Rita Karlsen, HRS
Er somaliske menn virkelig det som kan defineres som ”den onde mannen”? Han som voldtar, mishandler kvinner og barn, samt tygger khat i de fleste av de timer på døgnet han er våken? Slik oppfatter Abdisamed Mohamed, styremedlem i Asker Arbeiderparti, at det norske samfunnet daglig fremstiller han.
I et innlegg i Dagsavisen skriver Mohamed:
Jeg er godt integrert i dette samfunnet, har tatt utdanning her og vært heldig å få jobb. Jeg er aktiv innen politikk, og kan språket godt. Jeg har aldri mishandlet en kvinne, og aldri heller sett min far gjøre noe slikt. Jeg er blitt oppdratt av både religion og kultur til å elske og respektere kvinner.
Amal Aden forteller i fredagens A-magasin (6. mars) om hvordan integreringen feiler i det somaliske miljøet. Hun er ikke den første som tar opp utfordringer i forhold til somaliere. Ja, det finnes utfordringer. Men løsningen ligger ikke i å generalisere, men i å se alle som individer. Amal sier: «Hadde Kristin Halvorsen vært gift i ett døgn med en somalisk mann, så hadde hun skjønt hva jeg sier.» Men skal man lykkes med integreringen, må man først og fremst slutte å dra alle over en kam.
For alle er forskjellige. Det er en selvfølge når vi snakker om det norske folk at ikke alle har samme oppdragelse, samme livssyn og samme måte å takle motgang. De fleste somaliere har noe felles, det er sant. Vi er her fordi vi måtte flykte fra krig, og vi trengte et nytt hjem. Amal forteller en gripende historie fra sitt eget liv, og mange har opplevd lignende ting. Selvfølgelig setter det sine spor.
Mohamed føler seg tydelig såret over å bli tatt til inntekt for en patriarkalsk kultur, som han neppe kan bortforklare er det rådende i Somalia, og som dermed er internalisert i somaliere. Det betyr ikke at alle somaliske menn voldtar eller utøver vold mot kvinner og barn, men at det eksisterer et kvinnesyn som er avvikende fra det som er rådende i Norge, tror jeg nok at Mohamed vil ha problemer med å benekte.
Problemer er slik sett kanskje ikke at Adens utsagn oppfattes generaliserende, hun kan dessuten så ofte hun vil gjenta at det ikke gjelder alle, men at det alltid vil være noen som opplever seg urettferdig inkludert i en slik kritikk. Abdisamed Mohamed, i arbeid og aktiv i politikken, er sikkert en helt utmerket mann og en mann som gir et viktig bidrag til Norges utvikling. Det er derfor en kan stille seg spørsmålet; hvorfor er ikke den samme Mohamed en av Adens viktige støttespillere?
Mohamed avviser ikke at det eksisterer integreringsproblemer av somaliere i Norge, men han synes utilpass over at de kommer opp til overflaten. For når det snakkes om, så vil han ha det til at det gjelder alle, også (urettmessig) han. Men kjære Mohamed; kom ut, kom frem! Det er jo nettopp slike som deg samfunnet skriker etter! Khatproblemer, arbeidsløshet, trygdemisbruk, klankonflikter, identitetsjuks, kjønnslemlestelse – ja, alt dette og mer til, vet vi eksisterer i de somaliske miljøene. Hvordan forventer du at det norske samfunnet skal få bukt med dette, når miljøene ikke vil diskuterer problemene? Hvorfor skal en budbringer som Aden tas, når ditt eget bud er et ensidig krav om enkeltindividet må bli sett og hørt, og så stopper det der?
( … ) Hvorfor er situasjonen slik den er i dag? Hvorfor sliter den enkelte med å integrere seg? Og hvor mye av integreringen er det mulig for grupper av flyktinger å klare på egen hånd, hvis de bare blir sett på som en gruppe flyktinger, som sikkert ikke vil integreres engang? Hvis det skal fungere må de også inkluderes. Men av hvem?
Av den enkelte! Ansvaret ligger også her hos enkeltindivider. Systemet må gjøre sitt, men hva er det verdt uten at et menneske føler seg sett og hørt av et annet menneske? ( … )
Frykten for det ukjente. Det er en stor del av utfordringen, og det går begge veier. Frykt og generalisering står i veien når vi nærmer oss hverandre. Amal mener at Frp er det eneste parti som tør å si sannheten om integreringen i dette landet. Spør<s>målet er om måten det blir sagt på bidrar til forståelse og økt kunnskap, eller fremmedgjøring og et større gap mellom mennesker. Er det integrering eller assimilering man egentlig vil oppnå? Kanskje er det kjærlighet som må til for å gjøre det mulig å leve i et flerkulturelt samfunn, der alle blir respektert uansett bakgrunn.
Det er ingen tvil om at den enkelte har et ansvar, og at vi alle må bidra for å få etablert et velfungerende fleretnisk samfunn. Jeg støtter også Mohamed i at menneskers verdi ligger i å bli sett og hørt. Men, hvor mye ser og hører vi fra de somaliske miljøene? Ja, vi vet om mange utfordringer, og hvordan skal de løses? Ved at vi ikke kjenner til problemene eller ved at de ikke skal snakkes om, for da vil noen kunne føle seg stigmatisert, som enkeltpersoner eller som gruppe? Forståelse og økt kunnskap om somaliere og somaliske miljøer etterlyses fra somaliere i Norge, og da er neppe svaret et spørsmål om assimilering eller integrering. Dertil kan det være et naturlig krav om alle i dette landet deler ett sett med felles verdier, som man slik sett assimileres inn i, verdier som for eksempel likeverd mellom mennesker, likestilling mellom kjønn, ytringsfrihet og religiøs frihet. Så kan gjerne integreringen gå begge veier, hva gjelder for eksempel utveksling av mat, dans og klær, men det må aldri være tvil om at alle i dette landet, uavhengig av opprinnelse, har de samme rettigheter og de samme plikter. Det er kun det som vil skape samhold, og dertil respekt.
Men for å få til et samhold må vi være trygge på hverandre. Blir man det ved å bli sår og ta avstand fra de som bærer problemer til torgs?