Rita Karlsen, HRS
I 2003 kom HRS ut med 1.opplag av boken ”Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn” der vi slo et slag for et mer feministisk perspektiv i integreringen. Vår grunnide er at kvinnen, og i særdeleshet hennes rolle som mor, er et sentralt element i integreringen, noe ett av HRS’ slagord også gjenspeiler: ”Integrer mor, og 2/3-deler av jobben er gjort, for mor integrerer barn”. Ikke minst mener vi denne kvinnesatsningen er sentral idet mange av dem som innvandrer til Norge, kommer fra land med patriarkalske strukturer.
Denne tankegangen har slått godt gjennom, ikke bare i Norge, men i en rekke europeiske land, og boken ble da også utgitt på engelsk (”Human Visas”) og fikk en rekke gode omtaler og politiske meningstilhengere.
I et innlegg i dagens Dagsavisen.no tar også Arild Stokkan-Grande (Ap), Yildiz Akdogan (Folketingsmedlem Socialdemoktraterne i Danmark) og Göte Wahlström (Riksdagsmedlem Socialdemokraterna i Sverige) til orde for en mer feministisk integrering.
Etter den sedvanlige påminnelsen om at ”vi har lykkes mye i integreringsarbeidet” erkjennes svakheten ved at kvinnene er oversett:
Vi har lykkes med mye i integreringsarbeidet de siste årene. Men spesielt første generasjons innvandrerkvinner opplever barrierer som hindrer dem i å delta fullt ut i samfunnet. De deltar mindre i arbeidsliv og utdanning, mange snakker språket dårlig og for mange har liten kontakt med majoritetssamfunnet. Det er kvinnene som i størst grad ikke fullfører språkopplæring og introduksjonsordninger.
Vi vet også at forholdet mellom hjem og skole i mange tilfeller ikke er godt nok. Vi vet at minoritetsforeldre ikke deltar i barnas aktiviteter på lik linje med majoritetsforeldrene. Vi vet at for få medlemmer av minoritetsbefolkningen, og særlig kvinner, deltar aktivt i lag, foreninger og i politiske partier.
Det er i stor grad kvinnene som har hovedansvaret for barna og hjemmet. Derfor er det viktig, ikke bare for kvinnene selv, men også for barna og familien at mødrene blir bedre integrert. Vår påstand er at dersom minoritetskvinnene lykkes, lykkes også integreringen. Øker vi kvinnenes muligheter så hjelper vi hele familien, også neste generasjon.
Innvandrerkvinners deltakelse i samfunnet er ingen ensidig størrelse, da det er stor forskjell på de ulike innvandrergruppene. Svakest stilt står det med kvinner fra blant annet Pakistan og Somalia, samtidig som det er et spørsmål om det er ”kvinnefrigjøring” som er svaret på utfordringen:
Spørsmålet om minoritetskvinners muligheter er en forlengelse av den nordiske kvinnefrigjøringen. Den gang nordiske kvinner frigjorde seg på 1970-tallet, skjedde det gjennom deres tilknytning til samfunnet, gjennom at de tok seg utdanning og at de ble mer økonomisk uavhengige. Det samme må skje med minoritetskvinnene.
Det kan være at artikkelforfatterne har rett, men de plasserer seg rett inn i et minefelt. Flere, både kvinner med innvandrerbakgrunn og, kanskje ikke minst, en del norske feminister mener at det vestlige kvinnefrigjøringsperspektivet ikke kan benyttes i ”deres” frigjøringsprosess, og det til tross for at de samme kvinnene lever her og skal ta del i dette samfunnet. (Merk også at det i denne sammenheng prøves å gjøre legitimt å snakke om ”dem og oss”). For de skal altså gjøre det på ”egne” premisser og ut fra ”egne” verdier. Slik sett er det nettopp viktig å identifisere barrierene:
Det handler om å finne barrierene som hindrer deltakelse i våre samfunn, og bryte dem ned. Minoritetskvinnene kan bli diskriminert både fordi de er kvinner, og fordi de er minoriteter. Det kan være negative holdninger; at vi ikke vil de skal bo i nabolaget vårt, at vi ikke vil gi dem jobb selv om de er best kvalifisert, at vi betrakter dem som et problem istedenfor en ressurs. Det kan også være at mange minoritetskvinner ikke får lov til å delta av sine ektefeller eller familie, og i hvert fall ikke delta så mye som de selv ønsker. Så hvordan fjerner vi noen av disse barrierene?
Ideen om at innvandrerkvinner blir diskriminert for at de er kvinner og/eller innvandrer, eller at de møter negative holdninger i nærmiljøet eller i arbeidslivet, der det til og med presiseres at de kan være best kvalifisert, er neppe en beskrivelse som så altfor mange kjenner igjen. Tvert om er det min påstand at innvandrerkvinner som aktiv prøver å ta del i samfunnet, om det så er i nærmiljøet, barnas skole- eller fritidsmiljø eller på arbeidsmarkedet, blir positivt mottatt. For de ”nærmest jorda” ser verdien av aktiv samfunnsdeltakelse. Når vi derimot kommer til at kvinner kan møte sterk motstand av ektefelle og familie om fullverdig samfunnsdeltakelse, er vi nok nærmere sannheten for en rekke av disse kvinnene, og så er jo de sentrale spørsmålene: hva er det som vedlikeholder disse barrierene og hvordan kan de brytes? Noen sentrale faktorer kommer artikkelforfatterne inn på:
Språk og arbeid er de viktigste faktorene for å lykkes med integreringen. Men mange kvinner tar ikke kontakt med virkemiddelapparatet etter at de har gjennomført språkopplæring eller introduksjonsordninger. Vi vet altså ikke hvordan det har gått med dem. Derfor foreslår vi at virkemiddelapparatet må henvende seg til minoritetskvinnene for å hjelpe dem ut i arbeidsmarkedet eller i opplæring.
En åpenbar barriere for mange minoritetskvinner er bruken av kontantstøtte som erstatning for barnehageplasser. Både i Sverige og Norge har vi slike ordninger. Disse ordningene gjør det vanskeligere for kvinner å gå ut i arbeid. Samtidig hemmer det også integreringen av barna, blant annet i forhold til språk. Det er i dag bred enighet om at mange minoritetsbarn vil ha en positiv språkutvikling dersom de gikk i barnehage. Vi foreslår at kontantstøtte erstattes av tiltak som kan føre til bedre språkopplæring for mødre og barn.
En annen barriere er å mestre foreldrerollen i et nytt samfunn. Mange minoritetsforeldre etterlyser veiledning i nordisk barneoppdragelse. Vi må tilby slik kunnskap, fordi de opplever at deres måte å oppdra barn på ikke er forenlig med nordiske normer. I tillegg synes de det er vanskelig å forstå hvordan barnehage, skole og frivillige aktiviteter fungerer. Det er også behov for mer kompetanse på spørsmål som sunnhet og helse blant mange minoritetsforeldre. Vi vil foreslå at det bevilges penger til slike formål.
I mange minoritetsmiljøer er det fremdeles en patriarkalsk kultur hvor mennene i familien er den som både forsørger og bestemmer. Dette kommer ofte i konflikt med majoritetssamfunnets syn på kvinners deltakelse og likestilling. I mange tilfeller kan menns holdning til kvinners stilling hindre integrering av hele familien. Derfor må også minoritetsmenn tas med og utfordres i likestillingsdiskusjonene dersom vi skal komme videre.
Både frivilligheten, politisk partier og myndighetene må ta et større ansvar for å rekruttere minoritetskvinner til demokratiske arenaer. Vi trenger gode rollemodeller, men ikke minst er vi nødt til å ha med alle for å forme demokratiet og samfunnsutviklingen. Vi kan ikke utelukke en stor gruppe som minoritetskvinnene. Vi ønsker at våre partier skal gå foran som gode eksempler. Derfor vil vi ta initiativ til at våre partier skal sette seg som mål å være partiene med flest innvandrere på valglistene i våre respektive land ved neste valg.
Gjennom hele etterkrigstida har det foregått en klassereise for store deler av befolkningen i de nordiske land, ikke minst for kvinnene. På 40-50-tallet var fattigdom, lite utdanning, harde forhold på arbeidsplasser og ulikestilling mellom kjønnene hverdagen for majoriteten. Gjennom klare, tøffe politiske valg har vi endret dette radikalt. Frihet og muligheter er ord vi nå kan bruke om våre samfunn. Vi må sørge for at dette også gjelder for minoritetskvinnene.
Men det er spesielt en ting som artikkelforfatterne utelater å ta i sin munn; nemlig verdier. Vi kan iverksette en rekke tiltak for å få innvandrere, både kvinner og menn, økonomisk integrert og tiltak for barneoppdragelse, aktiv deltakelse i barnas utdanning, betydningen av aktiv fritid og annet, men hva hvis verdigrunnlaget likevel forblir forskjellig? Hvis foreldre mener at deres inngripen i for eksempel valg av ektefelle for deres barn er en umistelig verdi, nettopp fordi foreldrene mener at de på denne måten aktivt hjelper sine barn med riktig valg av livsledsagerske, hvordan skal vi kommunisere et slikt ulikt verdiståsted? Det samme gjelder for de som velger å kjønnslemlestelse sine jentebarn, det gjøres ikke på pur faenskap, det har en verdimessig forankring; hvordan angripe det? Eller dem som velger religiøs tildekking av sine små jentebarn, som ikke bare kan være hemmende for barnas utfoldelse, men som også tilsier at barna blir benyttet som religionens ”flaggbærer”. Kan ikke barn få være barn, og utvikle sin egen identitet? Det er dette som er de vanskelige spørsmålene, og som krever diskusjon – og politiske løsninger. Det er her jeg tror våre politikere og andre dessverre har en for optimistisk innfallsvinkel; de tror at hvis innvandrere bare er lenge nok i landet, og deltar på de overnevnte arenaer, så internaliseres sentrale frihetsverdier. Men jo større ulike ”identitetsgrupper” blir, jo mer øker presset både innad i gruppene for å være del av gruppen og for å ikke bryte ut, og jo større kan motsetningene bli i samfunnet. Hvilke klare, tøffe politiske valg krever dette?