Også Aftenpostens Olga Stokke viste at hun hadde problemer med å ta imot Adens budskap. Det var for rått, for nakent. I det første intervjuet med Aden da boken Se oss ble lansert, kunne man lese følgende passiar høyt oppe i artikkelen:
Selv om hun understreker at det finnes mange flotte, sterke somaliere, ikke minst kvinner, som ønsker integrering, bruker hun ikke mye plass på å nyansere.
– Du stabler elendighetsbeskrivelsene oppå hverandre, er det så ille?
– Ja, jeg kan ikke si noe annet. Somaliere omgås bare hverandre, det stopper integreringen. Jeg stigmatiserer ikke, jeg skriver sannheten som mitt eget miljø og norske myndigheter må tåle. Boken omhandler miljøet i Oslo, andre steder i landet kan man heldigvis finne velfungerende eksempler.
Men den profilerte Bashe Musse i Somalisk Nettverk tok kaka. Han definerte boka som ”blank løgn”, intet mindre, og gikk videre i debatten i Tabloid med klare insinuasjoner om at det ikke var en somalisk ung kvinne som hadde skrevet den. Tja, la oss håpe han nå må svare for seg i samme studio… Dessuten; Bashe Musse jobber for Helse-og Velferdsetaten i Oslo, og benyttes flittig som ”kulturekspert” når barnevernet står overfor vannskjøttede og mishandlede somaliske barn. Bør ikke han således være fullt vitende om tilstanden Aden beskriver? Snakket han sant da jeg bevisst utfordret han i Tabliod-debatten i fjor, og spurte han om han kjente til én somalisk jente som var blitt lemlestet, eller én jente som var tvangsgiftet. Musse sa nei. Jeg tror han ikke ett sekund. Og er det ikke slik at han er ansatt i Oslo kommune nettopp fordi han påberoper seg en særlig innsikt og forståelse for hva som foregår i somaliske miljø? Var ikke således hans svar på spørsmålet en regelrett avskjedssøknad?
Jeg tror våre politikere vanskelig kan avvise Adens budskap. Til det er det alt for mange klare tegn og fakta på hvor galt det har gått med integreringen av somaliere. Det finnes knapt en mer marginalisert gruppe i Norge – der makten har vedtatt at somaliere, enten de er barn eller voksen og uansett klantilhørighet, skal stå på utsiden av fellesskapet og menneskerettigheter, og samfunnsplikter og -ansvar. Spørsmålet nå er antakelig hvor lenge vi skal vente på nødvendige politiske grep, som vi blant annet etterlyste i kronikk i Aftenposten denne uken. Det er valgår. Det skal nok mye til at Ap våger å forholde seg passive eller legge frem nye ”myke” (= ikke-fungerende) tiltak. Det handler om fremtiden til tusener av barn, og går det galt for majoriteten av dem, skaper politisk lederskap i dag uoversiktlige og svært alvorlige forhold for samfunnet, sosialt og økonomisk, og også verdimessig med tanke på den økende radikaliseringen av unge muslimer i Norge og Europa. Vi har ikke råd til å la dette skje, også med tanke på det enkelte marginaliserte barnet i dagens Oslo (og Norge).
La oss håpe at Aden klarer å stå oppreist og klartenkende i den stormen som nå kan komme. Hennes sak bør møtes med tverrpolitisk støtte og oppbakking fra folket.