Rita Karlsen, HRS
Det er den 18. desember 2008 i Rosengård. Fredrik Ekelund parkerer bilen på Thomsons vei og kommer akkurat når det hele starter. Politiet og brannfolk tvinges til å søke ly for regnet av steiner og hjemmelagede bomber, og før en halvtime er gått er ”demonstrantene” konge på haugen. Demonstrantene setter så fyr på ulike gjenstander. Et hundretalls personer bivåner det hele, og redselen for at noe alvorlig skal hende er påtakelig, skriver Ekelund i det svenske magasinet Axess.
Noen ungdommer synes opprøret er ”kult”: – Nu toppar vi! Vi är busigaste förorten i Sverige nu!
Andre rosengårdsbeboere er nedstemte. En mann fra Afghanistan er lei seg, og forteller Ekelund at ”dette skader islam”. Ekelund tror han har rett, men spør om hva som skal gjøres? – Send dem med fly til deres hjemland, svarer afghaneren. En eldre innvandrer fra Øst-Europa foreslår ”å sette inn militæret”. Noen arabiske ungdommer sier ”intifada”, og ler.
Så kommer debatten, Rosengårdsdebatten, for hundrede gang, skriver Ekelund. Der sies det nødvendige , det om trangboddhet, kakerlakker og arbeidsløshet. Så det hellige mantraet ”utenforskap”, turnert på ulikt vis. Ikke noe nytt under solen, da?, spør Ekelund. Tja, en ung jente mener i alle fall at det bare er løgn å påstå at det ikke finnes noe å gjøre i Rosengård. Ifølge henne finnes det mye å gjøre, hvorpå hun ramser opp en rekke aktiviteter. Stikk i strid med det ”demonstrantene” demonstrerer mot.
Mye av problemet sies likevel å ligge i en kjeller i Ramels vei. Det kjellerlokalet som ble leid ut til Islamiska Kulturföreningen, Abu Bakr As-Sideeq-moskeen, som så ble kastet ut. Selv dette stridsspørsmålet er det blitt kastet nytt lys over, da islamologen Pernilla Ouis har nærmet seg en ubehagelig sannhet: hvem som har drevet moskeen og hva de står for. Det handler om den wahabistiske lære. Det samme avdekket Uppdrag Granskning og Sydsvenskan for noen år siden. Det fremkom blant annet at de stoppet Herregårdens tradisjonelle midtsommeraften, de trakasserte kvinner som ikke brukte hijab, og forfektet generelt et middelaldersk kvinnesyn. I tillegg var homofobi og jødehat fremtredende.
Per Brinkemo, teolog og journalist, forteller til Ekelund at han aldri hadde møtt så mye redsel som når han forsøkte å intervjue folk i Rosengård om islamistene. Så når Besam Mahmoud, selvutnevnt talsmann for den Islamiska Kulturföreningen, snakker om ”diskriminering” og ”oss muslimer” bør man ha klart for seg hvem han er og hva hans organisasjon vil, understreker Ekelund: For i Mahmouds verden har ikke integrering noe godt i seg. Der er det enklaven og det selvvalgte utenforskapet som er målet.
Ekelund påpeker også det interessante med at representantene for den Islamiska Kulturföreningen var fraværende mens herjingene i Rosengård pågikk. Men etter en liten uke kom de på banen og oppfordret foreldrene i foreningen til å sette en stopper for det hele. Da stoppet alt, som på en gitt kommando. Men hvorfor gjorde de ikke da det med en gang? For at foreningen så en mulighet til å få oppmerksomhet og, kanskje, sympati for sin sak gjennom bråket, tenker Ekelund høyt.
Vel så interessant er en annen av Ekelunds koblinger: Nettverket AFA var på plass under Rosengårdopptøyene – i ”solidaritet” med okkupantene av kjellerlokalet. På AFAs hjemmesider gis det støtte til okkupasjonen, men det sies ikke et ord om hva den Islamiska Kulturföreningen står for. Ekelund kaller det hele for en tragikomisk allianse, mellom middelklasseungdom, av politiet kjente kriminelle, og salafistsympatiserende ungdommer. Ekelund mener således at 18. desember 2008 er en ”historisk dag”, idet det var første gangen, i alle fall i Sverige, at en allianse mellom venstreekstreme og islamismen så dagens lys.
Denne nye alliansen får naturligvis ekstra næring av Israels krig mot Hamas og mye taler for at den var nærværende på Stortorget i Malmö den 25. januar da en proisraelsk demonstrasjon ble oppløst av en aggressiv propalestinsk mobb, skriver Ekelund. Det samme med 7. mars da Davis Cup-kampen mot Israel ble forsøkt stoppet, og som endte med at kampen måtte gå uten publikum. Det er i kjølevannet av denne nye alliansen at antisemittisme begynte å skyte fart i Malmö, en antisemittisme som like lite kommer fra høyreekstreme som fra det klassiske venstre, men fra ulike muslimske miljøer, skriver Ekelund.
Han stiller også spørsmål ved hvilke ”fascister” AFA egentlig slåss mot i Rosengård. Men han påpeker at etter som salifistene har mer til felles med ekte fascister enn noen annen politisk kraft, så kan man jo undre seg over hvordan AFA har tenkt. Selv tror han ikke de har tenkt, de har bare følt.
Avslutningsvis spør Ekelund om det ikke finnes noe for å forhindre polariseringen og volden, til fremme for integreringen. Han mener at det bare er å fortsette integreringsarbeidet, være tålmodig og ikke gi slipp på dialogen. Men kanskje det viktigste: man må også både ha viljen – og motet – til å avsløre integreringens bakstrevere – selv om de opptrer under muslimsk flagg.
Hele artikkelen kan leses hos Axess.se