Det er i Klassekampen at Siv Jensen (FrP) hevder at kampen mot radikal islam er vår tids viktigste kamp, melder NTB:
– Gjennom historien har vi klart å bekjempe totalitære ideer som nazismen og senere kommunismen. Som liberalist vil jeg alltid kjempe mot slike ideer og bevegelser. Radikal islam er en mørk og skummel ideologi, og bekjempelsen av den er vår tids viktigste kamp, sier Jensen sitert i Aftenposten.no.
Jensen mener at meningsmotstanderne i andre partier løper rett i skyttergravene i denne debatten, og kvinnebevegelsen får passet sitt på skrevet:
– Det er mest sannsynlig et uttrykk for at de ikke vet hva som skjer i samfunnet rundt dem. De lukker øynene og forsøker å fremstå som tolerante og liberale, mens de i virkeligheten er dypt intolerante, sier Jensen. Hun forklarer argumentet med at meningsmotstanderne hennes, uansett hvor velmenende de skulle være, overser at det foregår overgrep mot enkeltpersoner i Norge. Kvinnebevegelsen er blant de verste, mener Jensen.
Ikke minst synes Jensen å hente energi til sine standpunkt fra personer med innvandrerbakgrunn, som skal ha kontaktet henne den siste tiden:
– Dette er folk som er i Norge fordi de har flyktet fra totalitære og undertrykkende regimer. Det de forteller til meg er at de er livredde for at de totalitære kreftene kommer etter dem. Jeg opplever at debatten er langt bedre og mer utstrakt i minoritetsmiljøene enn i det politiske miljøet, sier Jensen.
Det er prisverdig at Jensen forsøker å reise en slik debatt, spørsmålet er om Norge er klar for den. Til det har kanskje islamofobi-merkelappen fått klistret seg for godt fast, og det til tross for at stadig flere prøver å rive den av.
En av disse er tekstforfatter Dagfinn Nordbø. I en humoristisk tekst i Aftenposten.no 27.02 gyver han med gravalvor løs på diagnosen som er klistret på han; Han er en av de islamofobe, som det visstnok er mange av:
”Jeg er syk. Jeg lider visstnok av en såkalt fobi, men jeg er ikke alene: Halve Norges befolkning er rammet.
Derfor gikk jeg til Store Norske Leksikon for å finne ut mer om min tilstand: «fobi, vedvarende og ikke-fornuftig frykt for et spesifikt objekt, en aktivitet eller en situasjon, som ledsages av et påtrengende ønske om å unngå det som fremkaller angsten (det fobiske stimulus). Fryktreaksjonen kan ikke resonneres eller forklares bort, og reaksjonen oppleves som utenfor personens kontroll».
Min fobi heter altså islamfobi. Den har visstnok utviklet seg gradvis. I fjor førte sykdommen til at jeg ble sparket fra spaltistjobben i en såkalt venstreorientert avis. Men jeg henger ikke med hodet av den grunn, Norge har et godt utbygd helsevesen og man kan fint leve med sin fobi, særlig hvis den er så alminnelig at annenhver nordmann lider av den.
Stiller diagnosen.
Nå er det forresten ikke bare islamfobi jeg lider av. Jeg er også rammet av grums. Medisinstudent Mohammad Usman Rana stiller jevnlig diagnosen, og diagnostiserer hele nasjoner av gangen: I hijabdebatten gikk bl.a. han og Basim Ghozlan programmessig ut og konstaterte forferdelig mye islamfobi og «grums» i den norske befolkning, dette kunne de se av bølgene i hijabdebatten, og det var trist. Men for en person som skal kurere pasienter er vel dette et godt tegn: Det betyr jo at han har et stort, fremtidig marked som helbreder av disse sykdommene.”
Nordbø er ikke særlig fornøyd med å bli definert syk av motparten:
”Hva slags retorikk er det egentlig man bedriver, når man gang på gang sier at motparten er syk? Jo, du opphøyer deg selv til den friske, den vitende, den sunne, den lærde, den som stiller diagnosen. Og da blir du også den som foreskriver botemiddelet. Kan man samtidig fremstille seg som et offer for de syke, er mye gjort.
Da har du skutt gullfuglen, for offerrollen er den uovertruffent mest populære i Norge i dag. Kan du dokumentere at du er et offer for noe, utløses statlige og kommunale bevilgninger i milliardklassen. I tillegg blir du tilgodesett med en hær av gråtekoner som blir med deg overalt hvor du går, og sørger for at du til enhver tid får den nødvendige sympati.”
At botemidlet mot islamofobien, fordommene og grumset er såkalt «respekt», har ikke Nordbø noe til overs for.
”Men det vi absolutt ikke skal ha, er respekt. Det vi skal ha, er debatt! Erlend Loe uttalte nylig at det er noe rent sludder at man skal respektere andres ideer, dersom du selv mener de er forskrudde. Godt ord igjen, Erlend, ideer skal ikke respekteres, de skal debatteres. Hvis noen mener at ytringsfriheten skal begrenses av hensyn til deres sarte religiøse sinn, så får de fremføre reelle argumenter, ikke automatiske og repetitive krav om «respekt».”
En annen som ikke bøyer seg i «respekt», er skribent og forfatter Aslak Nore. I søndagens VG (ikke tilgjenglig på internett) slår han hardt til mot det han definerer som ”islamofobi-myten”, en myte som han mener er skapt av muslimske ledere og europeiske liberalere. Nore skriver:
”Med Per-Kristian Foss sine uttalelser var bunnen nådd. Påstander som har vært forbeholdt historieløse ekstremister som Bjørgulv Braanen, Usman Rana og lederskapet i Islamsk Råd – der islamdebatten sammenlignes med mellomkrigstidens antisemittisme – er blitt en del av vokabularet til en ledende norsk politiker.Her er det på plass med en liten historietime. Nürnberg-lovene av 1935 inkluderte inndragelse av tysk statsborgerskap for jøder, samtidig som ekteskap mellom jøder og ikke-jøder ble forbudt. Jødene fikk også forbud mot å vise frem det tyske flagget. Det naziregimet i Tyskland nektet sin jødiske befolkning – fleretnisk ekteskap, statsborgerskap, nasjonalpatriotisme – er uttalte mål for europeiske politikere.
På et statlig nivå vil det være langt lettere å hevde at dersom muslimer diskrimineres, er det positiv diskriminering. Halakjøtt i kantiner, bønnerom og kjønnsdelte svømmetimer er eksempler på mindre tilpasninger. Og ennå har ikke erkebiskopens av Canterburys prinsippforslag om å åpne for delvis sharialovgivning i Storbritannia ankommet Norge.”
Akkurat sistnevnte er vel en sannhet med modifikasjoner, i alle fall hvis vi skal tro doktorgradsstipendiat Katja Jansen Fredriksen, ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Hun hevder at sharianormer allerede har befestet seg i norsk rettsvesen, samtidig som hun både anerkjenner og mener at Norge kan tjene på sharialovgivning i norske domstoler. Så vi trenger tydeligvis ingen erkebiskop av Canterbury sin støpning for å åpne opp for sharialovgivning.
Deretter gyver Nore løs på at muslimer har tatt monopol på å opptre krenket og diskriminert:
”Det finnes selvsagt hatefulle ytringer mot islam, som mot alt annet. Men det sentrale diskrimineringsproblemet i Europa handler om rasisme. Arbeidsledigheten og fattigdom er langt mer utbredt blant norskafrikanere (kristne og muslimer) enn folkegruppene som utgjør lederskapet i Islamsk Råd. Men en ressurssterk islamsk lobby har fått monopol på å opptre krenket og diskriminert. Hvordan kunne dette skje?
Bakgrunnen er å finne i ideologien omtalt multikulturalisme. Utover 1970-80-tallet vokste det fram en ny type rettighetstenkning i Vesten. I stedet for å fokusere på universelle rettigheter for individet, var fokuset på grupperettigheter. ”Muslimer” ble en slik gruppe. I forsøket på å nå ut til en voksende befolkningsgruppe, initierte man ”forum for dialog” mellom myndigheter og religiøse representanter for minoritetsgruppene.”
Slik mener Nore at myten om at vår identitet og våre holdninger er et resultat av religion og etnisitet ble en realitet, og en ny politisert muslimsk identitet kom til syne. Resultatet ble videre at grupperettigheter medførte konflikter, krav om særbehandling og offerkultur. Kritikk kategoriseres som religionskrenkning og islamofobi.
Nore løfter deretter frem en interessant observasjon:
”Beskyldningene om islamofobi fremmes uten unntak av vestlige multikulturalister og islamister. Samme allianse skapte fenomenet.”
Mon tro om det kanskje er håp for en redelig debatt om dette likevel?