Rita Karlsen, HRS
Forarbeidet til Durban II sliter med historien både til FNs menneskerettighetsråd, som har vært reorganisert i et forsøk på å bedre samarbeidsklimaet, og med erfaringene fra forrige konferanse, Durban I, som mange regelrett ble sjokkert av. Før Durban I var avsluttet, hadde allerede Israel og USA forlatt konferansen. Denne gangen stiller de ikke engang opp. Og de er ikke alene om å boikotte den farsen som utspiller seg på FNs rasismekonferanse. Heller ikke Australia, Canada, Nederland, Tyskland, Italia eller Polen møter. Flere land, heriblant Sverige, Storbritannia og Danmark, møter på tjenestemannsnivå, mens andre har truet med å forlate konferansen underveis.
Konflikten dreier seg i hovedsak om utkast til sluttdokument som er utarbeidet i forkant av konferansen, der realiteten er at dette dokumentet er kuppet av muslimske land, organisert i det såkalte OIC, The Organization of the Islamic Conference, som også er i flertall i FNs menneskerettighetsråd. Ved flere anledninger skal OIC ha alliert seg med land som Kina, Russland og Cuba, som til gjengjeld slipper å få satt søkelyset på egen menneskerettighetssituasjon. OIC er motstander av så vel Israel som FNs menneskerettighetserklæring. De har således kommet opp med sin egen muslimske variant av menneskerettighetserklæringen, preget av den såkalte Kairo-erklæringen (The Cairo Declaration on Human Rights in Islam). OIC prøver å få FNs menneskerettighetsråd til å godta at religionskritikk, i realiteten islam, skal være å anse som menneskerettighetsbrudd. De har i denne sammenheng også arbeidet hardt for å begrense ytringsfriheten, sistnevnte som et konkret utslag av Muhammed-tegningene. Det har videre vakt oppsikt at Kofi Annan i 2006, daværende generalsekretær i FN, støttet OIC ved å hevde ”at pressefriheten alltid bør praktiseres på en måte som fullt ut respekterer religiøse følelser og grunnprinsipper i alle religioner.” En holdning som er blitt støttet av Annans etterfølger, Ban Ki-Moon.
FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, sa i dag under åpningen av FNs rasismekonferanse at han er dypt skuffet over landene som har boikottet konferansen.
– Vi taler om å finne en ny enighet, som tiden krever, men vi er fortsatt svake og splittede og sitter fast i gamle vaner, understreket Ki-moon i sin tale, skriver Kristelig Dagblad.dk.
Norge, med utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap), deltar derimot på konferansen. Han skal holde Norges innlegg i dag, men hva Norge deretter foretar seg er helt avhengig av hvordan konferansen utvikler seg, sier Støre ifølgeNRK.no. KrF-leder Dagfinn Høybråten mener derimot at Støre burde holde seg hjemme og heller sende folk lenger ned på rangstigen «for å sende et tydelig signal om at FNs rasismekonferanse ikke må kidnappes av udemokratiske krefter».
Støre mener at blikket nå bør rettes mot konferansens sluttdokument.
– Sluttdokumentet har gått fra et håpløst utgangspunkt til et meget respektabelt resultat. Norge har engasjert seg aktivt i dette arbeidet, og i sluttfasen har norske forhandlere hatt stor påvirkning på utformingen av dokumentet, sier Støre på telefon til NTB fra Genève søndag kveld.
Det utkastet til sluttdokument som forelå i forrige uke, ligger trygt innenfor rammene av det Norge kan akseptere, mener Støre. Han understreker blant annet at alle henvisninger til Midtøsten-konflikten nå er fjernet fra forslaget til sluttdokument, og slår fast at vi aldri må glemme holocaust. Ifølge Støre bør vi holde fokus på kampen mot rasisme, og så får vi heller tåle at noen land kommer med uttalelser vi er uenige i. Norge har bidratt til dette siste sluttdokumentet, men det er slett ikke alle som er enige i. Dansk Folkepartis utenrikspolitiske talsperson, Søren Espersen, mener at dokumentet preges av nye formuleringen, men at innholdet ikke er endret.
– Hvis man læser dokumentet grundigt igennem, er det dygtigt pakket ind i diplomatiske formuleringer. Det har USA og Tyskland forstået, men det kan Per Stig Møller og den danske regering ikke forstå, siger Søren Espersen til Ritzau, ifølge jp.dk.
Heller ikke Jens Rohde, danske Venstres kandidat til det forestående valg til Europaparlamentet, er spesielt begeistret for at Danmark deltar på konferansen. Han frykter at de muslimske land vil prøve å kuppe konferansen.
– Jeg er meget skeptisk overfor det, fordi man skal tage udgangspunkt i det dokument fra den første Durban konference, og den udviklede sig i strid mod alt, hvad vi som vestligt samfund kan stå som afsender på. Det er okay, at man prøver dialogen, jeg er bare skeptisk overfor det, sier han til berlingske.dk.
Det har også vakt harme at Irans president Mahmoud Ahmadinejad, som eneste prominente statsoverhodet som deltar på konferansen, taler på åpningsdagen i dag – som sammenfaller med minnedagen for holocaust. Ahmadinejad har ved en rekke anledninger reist tvil om at holocaust har skjedd og hevdet at Israel bør fjernes fra kartet.Før avreise til Genève søndag, uttalte den iranske presidenten at Israel er ”rasismens fanebærer”.
– Sionistene plyndrer nasjoners verdier gjennom å dominere verdens maktsentre og har skapt en tilstand der ingenting kan sies om dette onde fenomenet, hvis effekt tårner over nasjonenes liv, sa Ahmadinejad ifølge VG Nett.
I en kommentar i dag i jp.dk presiserer Ralf Pittelkow at det rotete forløpet til Durban II skulle fått de vestlige land til å presisere hva som forventes av et sluttdokument av denne karakter, heller enn at vi, frivillig, setter oss selv i en forsvarsposisjon:
Ideelt set skulle de vestlige lande tidligt have præciseret, hvad de krævede af slutdokumentet for at deltage. I stedet har man fået et slingrende forløb, hvor Vesten først fik pillet nogle store tidsler ud, hvorefter flere lande alligevel boykotter. Men ansvaret for afsporingen af konferencen ligger hos de muslimske lande.
Nok har de foreløbig bøjet sig i forhold til religionskritikken. Men der er grund til at frygte, at de alligevel vil bruge konferencen til at lave koblingen mellem religionskritik og racisme. Allerede i aften kan det ske i en rabiat udgave, når Irans præsident Mahmoud Ahmadinejad holder åbningstale.
Nok har man fjernet de groveste angreb på Israel. Men anklagen om racisme mod palæstinenserne vil fortsat få en særlig stilling. Man risikerer endda, at Ahmadinejad gentager, at Holocaust er ”en myte”, og at Israel skal slettes af landkortet.
Jeg medgiver, at der kan gives argumenter for både ja og nej til boykot. Men personlig mener jeg, at den danske regering burde deltage i boykotten.
Kritikere af boykot anfører, at de vestlige lande i stedet burde møde frem for at tage til genmæle mod Ahmadinejad og lignende røster. Men det, de lægger op til, er at de vestlige lande frivilligt skal indtage en forsvarsposition. De skal forsvare Israel, de skal forsvare religionskritik og ytringsfrihed.
Men hvis de vestlige lande skal give svar på tiltale, kan de ikke nøjes med at forsvare. Så må en Ahmadinejads udfald imødegås med meget skarpe angreb på den ekstreme og modbydelige fremmedfjendtlighed, diskrimination og undertrykkelse af friheden, som findes i muslimske lande.
Kort sagt: Vesten skulle virkelig gå til vaflerne. Det er helt uacceptabelt, at de mest forbryderiske regimer får overladt rollen som den angribende part.
Men hvis Vesten gik til vaflerne, ville konferencen gå under i voldsomme slagsmål. Hvad er alternativet? At man får et realistisk forhold til, hvad en FN-konference kan bruges til. Nemlig at slå nogle generelle principper fast for kampen mod racisme. Ikke mere.
Konferansen avsluttes fredag, så da får vi se hvor FNs menneskerettighetsråd står, og hvor mange land som faktisk er igjen på konferansen.