Christian Tybring-Gjedde og Terje Lauritzen, begge FrP, er med all tydelighet oppgitt over den pågående debatten om såkalt ”radikal islam”, der det konstant faller beskyldninger om at kritikk av endog radikal islam (hittil definert av main stream til å være voldelige islam) nører opp under fremmedfrykt. Under tittelen ”Uansvarlig lek med ord” skriver de i dagens Aftenposten.no:
Arbeiderpartiets debatt om radikal islam har vært en selsom opplevelse. For mens ingen av aktørene har vært i stand til å definere begrepet, så har alle vært helt klare på at det skal bekjempes. Men, det må visstnok gjøres med sosialdemokratisk kløkt og varsomhet. For på veien må vi nemlig hverken stigmatisere eller generalisere, ei heller såre, krenke eller støte en eneste muslim.
For gjør vi det, så nører vi opp under fremmedfrykten, samtidig som vi slår bena under det flerkulturelle eksperimentet. For å legitimere et eneste kritisk ord i debatten, så må vi alle først fremheve islams positive bidrag til samfunnet. Vi må innrømme at all innvandring er en berikelse og at Norge nærmest ville vært kulturelt konkurs uten det mangfoldet innvandringen representerer. Fravik fra dette politisk korrekte prinsippet røper at man har et negativt menneskesyn, og man har derfor diskvalifisert seg selv fra å delta i debatten.
Radikal islam er definert av PST, og Ap, til å være en svært liten gruppe. Dermed kan vi alle slå oss til ro, eller kanskje ikke? For disse FrP-gutta frykter ikke å banne i de korrektes hus, de tillater seg nemlig å blande inn betingede frihetsverdier:
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) definerer tilhengere av radikal islam som grupperinger som er villig til å benytte voldelige metoder for å oppnå sine mål. Ifølge PST er dette en liten gruppe som PST overvåker og har kontroll med. Dermed kan statsminister Jens Stoltenberg hevde at radikal islam er et marginalt problem i Norge, samtidig som han kan si seg enig med sin partisekretær om at dette er noe som Arbeiderpartiet vil bekjempe. Derved kan vi alle slå oss til ro. Debatten er avsluttet, og Arbeiderpartiets fall på meningsmålingene har stanset opp.
Stadig færre nordmenn kjenner seg igjen i den virkeligheten Arbeiderpartiet forsøker å presentere. Det er korrekt at folk flest ikke opplever voldelige opptøyer i sine nabolag. Ingen opplever selvmordsbombing, og selvjustis er forbeholdt gjengmiljøene. Men vi opplever samtidig noe annet. Noe som over tid kan være vel så alvorlig for samfunnsutviklingen. Nemlig at oppslutningen rundt de liberale frihetene vi har brukt generasjoner på å bygge opp, blir stadig mer betinget.
Men hva blir så disse verdiene betinget av? Har det noe å gjøre med det såkalte ”radikal islam”? Er ikke det, som HRS også forfekter, først og fremst aktuelt i Norge og Europa gjennom islamistisk ideologi, altså en verbal og sosial kamp mot frihetsverdiene, ikke minst kvinners frihet i vårt samfunn?
I takt med en økende muslimsk befolkning ser vi at patriarkalske holdninger får stadig bedre fotfeste. Vi opplever at våre friheter forveksles med moralsk forfall. I dagliglivet resulterer slike holdninger i at unge jenter umotivert får vulgære skjellsord slengt etter seg, homofile tør ikke gi uttrykk for sin kjærlighet, ytringsfriheten begrenses av frykt for represalier og kompromiss og toleranse blir oppfattet som tegn på svakhet. Parallelt har vekslende regjeringer og organisasjoner febrilsk forsøkt å finne nye måter å anklage vår egen kultur og væremåte for manglende toleranse og vilje til å inkludere. Ja, rett og slett et samfunn som bevisst og ubevisst nedtoner våre egne stolte kulturtradisjoner. Ingen av disse utviklingstrekkene møter PST og Stoltenbergs kriterier for radikal islam, men for oss er dette både ytterliggående og radikalt.
På verdensbasis er det heller ikke slik at radikal islam i hovedsak spres ved bruk av vold. De fleste islamistiske bevegelser i Europa foretrekker å arbeide i det stille. Budskapet som stadig oftere forkynnes av moskeenes imamer er at kampen mot de vantro vil vinnes gjennom befolkningsvekst. Gjennom demokratiske spilleregler vil demografien føre til press på den sekulære rettsstaten, og elementer av Sharia vil stilltiende bli akseptert. For oss med røtter i vestlig kultur er det radikalt å nekte kvinner muligheten til å delta i arbeidslivet, det er radikalt å ikle unge jenter hijab, det er radikalt å hindre kvinner i å gifte seg av kjærlighet, det er radikalt å nekte kvinner skilsmisse, det er radikalt å nekte mennesker å konvertere fra islam og det er radikalt å måtte ta betenkningstid for å avgjøre om homofili bør straffes med døden. Heller ingen av disse utviklingstrekkene møter Stoltenbergs definisjon av radikal islam.
Så banner de igjen: de hevder at det er en sammenheng mellom mengden og hastigheten på innvandringen (fra den muslimske verden, formoder vi), og mulighetene for en reell verdimessig integrering.
Vi skal for all del ta PSTs advarsler mot voldelig islam på alvor, men hovedutfordringen for Norge de kommende årene blir hvordan politiske myndigheter skal sikre at også fremtidige generasjoner skal kunne nyte godt av de grunnleggende frihetene og verdiene de fleste i dag tar som en selvfølge. Tempoet og omfanget på innvandringen vil være avgjørende i denne sammenhengen.
Vel, hvis Norge ikke er ”moden” for en debatt om hijab i politiet, så skal det vel noe til å være ”moden” for en debatt om betingede frihetsverdier og tempo og omfang på innvandringen – uten å bli tjort på bås.