deres terrorstempel, uten å bry seg nevneverdig om det, burde han kjenne til hvilken islamsk retning de predikerer. For nettopp hvilken islamsk retning som skulle være den sentrale blant Rosengårds muslimer, var ett av stridstemaene. Og her kom Islamic Centers Becirov til kort – han ble oppfattet som for liberal. Derfor ble det så viktig å få tilgang til ”hans” moskè.
Så når bydelssjef Eva Alterbeck i dagens Aftenposten sier at hun kjenner til «muslimske elementer» som er helt imot vestlig kultur, og at religiøs fundamentalisme finnes i Rosengård, og fortsetter:
– Det er hardt for mange barn å vokse opp her og møte ett verdensbilde hjemme og ett annet på skolen. Da er det viktig å ha «normalreligiøse» personer som imam Ibrahim, med moderate synspunkter på moral og det svenske samfunnet, sier Eva Alterbeck.
Selv etter dette er jeg ikke overbevist hvor ”normalreligiøs” Ibrahim faktisk er.