Rita Karlsen, HRS
I tur og orden har våre politiske partier hatt sine landsmøter. Denne helga er det Fremskrittspartiet (FrP) sin tur, og der vil nok mange strutte av fornyet selvtillit med regjeringsmaktstjerner i blikket. Det til tross for at dagens meningsmåling viser en solid nedtur for FrP med om lag 4 prosent, en nedgang som nesten utelukkende kommer Høyre til gode. Men kjenner vi Siv Jensen rett vil hun utnytte nedgangen til å minne sine medlemmer om at en seier ikke kommer gratis, man må ikke bli layback i innspurten. Nedgangen kommer som bestilt, tenker jeg. For det er vel omtrent slik et ”offerparti” opptrer?
Jeg har oppdaget at fredager er morsomme dager. Kanskje det er inngangen til helga som gjør at så mange skribenter, private vel som de som har slått meterlange røtter i en eller annen avis, kommer med de mest festlige skriblerier. I dag har jeg blant annet hatt gleden av å humre over kommentaren til John Olav Egeland i Dagbladet. Under tittelen ”Elitenes beseirer” får vi vite at FrPs stadige tilstedeværelse i Norge er å regne som et bevis på at eliten tok feil. Ifølge Egeland er det som naturstridig å regne:
Med hele det etablerte Norge mot seg, har partiet overlevd splittelser, monumentale personlige motsetninger og brå svingninger i egen politikk. Alt har vært prøvd i kampen mot partiet: latterliggjøring, demonisering, utstøtelse og ulike former for nedlatenhet. Slikt strev har vært forgjeves. FrP har sterke likhetstrekk med sunnmøringen slik forfatteren Agnar Mykles skildret ham: Du kan spikre ham opp på flate fjøsveggen, jammen lever han og blir feit likevel. (min utheving)
Hvem som egentlig er ”hele det etablerte Norge”, sier ikke Egeland noe om, men mye tyder på at det er dem som uttaler seg, eller gis anledning til å utale seg, offentlig. Og som kjent; for noen år siden håndplukket og styrte media disse selv, noe som internett har forkludret på en slik måte at analyseeliten ikke lenger får bestemme virkeligheten og samfunnsutviklingen. Slik som da Anders Lange stiftet det som i ettertid er blitt FrP. ”Ingen” var i tvil om at dette partiet ville råtne på rot, og så gikk det dessverre ikke slik. ”Bare” fordi Lange tidlig tok kvelden, og Carl I Hagen aldri har hvilt en kveld.
SJELDEN HAR DEN selvsikre ekspertisen gått mer markant i baret. Feilen skyldes en grunnleggende misforståelse som har fortsatt til denne dag. Norsk virkelighet og selvforståelse har i tiår etter tiår blitt fortolket av noen sentrale grupper med elitepreg: Etablerte politikere, radikale journalister og redaktører, akademikere, kapitaleiere og offentlige byråkrater av ulik tapning. De trodde de eide Norge. At de forsto landet. Det var en fatal feil. En stor del av folket har en fiendtlig innstilling til alt denne kulturen står for, inklusive den sosialdemokratiske gullrekka av partier fra Høyre til SV. Det fantes altså en taus, men forbannet indre opposisjon ingen hadde regnet med. (min utheving)
SKEPSISEN TIL FRP’S muligheter var likevel ikke ubegrunnet. Den stortingsgruppe partiet fikk inn etter valget i 1973, var på mange måter en underlig forsamling av politisk rekved. At prosjektet overlevde, skyldes Anders Langes tidlige død og Carl I. Hagens arbeidskapasitet og vilje i en trang og hundset posisjon. Om vi et øyeblikk legger politiske motsetninger til side, er det ingen tvil om at Hagen er den mest vellykkede norske politiker i nyere tid. Han skapte en folkebevegelse, nærmest med to tomme hender. Gjennombruddet kom under kommune- og fylkestingsvalget i 1987 da FrP oppdaget den skjulte kraften i innvandringspolitikken. Trass i enkelte tilbakeslag, har framgangen fortsatt til denne dag. (min utheving)
Det er nesten forunderlig at ikke Egeland selv oppdager sitt underliggende budskap. At ”alle” de selvsikre ekspertene tok feil hva gjaldt overlevelsesevnen til FrP knyttes til at de samme ekspertene overså ”en taus, men forbannet indre opposisjon”. Kanskje journalisten Egeland skulle fundere litt over denne tausheten? For denne tausheten er gjeldende også i dag, selv om den stadig utfordres, og i de tilfeller tausheten viker blir den møtt med de samme virkemidler som da ”hele det etablerte Norge” ville ta livet av FrP. Det er ingen tvil om at FrP vinner terreng på sin innvandringspolitikk, men det burde kanskje stilles spørsmål ved hvorfor ingen andre, ekspertisen for eksempel, oppdaget ”den skjulte kraften i innvandringspolitikken”? Ja, hvorfor var kraften i det hele tatt ”skjult”? Hvem er det egentlig som har bidratt til at innvandrings- og integreringspolitikken er gjort så betent? Og når skal eliten eller ekspertene ta et oppgjør med tausheten og skjultheten i det politiske budskapet, heller enn å la FrP bli ballets dronning? Det er her Egeland viser sitt virkelige jeg; analyseelitens ekspert himself oppfatter ingen avstand mellom de styrende og folket, nei han legger rett og slett skylden på (det ufattelige) dumme folket! Dette er mennesker som opplever seg forlatt, marginalisert, oversett, avskrevet – ofre i mente:
DET ER SPENNINGEN mellom de selverklærte elitene og en rekke folkelige grupper som gjør at FrP synes å være uutryddelig. Selv om FrP etter hvert har utvidet sin oppslutning og sin politiske meny, er det liten tvil om hvor grunnfjellet ligger. Dette er mennesker som opplever at de er forlatt politisk og kulturelt, at de er marginalisert, oversett eller avskrevet. De tror ikke på innvandringshumanister, liberale friheter, urban livsstil eller klimaforskere. De vil ha mer orden og kontroll i en norsk-etnisk velferdsstat, og aksepterer derfor at enkelte friheter reduseres. Når vi andre stønner over at FrP alltid framstiller seg som offer, har vi ikke skjønt at det samsvarer med en grunnstemning i partiets velgermasse.
Heil! er det eneste som mangler i Egelands ”analyse”. Han synes å ha glemt sin egen åpning i samme kommentar: ” Alt har vært prøvd i kampen mot partiet: latterliggjøring, demonisering, utstøtelse og ulike former for nedlatenhet.” Personlig bryr jeg meg døyten om hvordan det går med FrP, eller andre partier i dette landet, men jeg har en sterk interesse for innvandrings- og integreringspolitikken. All den tid ”alle” har gitt dette til FrP så er det direkte forunderlig, og langt fra målorientert, av Egeland å fortsette med de samme virkemidler som han selv er bevisst ikke har fungert. Tvert om, må man vel heller kunne si, selv om det ifølge Egeland strider mot de ”politiske naturlovene”:
AT ET MARKANT høyreparti gjør kraftig innhogg blant vanlige lønnstakere, strider mot konvensjonell politisk tenkning. Det er vedtatt, og utgitt biblioteker av lærebøker, som forteller at slikt strider mot de politiske naturlovene. Problemet er at høyre/venstre-aksen og klassisk interessepolitikk ikke lenger følger de gamle statsvitenskapelige skjemaene. I stedet har noen sentrale verdispørsmål fått økt betydning, ikke sjelden som del av interessepolitikken. Det gjelder i særlig grad innvandringspolitikken som i økende grad dreier seg om religiøse motsetninger, strid om ytringsfrihet og bevaring av norsk identitet og velferd. Dette er et politisk område som FrP eier, og som alltid aktiveres foran valg. Det er også et område der de andre partiene har nærmet seg FrP i betydelig grad.FOR NOEN ÅR tilbake ville de fleste politiske observatører – som vi selvhøytidelig kaller oss – forsverget at FrP noensinne ville komme i regjeringsposisjon. Nå er det en distinkt mulighet, om ikke ved høstens valg så om fire år. Selvsikkerheten vokser i FrP og ledelsen nøler ikke med å peke på at de godt kan greie seg uten Høyre. Partiet er ikke engang fremmed for en kort, men markant periode i regjering hvor det går på en hjertesak som gir enda større oppslutning lenger fremme i tid. Hvis noen var i tvil: Dagens FrP tenker strategisk og langsiktig. Derfor bør andre partier snart finne en politikk som kan nedkjempe partiet. Det er bare ny politikk som kan ordne den saken.
Men mens Egeland og hans medeksperter tviholder FrP på slakterbenken og kvesser knivene for å gyve løs på slakterprosessen, sikkert i halal-ånd, så holder det på å skje noe annet i den virkelige verden, dere vet, der vi ”vanlige lønnstakere” lever. Vi merker det, det sniker seg inn på oss, nemlig at stadig flere kommer ut av skapet som FrP-velger. For ikke lenge siden ble vi fortalt at ingen journalister stemmer FrP, hvilket alle andre (altså ikke analyseekspertene) skjønner kan kategoriseres under ”tausheten”. Personlig kjenner jeg flere journalister i profilerte medier som stemmer FrP. Og ja, de tilkjennegir også at det er på grunn av ”den skjulte kraften”: innvandringspolitikken. Men jeg er vel så forundret over et annet fenomen, nemlig at stadig flere ”vanlige folk” er blitt åpne FrP-sympatisører. Jeg møter de på de samme festene som for noen år siden, da gjerne som hardbarka SV-ere og Venstrefolk, som forteller de har oppdaget en annen virkelighet enn den media og en rekke politikere formidler. ”Oppdagelsen” har gjerne vært knyttet til at barna er kommet i skolealder eller endringer på arbeidsplassen. De er forbannet – og mindre taus – og de forteller seg nødt til å gi sin stemme til FrP. Som ei illustrerende sa: ”Jeg lukker øynene og slipper seddelen i urna”. Jeg registrerer også at det blant dem som frekventerer steder med VIP-kort eller rådyre medlemskap, altså steder jeg knapt visste eksisterer, er blitt stuerent å velge FrP. Omkvedet er at Høyre er blitt utydelig i kantene, og skyggeredd for innvandringspolitikken.
Folket er ikke så dumme som ”ekspertene” vil ha det til, folket mangler reelle valg.
– Eg vart spurd av Frp om å vera med i det internasjonale utvalet deira og takka ja. Dagens Næringsliv oppdaga dette og laga ei sak. Sidan det har eg vore ute av skåpet.
At du nyttar eit såpass ladt omgrep som «ut av skåpet», syner vel kor problematisk Frp er for norske akademikarar. Men store delar av Tory-partiet i Storbritannia står til dømes langt til høgre for Frp, og toryane har mange akademikarar med på laget. Det er noko rart her?
– Og det er vel sjølve poenget: Frp er eit vanleg liberalkonservativt parti. Eg meiner Frp best kan samanliknast med eit av systerpartia, det danske Venstre, særleg slik partiet har vore under Anders Fogh Rasmussen. Frp er etter mitt syn mykje meir i takt med den vanlege politiske tenkjinga i dei fleste europeiske demokrati enn dei andre norske partia. Jonas Gahr Støre er kjend i Noreg, medan ein person som norske politikarar og norsk presse nyttar særs mykje tid på å rakka ned på, Fogh Rasmussen, vert vald av våre allierte til den prestisjetunge stillinga som leiar av NATO. Same kor mykje Dagbladet skulle ynskja det: Støre var ikkje ein reell kandidat til stillinga.
Så det er du som er vanleg, og det norske politiske landskapet som har vorte uvanleg?
– Det norske politiske landskapet har vorte ståande fast i ein konsensus som vart sementert i 1990-åra, men verda i dag er ei heilt anna enn ho var då. Vi veit, når vi tenkjer etter, at mange av dei sanningane som den norske politiske eliten har operert med – den idealistiske utanrikspolitikken, omfamninga av multikulturalismen, den ukritiske u-hjelpspolitikken og så bortetter –, har vore tufta på slutningar som har vist seg å vera range. Men på godt norsk vis har den politiske eliten freista å moralisera motstandarane ut av ordskiftet. Det er stutt veg frå å vera usamd til å verta stempla som moralsk mindreverdig. Med unnatak av Frp er alle norske parti langt til venstre for det britiske Labour. Frp er i realiteten det einaste norske opposisjonsparitet.
Vi har då Høgre?
– Eg har mykje godt å seia om Høgre. Men mitt inntrykk er at mange i leiinga er redde for å verta stempla som umoralske: Dei kjenner seg kanskje tvinga til å sigla på den kvite vågen til Bondevik, og på den vågen er det dei heilagaste, dei gode menneska og dei beste intensjonane som vinn det politiske ordskiftet.
Men det er vel ingen tvil om at Frp har hatt makt og vore med på å forma norsk politikk?
– Når så mange av dei føresetnadene som norsk politikk er bygd på, har vist seg å svikta, så gjer det noko med systemet. Eg har vore involvert i eit ordskifte om norsk u-hjelp, dette at hjelpa på mange vis held land fast i fattigdomsfella og så bortetter. All den kritikken eg og andre forskarar har kome med, vert no stadfest av aktørane på feltet: Men fyrst hagla ukvemsorda mot dei som kom med sakleg kritikk, så klaga dei over ei forråing av ordskiftet, og til slutt tok dei kritikken inn over seg – og no seier dei at det var dei sjølve som kom med kritikken fyrst. Innvandringspolitikken, kriminalpolitikken, helsepolitikken, vegpolitikken og forsvarspolitikken – på felt etter felt ser vi at Frp har vore den dominerande krafta i norsk politikk dei seinaste tjue åra.
( … )
Men du er framleis åleine.
– Stendig fleire sympatiserer med Frp, også av kollegaene mine. Det kan ikkje vara, dette at folk er heilt samde i politikken, men lèt seg driva under jorda av dei kulturradikale som fer fram som om dei eig sanninga. Vi såg det i den danske kulturkampen: Brått var feltet heilt endra, og dei danske kulturradikalarane ana ikkje kva det var som hende. Snart er det Frp-arar overalt, og dei kjem til å vera heilt opne om det.
Ja, no blir det liv, aj, aj!