Rita Karlsen, HRS
Å prioriterer er å gi blaffen i riktig rekkefølge, for å sitere Gudmund Hernes fra sin ”lovsamling” om ”Hvorfor alt går galt”. Det kan ha sin berettigelse knyttet til regjeringens nye forslag. For regjeringen går nå inn for at innvandrere skal bestå en prøve i norsk og i norsk samfunnskunnskap for å få statsborgerskap her i landet. I dagens lov om statsborgerskap er det ikke noe krav om å beherske norsk. Dette vil regjeringen forandre på, og nå vil de rødgrønne innføre en statsborgerprøve, melder NRK.no.
– Det vil være en test som sier noe om du har grunnleggende kunnskaper i norsk og om Norge. Vi vil innføre en statsborgerprøve, sier statssekretær Libe Rieber-Mohn i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og fortsetter:
– Det viktigste er å stille krav og å være tydelige på forventningene om at flest mulig skal integreres i det norske samfunnet, legger hun til.
Samtidig heter det at regjeringen også vil doble timetallet for innvandrere med plikt til norskkurs fra 300 til 600 timer norskundervisning, og de som står på denne prøven slipper statsborgerprøven.
Det fremkommer videre at Frp gir uforbeholden støtte til regjeringen i saken om statsborgerprøve, og roser regjeringen for intiativet. Hva de andre partiene på Stortinget måtte mene om innstramningene, sier saken ingenting om.
Den sier heller ikke noe om at det nå blir strengere språkkrav til de som vil bli norske statsborgere, enn de som allerede er norske statsborgere. At det ikke er en plikt å lære seg det norske språket som norsk statsborger, som undertegnede, som dertil er utdannet cand.paed, tok for gitt, ble gjort kjent for oss da vi i 2004 jobbet med prosjektet ”Norske barn i utlandet”. Dette kom frem i en diskusjon vedrørende praksisen med at Norge blant annet godkjenner barn som norske statsborgere i bigamiekteskap. Dette tilsier at norske statsborgere som er født i utlandet, og som aldri har bodd i Norge, en dag kan ”komme tilbake”, uten verken norsk språk eller annen kjennskap til Norge. Ambassaden påpekte i denne sammenheng at de ikke kjente til at det foreligger en forpliktelse om at barn skal lære norsk språk hvis barnet ikke er i Norge i oppveksten.
Jeg ble tatt på sengen av denne informasjonen, og etter tilbakekomst til Norge tok vi kontakt med Utdanningsdepartementet (Opplæringsavdelingen) med spørsmål om det er en plikt å lære barn med norsk statsborgerskap norsk. Vedkommende, som selv påpekte å være ny i departementet, var usikker og vi ble bedt om å ta kontakt med skoleetaten i kommunen (som ansvarlig instans for grunnskolen). Vi valgte imidlertid å kontakte Læringssenteret, og den vi snakket med mente bestemt at dette var en forpliktelse. På spørsmål om eventuell referanse, ønsket vedkommende at vi skulle ta kontakt med aktuell jurist på senteret. Den aktuelle juristen presisterte at spørsmålet ikke var enkelt, og henviste til sammenheng mellom de retter og plikter som er gitt i henhold til grunnskoleopplæring. Men vedkommende kunne ikke svare konkret, og da hun selv ikke hadde kapasitet til å undersøke saken nærmere, ble vi bedt om å ta kontakt med en jurist i departementet. Tilbake i utdanningsdepartementet, der ingen jurister var tilgjengelig, fikk vi svar av annen i Opplæringsavdelingen, som bestemt mente at dette er en plikt og at det er nedfelt i lærerplanen. På spørsmål om hvordan dette henger sammen med norske statsborgere som går på skole i utlandet, som har helt andre læreplaner, mente vedkommende det likevel er en plikt. Imidlertid ba hun oss henvende oss til Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Hos Fylkesmannen (Utdanningsavdelingen) får vi først til svar at norskopplæring er en plikt, med henvisning til læreplaner og de ekstraordinære tilbud som gis tospråklige elever. Etter noe frem og tilbake, sjekker vedkommende med andre i avdelingen, og kommer så, lett sjokkert, tilbake med følgende beskjed: det er kun er et tilbud, og ikke er påbud. Hun presiserer: ”Loven sier ingenting om dette. Kommunene kan heller ikke forfølge barnas utdanning i utlandet.” Hun avslutter for øvrig samtalen med: ”Dette tror jeg ikke norske politikere vet – dere bør få dette fram, og det må gjøres noe med. Norske borgere må da pliktes å lære norsk!”
Se HRS-rapporten: Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn (2004)